kryssende syklist

Første søndagen i september gjorde kona og jeg oss en skogstur langsetter Hørteelva, fra Ølsbru til Høgfoss på blåmerket tursti. Fint vær og kvalmende, sur lukt frå ei gjødseldynge dannet rammen rundt starten på turen. Og vi hadde mer i vente. Rautinga vi hørte der framme, som kona bestemt mente stammet fra en kåt elgokse, skulle snart vise seg å være noe ganske annet.

Noen hundrede meter framme kom vi til et sauegjerde som kranset eiendommen Brukåsa og sperret stien. Uten grind eller hemper for å åpne og ta seg gjennom, var eneste mulighet å skreve over. Og snart, like der framme, fikk vi se en eldre kar krysse stien på… – sykkel? Det var et underlig skue. Han satt så fint og tråkket, riktignok litt urytmisk, mens det rallet fra strupen. Men hvor var sykkelen?

Vi ble snart vitne til noe uhyggelig. Idet mannen fikk se oss kastet han seg av “sykkelen” med en langtrukken rautelyd og la i vei over vindfall og stein så kongler og torvmose roterte i lufta etter ham. Det lyste og blinket fra bleke, nakne lår, som å se et rådyr bakfra.

“Sykkelen” viste seg snart å være nettinggjerdet ved motsatt ende av eiendommen, og framme ved gjerdet så vi tydelige, ferske merker etter kamp. Gjerdestolpen, som sto plantet i stien, bar kloremerker etter desperate fingre. Og verre, på nettingen hang restene av ei hvit truse av typen Dovre, samt fu-skjegg og kjønnshår i dotter på størrelse med kattunger. Vi krympet oss ved synet men kom oss over med det meste intakt.

Siden stien faktisk er en merket tursti, ville det vært kjekt om eieren av Brukåsa gjorde det enklere og mindre risikofylt å passere gjerdet. Slik unngår man at gjerdet blir ødelagt, og folk kan følge turstien uten å få røsket av seg både det ene og det andre. Og med tanke på syklisten og rautinga han utstøtte, samt elgjakta som snart tar til…! En ting er å bli pelset levende. Verre er det om man i tillegg blir skamskutt av en jeger som med snill dømming klarte storviltprøva på tredje forsøk.