sanselykke

 En annerledes gave

 elvspeil2.jpg

 Den linne snøen sukker under skoene her vi går gjennom skogen ned mot elva. Det er sen novemberkveld og ganske mørkt, til tross for et par desimeter tykt, ukegammelt snøteppe. Og det er nesten stilt. Bare skrittene høres godt. En stø og trygg lyd som forstummer brått når vi stanser på tangen ved elva. Jeg har vært her mange ganger tidligere, men i kveld er det annerledes. Vi er to, og jeg ønsker å gi henne den fineste gaven jeg kan tenke meg. Hun vet ennå ikke hva det er, men til min store glede takket hun ja til å bli med.

Jeg hekter av ryggsekken, reimer opp og løsner sitteunderlaget og ullteppet. Snart sitter vi tett sammen og roer helt ned. Berøres av situasjonen på underlig vis og blir tause. Elva siger tungt forbi. Mørke graner står som ugjennomtrengelige vegger, avløser den hvite flaten med en svart fortetning. Ingen lyspære er å se. Ingen biler er å høre. Bare en hvisken fra bredden, der vann slikker og bøyer siv. Og denne lille hvisken er stemmen som fyller lufta. Får oss til å holde pusten og lytte intenst, selv om lyden hører hjemme her. En lyd som lever døgnet rundt store deler av året. Men nå er den spesiell. Nå høres den ekstra godt. Vi lever mer via sansene. Må høre det vi ikke kan se. Må orientere oss etter lukt og hørsel.

Hun sitter mellom beina mine, med ryggen inntil brystet. Jeg holder henne fast, selv om det ikke er kaldt. Holder et godt og trygt grep rundt henne. Måten hun sitter på og beveger seg på, sier meg at det er akkurat slik hun vil sitte. Det er slik hun vil bli holdt. Men vi sier ingenting.

Jeg venter på at noe skal skje. Hun er årvåken nå. Tror kanskje det var dette jeg ville vise henne. Denne stemningen jeg ville dele med henne. Er uforberedt. Akkurat slik jeg vil. Jeg vet hva jeg skal hviske henne i øret om litt. Har sett for meg denne situasjonen mange ganger og forberedt meg. Jeg legger hodet inntil hennes og hviler haken forsiktig mot skulderen. Det er ikke lenge igjen nå. Skulle gjerne sittet foran henne og sett ansiktet, men det ville forstyrret og ødelagt alt. Vi må sitte nettopp slik. Det er en viktig detalj i planen.

-Tenk at stillheten kan være så fylt, hvisker hun. –Tenk at kroppen blir så annerledes stemt når stillheten og mørket blir lyttet til.

Ja, tenker jeg. Du skulle bare visst. Men jeg sier ingenting. Svarer ikke. Lar ordene hun slapp ut få tid til å komme tilbake til henne. Lar ordene hennes bli en fullkommen bevissthet. For jeg vil at hun en dag skal gi videre denne opplevelsen til en annen. Kanskje til sitt barn. For dette er det største jeg kan gi. Noe som overgår biler, hus og materiell velstand. Noe som er helt gratis og likevel så kostelig at hun om litt vil stivne i armene mine. Jeg frydes allerede ved tanken.

-Jeg synes dette var en kjempefin opplevelse og overraskelse, sier hun og dulter hodet mot mitt. -Jeg er glad jeg ble med.

Jeg svarer heller ikke nå. Bare trykker hodet litt fastere mot hennes et øyeblikk.

