fremtiden består kun av morgendager

Det finnes noen møteplasser der vemod og tvil berører håp og tro med stillfaren ro. En kontinuitetens sporveksel som binder sirkler av liv og bevegelse. September er en slik møteplass. Det sto klart for meg da jeg forleden dag skuet en solsikkes bøyde, men like fullt kraftige og spenstige, nakke. Jeg tenkte at livskraften har mange ulike ansikter, og at håpet kan bære dem alle.

 

 

 

September er møteplass for forgjengelighetens skjønnhet. Hva er vakrere enn øyentrøst i flor, fanget mellom aftensolens milde drag og nattens stadig kjøligere pust? Jeg tenker det er naturens iboende kontinuitet som får den lille blomsten til å smile dag etter dag.  Reise nakken og smile, etter at solen har fjernet natterimet fra bladene. Den besitter tankeløshetens absolutte tilstedeværelse.

 

 

Jeg føler at både solsikken og øyentrøsten besitter en takknemlig stolthet over å eie dagen, hver dag. En takknemlig stolthet vi mennesker også fortjener å eie. De to blomstene, hver på sin måte, gir meg beskjed om at vi i alle livets dager, også når det går mot høst, nattefrost og mørke, kan holde fast ved og formidle håpet om morgendagen. Varme blikk, varme tanker og varme smil, gjør håpet lettere å fange. God “høst”!