tilbakeblikk

Sakte puls.

Hva består følelsene i når vi skuer gamle bygninger, båter og hesteskysser? Hva er det ved det gamle som treffer oss i magen og brystet før det når hjernen? En to hundre år gammel laftebygning er i det store og hele dårlig egnet til å bo i etter dagens standard. En gammel båt gjør jo nytten all den tid den faktisk flyter, men komfortabel er den ikke. Motoren bråker som et treskeverk og vibrasjonene gjør det til risikosport å bruke gebiss. De gamle hesteskyssene mangler varmeapparat på vinteren og gir liten sittekomfort året rundt.

kanalbat.jpg

Det er altså ikke i første rekke komforten som rører ved oss. Den gode opplevelsen knytter seg til noe ganske annet. Det spilles på sanseinntrykkene våre og pulsen i oss. De gamle formene er gode å se på. Et pent laftebygg er bedre å skue enn harde og rette overflater. Fargene på gammelt tømmer, med rester etter tjære og myke slitesår etter vind og frost utstråler varme og trygghet. Det er riktig. Det skal være slik. Fine former og naturlig materiale. Former som passer inn i oss.

heddal-bygdetun.jpg

Båten og hesteskyssen gir noe av det samme. Det er noe estetisk riktig ved de gamles formskapning som har blitt borte. Det er noe med proporsjonene. Noe vi bokstavelig talt har vokst forbi med vår hverdag av stort og blankt. Jo større og raskere, jo bedre. Og kanskje er det så enkelt. Kanskje savner vi måteholdet, det nøkterne men funksjonelle. Savner saktere tid. Savner en puls vi kan puste rolig med. Jeg tror det er roen som treffer oss når vi skuer det gamle. Den indre, absolutte og behagelige roen. Selv hypre barn snuser inn atmosfære og stryker tømmeret forsiktig med fingrene når de er med foreldrene på et bydetun. Det er ingenting der som krever fart og prestasjoner. Det er et kravløst fristed. Et sanserom.

avreise.jpg

 

Advertisements

6 responses to this post.

  1. Du ser og sanser mer enn de fleste tror jeg;) Nydelig beskrevet var dette. Jeg er så enig med deg, gamle hus, båter og redskaper har en helt særegen sjarm. Det er på en måte mer liv, i gammelt treverk, som ikke har blitt bearbeidet så mye som det gjøres i dag. Mer naturlig ja, det er riktig ord. Og en søndag på folkemuseet på Bygdøy, i solskinn, med mennesker jeg holder av, det gir ro i sjelen:D

    Svar

  2. #2 Maria

    Jeg har alltid vært fascinert av tre som materiale, og ja, «det er på en måte mer liv i gammelt treverk». Men også annen lyd. Dorget på Mjøsa i mange år og opplevde forskjellen på plastbåt og trebåt. Lyden av bris som klukker bløtt og lekende mykt mot oljet treverk gjør ubeskrivelig godt. Ingen hul tone slik det blir med plast. Og kaffen smaker best fra en kotekopp når man slapper av i skog og på fjell.

    Takk for fin kommentar 🙂

    Svar

  3. Nydelig observert og skrevet. Jeg har nok på et plan spurt meg selv om det samme, men ikke fulgt tanken ut slik du har gjort.

    Svar

  4. #4 Red.

    Takk for hyggelig respons 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: