skitt fiske!

Helt genialt – nesten!

Hva kan det ha seg at enkelte sesonger slår fullstendig feil – og tilsynelatende bare for deg? Andre drar fisk, fin fisk, men selv får du kun noen få, små aurer. Du mener du fisker som du har gjort før. Bruker de samme fluene på samme sted under like insektklekkinger. Samme stang. Samme fortomsmateriale og lengde. Tilnærmet vis samme kasteteknikk. Samme bekledning og samme briller. Men nei, det vil seg ikke! Og etter hvert føler du deg beklemt blant de samme fiskekompisene. De ler og snakker fiske under små pauser ved elva. Legger ut om hvordan den store tok og viser fram fisken. Og selv står du der som passiv tilhører. Kan for skams skyld ikke komme trekkende med storfisken du tok forrige sesong. Den er død og spist og fortalt om mange nok ganger allerede. De kjenner historien. Kjenner den plagsomt godt!

 

Sommeren 2001 var en slik sesong. Jeg fisket meg fullstendig bort – fullstendig taus!

 

Nå finnes det alltid en utvei for en sportsfisker. Det gjelder bare å bruke fantasien. Det gjelder å bryte et mønster. Og når nøden er størst er hjelpen nærmest. I dette tilfellet handlet det om noe så elementært som å skape rom for løgnen. For egentlig var det ikke fiskesesongen det var noe galt med. Det var kameratskapet. Jeg omga meg med feil personer. Det jeg måtte gjøre var å oppsøke nye steder. Snakke med andre fiskere. Snakke med fremmede som ikke visste noe om all småfisken og alle bomturene denne sommeren. Finne noen som ikke hadde hørt om den store jeg fikk forrige sesong. Gamle fisker kunne børstes støv av og bli sylferske. En god del kunnskap om insekter hadde jeg jo også, og tipp topp utrustning, så det ville bli uproblematisk å vinne deres øre. Selv om jeg fisket elendig så jeg i hvert fall halvproff ut. Jeg følte jeg hadde dem på kroken allerede. Nå var det bare om og gjøre å finne et egnet sted. Ei passelig fin elv langt nok hjemmefra.

 

Det tuter to ganger i mobiltelefonen. Klokka er halv tre på dagen. Garantert en tekstmelding fra en av de to kompisene: «Utoset i kveld? (U2Z?)», «Storhølen i kveld?», eller kanskje bare «Ses klokka 9?». Jeg leser meldingen som er fra Bjørn: «Fiske i kveld?». Underforstått dreier det seg om elva som renner gjennom bygda. Fem-ti minutter å kjøre, fem-ti minutter å gå. Billig og greit, om det ikke hadde vært for at selvbildet og sportsfiskerstoltheten nå var krympet til en ert. Joda, visst skulle jeg fiske i kveld, men ikke faen om jeg skulle fiske i hjemme-elva. Jeg taster inn svaret og sender det av gårde: «Har fått diaré. Skit(t) fiske». Det kommer et «Oh shit! God bedring» tilbake. Grunnlaget er nå på plass. Første løgn var uangripelig god. Med vadebukser og iført full mundur, var det hasardiøst å fiske med diaré. Man har jo forsøkt seg og vet! Den andre kompisen ville sporenstreks få beskjeden videresendt fra Bjørn, og de to ville planlegge kvelden sammen. Jeg føler meg usannsynlig fri og opplagt. Kjenner noe av den gamle gode tryggheten vende tilbake. Herregud! For første gang på lenge skal jeg være sjef i elva for en kveld. Sjef langs elva, i hvert fall. Men i hvilken elv? Her var det snakk om minst en time i bilen. Kanskje to timer. Definitivt to timer, minst. Toppen av flauser ville være å treffe de to på en eller annen elvestrekning langt hjemmefra denne kvelden. En løsning kunne være, bare som en back-up, å ta med nattbleia jeg hadde knabbet på jobben. Noe større enn «Krabat 4», for å si det pent. Jeg hadde flere ganger tenkt tanken på å benytte bleie for å unngå å måtte vade inn for å slå lens, men bleia var blitt liggende i sekken. Jeg sørget for at den nå ble med på turen.