Perfekt. Hun holder pusten og stivner. Vrir seg en tanke i armene mine. Som om hun vil se på meg, men ikke klarer å ta blikket bort. En kjempe vokser opp av fjellet rett foran oss. Hun blunker ikke. Fascinasjonen er fullkommen. Gjennom hodekontakten kan jeg kjenne at hun svelger. Med uvirkelig fart avdekkes månen. Slipper villig berget og gir seg i vei opp på hvelvingen. Stryker en grantopp før den har klar bane ut i det store rommet over hodene våre. En gullsti skjelver i elveoverflaten. Et bånd mellom oss to og månen. De trauste granene holder godt på mørket, men snøen får liv. Tusen blåfarger og avskygninger lever ute på flaten. Lyset får oss til å skjelve. Månelys over snø får alltid menneskene til å skjelve, selv om det ikke er kaldt. Det er månens magi som spiller for oss.

-Tenk at noe så vakkert er en sedvanlighet, hvisker jeg. –Formene rundt oss, åsene, elva, tangen hvor vi sitter, skogen … Mennesker som var her i forrige århundre, eller årtusen – for fem tusen år siden – kunne oppleve det samme. Året kunne vært år 2000 eller 4000 før vår nye tidsregning. Tiden er uvesentlig. Tid og slekter vokser sammen gjennom sanselikhet. De så det samme de som først var her. De var like mye fanget av øyeblikket som vi er det nå. Og de som kommer etter oss vil også oppleve det samme.

Jeg kjenner pulsen hennes. Hjertefrekvensen forplanter seg i hele kroppen. Men hun beveger seg ikke. Blunker ikke. Svelger hyppig, men blunker ikke. En dråpe renner ned over kinnet. Hun må snart blunke nå. Øyet blir stort og vått, sårt. Men hun våger ikke å lukke øyeblikket ute. Er kanskje redd for at det skal forsvinne. Redd for å miste noe av synet og stemningen. Og så endelig slipper hun pusten skjelvende ut. Lager en lyd hun ikke er bevisst. En fryd som fikk tone over leppene. Og nå snufser hun. Hun hadde ingen nesedråpe som skulle snufses bort, men hun snufser. Det er også månens og snøens skyld. Det er slik månen spiller oss opp.

En strømforandring får suset fra bredden til å øke i styrke et langt sekund. Fanger en ekstra grastust som øyeblikkelig sier fra. Jeg bøyer meg fram og kysser henne på kinnet. Trykker henne fastere inntil meg og legger kinnet tett inntil hennes.

-Hva sier du nå?, hvisker jeg. –Var ikke det en annerledes gave å få?

Nå er det hun som ikke svarer, og det gjør meg varm og glad. For hva annet i hennes hverdag blir større enn ordene? En travel hverdag med mange gjøremål og mye lyd – hele tiden. Hvilken gave kunne jeg kjøpt som ville vende tilbake til henne hver gang månen er full, et helt liv til ende. Hvilke alternativer fantes til å berøre mennesket så dypt og så absolutt? Og enda ante hun ikke hva det gjorde med meg, hennes far, å være vitne til at hun klarte å åpne opp og ta til seg denne stemningen. Det ville hun først vite når hun om en tid satt her med sitt eget barn og lot månen fylle hodet, kroppen og hele verden med skjønnhet. Og om litt, bare noen få timer, ville hun våkne av vekkerklokken og være tenåring. På nattbordet ville det ligge en liten blå pakke. Inni et rødt etui med en gyllen ring i. Men den ringen kunne aldri funkle like klart som hennes øyne der ute i månenatten. En rund ring – en måne av gull.

Advertisements

4 responses to this post.

  1. phalloides *snufs* Den nesedråpen som ikke er der…. den dukker visst opp overalt tror jeg….. hvertfall kom den hit også.

    Det var vakkert!!!

    klem
    perzie

    Svar

  2. #1 perzie

    Takk for – dråpen 🙂
    Det er ikke alltid det beste kan kjøpes for penger.

    Ha en fin kveld 🙂

    Svar

  3. Posted by dotter on oktober 25, 2006 at 6:29 AM

    🙂 Det var kjempe fint!!
    Flink til og sette ord
    på ting…

    klem:)

    Svar

  4. #3 Dotter

    Takk 😉

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: