detaljer

Da jeg var liten, pleide broren min og jeg å få lov til å åpne en spesiell julepakke hver på julekveldsdagen. Det bidro til å korte ned ventetiden fram til luktene av hjemmelaget surkål, ribbe og pølse, skulle bli ferdig mat og serveres som julemiddag. Vi fikk hvert vårt puslespill som vi samarbeidet om å pusle. Det tok gjerne en time eller to. Og mens brikkene falt på plass, en etter en, ble vi alltid fascinert over å skape et helhetlig bilde sammen. Vi følte vi skapte mer enn gjenskapte. Det ble vårt bilde. Våre bilder.

Vi limte aldri puslespillene på plate og hang dem på veggen. Vi puslet dem, og så snart ett bilde var ferdig ble det tatt fra hverandre og lagt tilbake i esken. Vi eide mange spill etter hvert, og vi la dem om igjen og om igjen. I den grad det er mulig å lære seg 200 eller 500 brikker, gjorde vi langt på vei det. Etter å ha lagt et puslespill seks eller åtte ganger, tok det nesten ingen tid. Vi mestret dem på et vis. De var ikke lenger noen utfordring og ble lagt bort. Selv om de var i orden, hadde de mistet verdi.

Det tristeste av alt med puslespill, er når en brikke plutselig mangler. Samme hvilken, om den er fargerik eller grå. Du har lagt 379 brikker på plass og mangler en. Du leter under og over og inni og bak, to ganger, før du leter over alt enda en gang. Mistenker til slutt katten for å ha spist den, men kan ikke godt operere for å sjekke. Det lille hullet står der og roper på sin brikke. Det eneste du ser av hele bildet er brikken som mangler. Det er en frustrerende situasjon. En annen ville sett på bildet og knapt lagt merke til mangelen, men det er ikke poenget. Du vet. Det er du som aldri mer kan skape fullstendig helhet. Noe viktig, en vesentlig detalj, har skapt uorden!

De ble aldri kastet disse spillene som plutselig manglet en brikke. De ble heller aldri lagt mer. De representerte etter hvert det ufullkomne i tilværelsen. Det som har fått en skade, en brist eller blitt skjendet. De lå der, med et svinnende håp om at kanskje likevel, en dag, ville de tapte brikkene dukke opp igjen. De ufullkomne puslespillene ble prøvelsen på hva håp er. Og et bilde på hvor vanskelig det er å akseptere at noe for alltid går tapt. Jeg visste ikke den gang hva sorg er. Hadde jeg visst det, ville jeg fortalt mine foreldre at jeg sørget.