 

Da jeg hadde kjørt langt, og lengre enn langt, kom jeg omsider fram til elva jeg hadde valgt meg – men etter å ha hivd i meg litt gatekjøkkenmat underveis. Og så gikk det troll i ord, gitt! Nesten framme ved elva måtte jeg stanse i veikanten og hive meg i grøfta. Det holdt, på håret! Og takk skjebne for at det ikke kom noen forbi. Det tillot meg å skifte der og da. Forsikret meg flere ganger om at ingen så meg da bleien behendig kom på plass. Fant snart ut at magebeltet på vaderbuksene måtte sløyfes, på grunn av kroppsfasongen det ga. Med beltet på, så jeg ut som en pensjonert, velutstyrt og understimulert sumobryter. Uten belte ble formene utvisket. Med fiskevesten på plass følte jeg meg relativt normal. Og ingen av de tre fiskerne jeg så lot til å ta videre notis av meg da jeg minutter senere spradet langs elva og orienterte meg om strømregime og mulige gode fiskeplasser. De kastet et sideblikk på meg, nikket nesten umerkbart, litt skeptisk, og fortsatte med sitt. Jeg hadde løst et problem på en fortreffelig måte. Bortimot genialt. At de tre fiskerne anså meg å være en høyst verdig, kanskje litt uvelkommen, konkurrent i deres matfat, gjorde bare godt. Jeg følte de hadde grunn til å være litt på vakt i kveld. Elva så fin ut, og et par halvtunge vak innunder vegetasjonen langs motsatt bredd lovet godt. Halvkiloet pluss, sa jeg til meg selv. Fisk som vaket på den måten lå ofte tynt an. Her var det bare å finne seg en god posisjon og se hva auren plukket til seg av insekter. Jeg måtte le litt også av de tre. To av dem måtte ha sett fiskene vake, men likevel sto de som spikret på sine plasser og blindfisket – nedstrøms. Trolig amatører med fint utstyr. Antagelig evnet ingen av dem å legge flua innunder greinverket der fiskene sto. Jeg skulle vise dem hva dette handlet om. For en dreven fluefisker var kastet å regne som elementært – barnemat. Elementary, dear Watson, elementary.

 

Den nederste av de to nedenfor meg fikk fisk stadig vekk, og også de to andre plukket noen få. Men bare småaure. Etter to måneder med småfisk og atter småfisk kunne jeg fastslå at fiskene de håvet lå på 150 gram i snitt. En og annen var kanskje opp mot et kvartkilo. Jeg syntes litt synd på dem der de slepte et eller annet over strømmen, trolig våtfluer. En fluefiskers tragedie måtte det være å ikke kunne presentere ei tørrflue presist halvt oppstrøms og gi den dead-drift. En ren tragedie når fin fisk vaket. Håpet var at de ville følge nøye med på hva jeg gjorde og ta lærdom av det. Rollen som instruktør skulle være meg en sann fornøyelse.

 

Elva var ikke god å vade og stå i. Steinene var på størrelse med en fotball, og nesten like runde. Men det var relativt flat bunn så det gikk greit å komme seg ut. Utrolig nok fant jeg fin plass til vadeskoene også og kunne stå stødig og avslappet. Jeg målte avstanden bak meg og mot vakpunktene med trenet blikk. Det var plass nok til bakslengen, slik jeg hadde trodd, og nå kunne jeg fokusere helt og fullt på insektlivet. Det var rikelig. Både steinfluer, døgnfluer og vårfluer var i aktivitet. Sensommeren byr alltid på mange alternativer slik sett, og denne elva hadde tydeligvis en vannkvalitet som kunne huse det meste av insekttyper. Fluevalget ville nå spille mindre rolle enn presentasjonen. En skikkelig matpakke ville gjøre susen – en stankelbein- eller en vårflueimitasjon. Jeg valgte det siste, festet en CdC-rakkelhane til fortomsspissen og ga den et par dusjer med Repel impregnering. Det store øyeblikket nærmet seg.

 

Jeg blåste på flua før den ble lagt på vannet fire-fem meter ute. Det suste fint i LOOP-snella da jeg trakk av de nødvendige metrene med snøre for kastet. Jeg var klar. Aurene innunder greinverket, stående med ti meters mellomrom, hadde vært oppe flere ganger. Jeg visste nøyaktig posisjonen og kunne servere med kirurgisk presisjon. Bankers!

