vekslende

Rester av liv.

Den syvarmede, digre bjørka utenfor vinduet er kledd naken. Står og pirker groteskt mot himmelen med mørke klør allerede før det vises november på kalenderen.

Jeg var ikke helt uforberedt da jeg sto opp og gikk til vinduet denne morgenen. Hadde hørt vinden flå klærne av bjørka i mørke natten. Før søvnen tok meg. Ville gå ut og be vinden holde opp, la bjørka få lyse gult noen dager til. Kanskje en hel uke, for min skyld. Men så visste jeg at vinden er umusikalsk. Hyler lengselssårt som ulven mot La Luna. Visste vinden har døve ører. Så jeg ble liggende under dynen og lytte. Fulgte hvert løv gjennom luften og kunne nesten høre dem falle, forsiktig. Som om de ikke ville skade gresset som var skjørt av rim.

Jeg måtte ut. Oppsøke restene av farger. Finne brokkene av frodighet som ennå klamret seg fast i li og fjell. Og jeg fant. Kom tidsnok til å motta små glimt av frostbrunt løv. Fargeflekker i terrenget mot en bakgrunn av snødekket fjell og kulde. I løpet av et døgn, en uke, noen ganske få dager, ville de sølvstrimede bjørkestammene på høstnaken mark blekne over en hud av hvitt. Hjelpeløst nakne ville de stå og pirke mot himmelen som krampaktige fingre.

gausta9.jpg

Men ikke denne dagen. Ikke nå. Jeg småfrøs under den matte solen. Sto tynnkledd på vidda og frøs. Vet ikke hvorfor. I sekken lå vindtett jakke og varm ullgenser. Det skulle være slik. Jeg ville føle årstiden. Kjenne blandingen av pust fra høst og vinter. Det gjorde inntrykkene mer ekte. Fikk meg til å være helt tilstede. Og jeg fant det vakkert. Gaustatoppen var like majestetisk vakker som kald med sitt hvite ansikt. En perfekt kulisse. Et vakkert panorama. Det jeg sto og skuet var livet selv. Kampen. Variasjonene. Vekslingene. Sol og varme, kulde og vind, karrig og vakkert.

8 responses to this post.

  1. Og vakkert beskriver du denne opplevelsen også:) Selv om jeg til tider føler stor motvilje mot den kalde årstiden, ville jeg ikke vært foruten alle skiftningene som naturen gjennomgår gjennom året her i Norge.

    Svar

  2. #1 Maria

    Der er vi veldig enige. Gruer mer og mer for vinteren for hvert år som går. Men igjen, hva ville våren vært uten soling i veggen og dryppe- og sildrelyder fra snø som tiner. Jeg tror det må være slik🙂

    Svar

  3. Posted by Mathias2 on oktober 18, 2006 at 10:32 PM

    Har hatt samme opplevelsen ute i naturen, men aldri klart å overføre det til papiret slik som du. Godt skrevet, takk skal du ha.

    Svar

  4. #3 Mathias2

    Takk for hyggelig kommentar. Kanskje du finner andre innlegg her i bloggen min med naturbilder og tekst. Velkommen skal du være til å lese og kommentere🙂

    Svar

  5. Det var et utrolig nydelig bilde.

    Svar

  6. #5 Beatesvei

    Takk for det. Er ganske aktiv hobbyfotograf, så det er artig å få positiv respons på bildet.

    Ha en god dag🙂

    Svar

  7. Posted by Lavina on oktober 20, 2006 at 10:04 PM

    Like nydelig beskrevet som alltid, og man hutrer og fryser igjennom vinteren og lengter etter våren.
    Nydelig bilde..
    God natt til deg!

    Svar

  8. #7 Lavina

    Takk🙂
    Kanskje det også er viktig, å ha noe å lengte fram mot. Synes milde vintere er greit. Det er periodene med minus 15-20 grader som får en til å lure på om dette er stedet på jord.

    God dag til deg! Her ser det ut til å bli en ny grå dag med tåke og regn, men den kan bli bra for det🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: