har du lyst…?

Homo positivius. 

Har du lyst… , kunne du tenke deg… , vil du stille opp…? Det ringes og spørres rundt om i organisasjonsnorge om dagen. Det nærmer seg februar, og februar betyr for mange organisasjoner årsmøtetid, med valg av nye tillitsmenn og -kvinner. Styrevervene for kommende periode skal bekles, og for mange skal også ledere for en rekke utvalg på plass. Og jeg benytter anledningen til å ønske valgkomiteene rundt om lykke til der de sitter med kaffekoppen i ene handa og telefonrøret i den andre. For noen går dette greit unna. For andre går det noen kaffekanner når medlemslistene saumfares for n’te gang. Det begynner å haste. Jobben har blitt utsatt og skjøvet fram flere ganger, men så må man bare.

Det å sitte i en valgkomite er et viktig tillitsverv, selv om få tenker på det som viktig. Det å kunne være med å påvirke hvem som skal bli valgt til å lede organisasjonen man er medlem i gjennom kommende periode, representerer makt. Men de fleste valgkomitemedlemmer ser det ikke slik, de som jobber for et utall av lag og foreninger. For dem handler det om å fylle inn navn i de åpne feltene. Bekle vervene i sine forslag til årsmøtene. Hvem som takker ja til hva er ikke så farlig, bare man finner noen kandidater. Når alle verv har sin kandidat er jobben gjort – også selv om den ikke er velgjort.

Et gjennomgående trekk ved interesseorganisasjonene, enten det dreier seg om fiskelag, fotoklubber, idrettslag, hagelag, … , er at en håndfull personer blir gjenvalgt og gjenvalgt. Og hvorfor ikke? Fungerer styret bra fungerer organisasjonen ofte også bra. Problemet med å velge de samme 3-6 personer år etter år, er at ingen andre av medlemmene får øvelse i å sitte i et styre. Før eller siden går disse gjengangerne lei og tar ikke gjenvalg, og går én går gjerne flere av disse som har vært en gjeng gjennom mange år. Og plutselig har man et problem. Et problem som løses i siste liten ved å ukritisk foreslå ja-personer.

Hva en ja-person er? Jo, de finnes rikelig representert overalt i samfunnet. De har aldri fått stå først i køen. De var aldri favoritter til noe som helst. De har levd i skyggen av noen, i skyggen av de fleste, hele tiden. Og dette har gjort dem så utsultet på oppmerksomhet og tilhørighet ut over det å være fyllmasse i ulike sammenhenger, at de takker høylydt ja til hva som helst. De ville takket ja uten betenkeligheter til å bli lansert som statsministerkandidat, selv om de aldri har hatt større publikum enn familien under søndagsmiddagen. De er troende til å voldta valgkomitemedlemmet når forespørselen kommer, på en bølge av en umiddelbar forespeiling av karriererus. Og det slår dem ikke et sekund at de kan være uskikket og mangle kompetanse til å bekle vervet på en god måte. De er blitt forespeilet «sin plass i solen», og hvem takker nei til det etter et liv i skygge? Ja-mennesket er langt på vei en egen art; Homo positivius.

Så skjer det store, av og til, og ganske uventet for mange. Homo positivius vokser med tilliten og oppgavene. Famler seg litt fram i starten men gjør sitt beste for å lære og å fungere i vervet. De åpner seg som blomster om våren og blir gode tillitsvalgte. Ærekjære i jobben og ivrige som få. Og det er da medlemmet av valgkomiteen hever hodet over å ha forutsett Homo positivius’ kapasitet. Soper til seg æren over å ha sett inn i glasskulen da tidsknappheten med å fylle listen med kandidater holdt på å gi varige koffeinskader. Man hadde skjøttet sitt verv på den best tenkelige måten. Funnet fram til gullegget som ingen andre hadde lagt merke til.

Ofte er det slik at tillit er det som skal til for å reise et menneske. Av og til ikke. Men en ting er sikkert, mange fine kandidater fortjener en sjanse. Og det å stadig gå for gjenvalg har negative sider ved seg. En viss sirkulasjon er til det gode i de aller fleste av disse sammenhenger. Ikke bare virker det inkluderende, men det åpner for å kunne nyte godt av de skjulte ressurser mange medlemmer har. En win-win situasjon. Så min oppfordring til valgkomitemedlemmer rundt om i disse nominasjonstider, er å gi en eller annen sjansen til å få vise sine evner og sin iver til organisasjonens beste. Ikke for å bli ferdig med nominasjonsjobben fortest mulig, men for å gjødsle en og annen sprengfylt knopp som har vært lukket altfor lenge. Til lykke med arbeidet, og godt valg!

Advertisements

6 responses to this post.

  1. Posted by Luringen on januar 22, 2007 at 8:51 PM

    He he, jeg har med andre ord gjort det eneste rette: stilt min plass til disposisjon.

    Ikke rart jeg har jublet så veldig?!

    Heldig er den som skal overta (???!!)

    hæhæhæ!

    Svar

  2. #1 Luringen

    Har alltid sett for meg deg som en sprengfylt knopp 🙂 Tipper den som skal overta vervet vil føle det som å «hoppe etter Wirkola».

    Takk for kommentar 🙂

    Svar

  3. Posted by Lavina on januar 23, 2007 at 3:29 PM

    Dette kjenner jeg igjen, vært med i styret for fotballklubben her i bygda. 5 hele år, da sønnen meldte seg ut av klubben meldte jeg meg ut også.. Hadde et år igjen, men vi var så mange som hadde gutter som valgte å skifte klubb.. Ikke mange igjen, og de som var igjen sa nei. Det endte med et helt nytt styre, som fikk problemer..

    Ellers ser jeg i skolen, klassekontakt.. Der ble jeg plutselig valgt til klassekontakt, og var det i et skoleår.. Dette var et verv som ble dyttet på meg og som jeg slett ikke likte. På et møte skulle det velges en ny, og jeg sa at de fikk velge to nye. For det var noe riv ruskende galt at man ikke ble forespurt, og jeg følte meg presset inn i noe jeg ikke var interessert i.. Det er ikke alle som vil fram i lyset på den måten, men det er viktig at det velges med omhu og at personen blir spurt på forhånd..

    Ha en toppers ettermiddag.

    PS, begynner nå på del 4 i fotoskolen.

    Svar

  4. Posted by Lavina on januar 23, 2007 at 3:32 PM

    Hadde skrevet et langt svar, men noe skjedde og den kom ikke fram.

    Klem fra Lavina

    Svar

  5. Posted by Lavina on januar 23, 2007 at 3:33 PM

    Kremt… jeg er no teflon..hi,hi

    Svar

  6. #3,4,5 Lavina

    Liker at du skaper litt aktivitet på «litt av hvert», Lavina. Tar sjansen på å smette inn en takk for kommentarer, så langt 🙂

    Det å presse verv på folk er meningsløst. En forutsetning for å fungere i vervet er at man i hvert fall er litt innstilt på det.

    Takk for klemmen, den varmer i vinterkulden som har kommet 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: