elvepadling

 I går fant jeg ut at jeg har blitt ei pingle. Som barn var jeg både dristig og ofte dumdristig i lek og aktivitet. Det meste skulle forsøkes, og utrolig nok endte det uten varige mén (min påstand). Men i går ble jeg vitne til noe jeg definitivt aldri ville gjort. På tur til skogen ved Bøelva kjørte jeg over brua ved Oterholt og kunne se tre karer i elvekajakker på det rolige partiet mellom brua og Oterholtfossen. De var fargerike både i kledning og utstyr, og jeg tenkte jeg ville stanse og ta et bilde. Vurderte å hoie til dem også. Advare om fossen med tanke på at de kunne være turister og ukjente i området. Knips! Alt såre vel. Men så…?!

I stedet for å padle seg oppstrøms, satte de plutselig kurs rett mot fossen. Avstanden og bruset fra fossen gjorde det umulig å få kontakt, så jeg kastet meg i bilen og kjørte ned til fossen i en viss fart. Kanskje jeg kunne vinke og gi tegn, selv om det da trolig ville være for sent. Jeg så dem oppe på brekket. To av dem padlet inn til land og gikk liksom ned for å vurdere “mulighetene”, mens den tredje gjorde seg klar til å sette utfor. Det der kan ikke gå bra, sa jeg høyt til meg selv. Det blir som å hive seg ned i ei steinrøys. Hva som skjulte seg under det frådende vannet nedunder fossefallet, visste jeg noe om etter å ha vært der når vannføringen var minimal; en kjeft av steinjeksler!

Hva kunne jeg gjøre? Jo, jeg kunne ta bilder. Dokumentere galskapen. Jeg fomlet litt med innstillingen. Sol mot brusende hvitt fosseskjegg, gir utfordringer. Jeg lysmålte mot gråstein og valgte lukkerprioritet. Tok et testbilde og justerte litt. Mer tid fikk jeg ikke. Kamikaze-padleren var allerede på tur utfor brekket. Det smatret i lukkeren. Jeg fulgte ham hele veien ned, til han forsvant under vann i bunn av fossen. Kom opp igjen, ble dratt baklengs ned i kverna og forsvant på ny. Han var så vidt oppe og vaket igjen, liggende på siden, men nei. Sett gjennom mine øyne og søkeren, hadde padleren store og alvorlige problemer.

En av kompisene sto merkelig rolig og så på fra andre siden av fossen. Og hvorfor ikke? Man kunne da ikke hive seg uti og nedi denne frådende vasketrommelen, heller. Etter å blitt dratt under for tredje gang, lyktes padleren i å komme seg opp og i sikkerhet. Jeg tok et siste bilde og pustet lettet ut, mens de to snakket sammen og pekte. Og så måtte jeg klø meg i nakken da den andre personen gikk opp og satte seg i farkosten. Han ville tydeligvis også forsøke, mens tredjemann droppet stuntet og tok seg forbi fossen til fots.

Jeg innrømmer at jeg ble en smule imponert. De unge karene behersket farkostene sine på ypperlig vis. Og andremann utfor valgte en litt annen vei ned og alt gikk uproblematisk for seg. De hadde sett at jeg fotograferte også, så de padlet over og slo av en prat. Var interessert i å se bildene. Og det kom fram at to av dem var instruktører i elvepadling. De hadde nettopp holdt kurs i elvepadling her i Bø, og med stor interesse. Deltakerlistene ble fylt på et blunk, og av ulike kursaktiviteter var det elvepadlingen som var mest populær. Området ved Sagafoss egnet seg godt for ferskere padlere.

Jeg spurte om de hadde forsøkt seg i den øverste fossen i Bøelva, Herrefoss. Men den visste de ikke om. Kanskje lar den seg ikke padle heller, for alt jeg vet. Men etter å ha sett dem forsere Oterholtfossen og Haugesagfossen, tar de seg nok også ned Herrefoss med tilstrekkelig vannføring i elva. De skulle besøke den neste gang de kom til Bø. Får jeg beskjed i forveien, skal jeg reise opp dit og forsøke meg på flere bilder. Herrefoss står forresten i fare for å bli bygget ut, og elveregulanten har flere ganger forsøkt å få kloa i de andre fossene i elva også. Så langt uten å få endelig gjennomslag, heldigvis.

Fosser representerer liv, lyd og storslått naturopplevelse, i tillegg til at det fuktige klimaet ved fossene gir grobunn for vekster med spesielle krav. Dette, samt at Bøelva huser bestander av elveperlemusling, som er fredet og skal gis absolutt vern ifølge myndighetene, taler for at Bøelva skal få være i fred. Med tanke på høgskolen og turisme, bør ikke kommunen engang vurdere å selge deler av denne perlen. Verdiene den representerer der den glitrer og slynger seg gjennom kulturlandskapet som en sølvtråd, kan ikke og bør ikke forsøkes å måles i penger. 95% av vassdragene i Telemark er allerede bygget ut til el-forsyning, og det bør være nok!