 

Snøret var nysmurt og gled med godlyd gjennom stangringene. Rytme. Aksellerasjon og stopp. Aksellerasjon og stopp. En lek. Overhåndskastene ble satt med fine snørebukter. Da ti meter snøre eller så var ute, senket jeg stanga nesten rett ut til siden og begynte å strekke 0.15 fortommen innunder greinene. Snørebanen ble justert en tanke til den var perfekt. Jeg var i mitt ess. Flua ble servert på prikk der jeg ville ha den. CdC-rakkelhanen hadde nå cirka 1,94 meter dead-drift før den ville øke farten og stripe, og det burde holde. Ett sekund. Et halvt sekund. Det lød som et skikkelig smask da auren gikk opp og tok. Første kast. En halvkilos aure. Det var nesten for perfekt. Da jeg løftet stanga kontrollert og kjente at krokingen satt, følte jeg et stikk av noe. Et lite elektrisk støt. Eventyr. Det var eventyr, og jeg var prinsen. Jeg hadde demonstrert for en hel verden – i hvert fall for tre verdensborgere, og ikke minst for meg selv – at jeg fremdeles behersket fluefiskets kunst. Og nå skulle jeg fanden danse meg vise dem hvem som var kommet på besøk. Hvem mesteren var. Hvordan en mester er. Vise dem hvor overlegent det hele kan gjøres når man har dyktigheten på sin side. Etter en kort kamp trædde jeg håven under fisken og løftet opp. Kanskje var den seks hekto. En feit og fin fisk som jeg gjerne skulle tatt med hjem. Men jeg hadde planlagt det litt annerledes. Så, da jeg var sikker på at alle de tre hadde fått med seg hvor stor fisken var, en gigantaure i forhold til småaurene de puslet med, hektet jeg løs kroken og satte auren ut igjen. Blåste litt på flua og kikket over mot målpunkt nummer to. Jeg skulle ta en til av samme kaliber og gjenta hele prosessen. Deretter snelle inn snøret, vade inn til land og rulle en røyk. Om jeg i fortvilelsen for litt siden hadde lekt med tanken om å lyve dersom jeg traff andre fiskere, servere noen gamle opplevelser og skryte litt, var slike tanker nå som blåst bort. En dyktig fluefisker trenger ikke lyve. Han demonstrerer sine ferdigheter i praksis, slik en viss person i sandaler en gang gjorde for sine tolv elever. Jeg følte jeg kunne ha mettet 5000 denne kvelden, og det ved en fremmed elv!

 

Jeg begynte å forflytte meg nedover. Åtte-ti meter nedover. Her gjaldt det å ikke stresse, legge ut et håpløst kast fra en feil posisjon. Nei, først rett posisjon, så en perfekt presentasjon. Ren ABC – for meg. For de tre andre, en umulighet.

 

Det var minst én god grunn til at de tre ikke fisket på disse største fiskene. Halvveis i posisjon fikk jeg problemer med balansen. Måtte ta et langt skritt fram og holdt på å falle til siden. Heldigvis hentet jeg meg inn og kunne vade de siste meterne – trodde jeg. Da jeg følte meg som tryggest på at fotfestet holdt, ga en stein etter. Bunnen skrådde raskt ned og jeg var hjelpeløs. Armene slo vilt og kroppen var i bevegelse mot djupålen. Motvillig la jeg meg framover og sèg ned i vannet. Og mens vadebuksene fyltes drev jeg sakte, eller nærmest gikk sakte i 40 graders vinkel, forbi først en fisker, så en til. Bare tærne streifet bunnen nå og da, på ballettdanservis. Jeg var ille ute. Håpet var at jeg ville nå bunnen og komme ut av strømmen nede på brekket, hvis ikke var det over – eller i hvert fall under.

 

Snart fikk jeg bedre kontakt med bunnen. Strømmen økte naturlig nok mot det grunnere brekket og jeg forsøkte å skjære inn mot bredden. Men jeg maktet ikke å reise meg. Bleia hadde sugd til seg vann og måtte veie femti kilo, minst. Heldigvis var det ikke dypere enn at jeg kunne krabbe på bunnen og slepe meg inn på tørt land. Men skulderstroppene på vaderbuksene hadde fått en umulig oppgave. Strikken var tøyd til det maksimale og justeringsspennene hadde gitt etter, så buksene hang nedover beina som puppehuden på en vårflueklekker. Da jeg utslitt kikket opp, rett før den ene bukseselen røk ved festet foran og spennen rev øret mitt til blods, så jeg seks vadersko. Det var de tre disiplene som ville sjekke at alt var i orden med mesteren. De tre amatørene som hadde fisket på feil sted. Jeg hørte den ene mumle noe om at «…den fjerde idioten så langt denne sesongen».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: