julebordsesong

Åndens makt.

Det høres så forlokkende ut: “Morgenstund har gull i munn”. Men det er en påstand som må modifiseres. De som har, og det har vel de fleste, drukket og spist seg gjennom lørdagskvelden på øl og pizza, og blitt så fulle at tannpuss og den slags ikke sto på agendaen når senga skulle inntas, vet noe om hva jeg sikter til. Noen kaller det kamelånde, som er en krenkelse av et dyr som egentlig sliter nok fra før på grunn av sitt utseende – de er så stygge at de faktisk er litt kule. Andre kaller det septikånde, som er nærmere sannheten. Jeg kunne også dratt inn akevitt, øl og rakaure med lefse eller ertebrød til, men ønsker ikke å bli ekstrem og rive opp sårene til de mange fraskilte der ute. Øl og pizza blir til sammenlikning en light-versjon, men det får duge. Det er ille nok!

 

Det var julebordtider. Kona var ute med kolleger og jeg feiret alenetilværelsen med pizza og øl – mye øl. For mye. Jeg ble full og måtte ut og mate kråkene før jeg endelig fikk stavret meg til sengs. Kjørte seng og var ganske miserabel. Magen var så pass urolig at det krevde litt forsiktighet og mot å slippe ut tarmgass. Men det suste fint, jevnt og trutt. Taket kom etter hvert i fokus og jeg sovnet.

Jeg våknet av at soveromsvinduet ble åpnet temmelig brått. “Er du syk?” sa kona og rugget forsiktig på meg der jeg lå. Jeg vendte hodet mot henne og pustet tungt. Hun fikk brekninger og holdt på å gå ned i knestående. Kom seg til hektene igjen og spurte: “Skal jeg ringe etter lege?” Hun lød litt bekymret.

Jeg snøvlet fram et eller annet og avslørte hva jeg led av: “Beklager lukta, men jeg er så dårlig i magen”.

“Magen! Magen!! Vet du hva, den tarmgassen er som fin parfyme i forhold til ånden din. Her nekter jeg å sove! Det er ikke sykebil som trengs her, men nødslakttransport. Blææh. Fytti grisen!”

Hun forsvant ut av rommet i en fart og gikk til stuen og la seg. Jeg fikk ikke tid til å gi henne et godnattkyss engang.

 

Og nå er julebordsesongen i gang for i år. Lykke til, folkens. Og husk at av og til er det i begges interesse å ligge hver for seg – med åpne vinduer. Morgenstund har ikke alltid gull i munn.