en vakker dag II

 Enkelte dager i livet fungerer det meste. Det går liksom på skinner. Eller som i dag, på hjul – to hjul. Været har vært perfekt, med lettskyet himmel. Ikke tropevarmt, men god sommervarme. Etter en tidlig middag, ble syklene festet til takstativet. Kaffe og saft, smultringer og kjeks, fotoutstyr og tursko, ble pakket inn i bilen. Så bar det av sted til Landsmarka i Nome kommune. Målet for kona og meg, var trim og håp om å finne to store sommerfuglarter. Og ikke minst få tatt bilder av dem.

 

Etter en time på syklene, med småprat og plystring langs bomstengte, fine skogsbilveier, var vi i området hvor sommerfuglene forhåpentligvis fantes. Og bare et par minutter før vi skulle parkere syklene og ta en kaffekopp, skjedde det utrolige. En Svalestjert sneide stolt forbi oss. Så nær og så bedagelig i flukten at vi tydelig kunne artsbestemme den. Jeg snudde sykkelen og tråkket etter. Håpet den ville sette seg et sted hvor jeg kom til med kameraet. Uten å se hvor den landet, ville jeg være sjanseløs, med minimal mulighet til å få øye på den.

Svalestjerten forlot snart veien og flagret opp i et hogstfelt – hvor den satte seg på bakken. Jeg snek etter. Og siden alt syntes å gå vår vei denne dagen, var jeg optimistisk. Trodde faktisk jeg ville komme på fotohold før Svalestjerten hastet videre. Og jeg lyktes. Kom helt inn på én meters hold. For første gang i mitt liv, kunne jeg med 100% sikkerhet vite at jeg så en Svalestjert. Og alle som har sett den, vet at det er en stolt opplevelse. Det er en stor og utrolig vakker og elegant sommerfugl. Klikk! Jeg hadde fanget den på minnebrikken. Klikk. Klikk. Tre bilder. Så lettet den, vinket farvel med brede vinger og forsvant opp i skogen.

 

For en følelse. Jeg har jaktet på Svalestjert lenge, i flere år. Og så, i dag, ble det kronet med hell. Og gleden jeg følte og føler, ville aldri blitt så stor om jeg hadde lyktes tidlig. Kreves innsats over tid for å lykkes, er gjerne belønningen rikeligere enn om løsningen kommer lett: «Bedre sent enn tidlig». Og en finere opptakt til kafferasten, kunne vi ikke fått. Opplevelsen var i boks nesten før vi hadde startet jakten. Og vi hadde mer i vente. Riktig nok ikke Ospesommerfugl, som var den andre store vi skulle se etter denne dagen, men en annen stor og vakker sommerfugl. En vi definitivt ikke hadde forventet å finne her.

Etter rasten syklet vi innover langs en sidevei. Og etter en liten halvtime kunne vi skue dem. Minst et titalls Hagtornsommerfugler svermet langs kjerreveien og over et gammelt hogstfelt. Store, hvite sommerfugler. En art jeg aldri hadde sett tidligere. Og selv om de svermet og sjelden satte seg, lyktes vi å få bilder av dem. Blant annet en sexscene med tre individer involvert. En heller kaotisk trekant, om jeg skal si det. Tålmodigheten, vår tålmodighet, var ikke noe problem. De var ganske så majestetiske der de fløy fra bakkenivå og 10-20 meter rett opp, for så å komme glidende ned igjen. Så vi observerte og ventet. Og ventet. Mellom klokka 16.00 og 17.00 roet de seg noe. Enkelte satte seg på blomster for å etterfylle nektar, og mulighetene meldte seg. Blink igjen! (Hagtornsommerfuglen er på den nasjonale rødlisten under kategorien VU = sårbar).

Hvilken dag. Hvilke opplevelser. Fire øyne ser bedre enn to, og det var som en prikk over i-en da kona fikk øye på en Grønn sandjeger etter at vi hadde pakket sammen for returen. En bille jeg har sett, men som jeg ikke hadde bilde av. Klikk! Så var den også på plass på minnebrikken, som nå hadde et eksklusivt innhold. Datoen 14. juni 2009, vil jeg huske lenge. Opplevelsene denne dagen vil jeg aldri glemme. Nå er bildene lagret på PC’n, og på en ekstern harddisk, og jeg kan kose meg med bildene og blogge om begivenhetene. Livet føles riktig bra i dag. Og sommeren har bare så vidt startet. Om en måned er det sommerferie, og jeg nyter årstiden i fulle drag.