seksuelle overgrep

For noen dager siden viste TV-nyhetene et innslag om seksuelle overgrep mot barn og jobben med å avsløre gjerningsmennene. Greit å få informasjon om at det pågår internasjonalt samarbeid for å komme noe av denne forferdelige voldskriminaliteten til livs, selv om problemet synes skremmende omfattende og tilsynelatende umulig å få bukt med.

Det jeg ikke satte særlig stor pris på ved reportasjen, var at de la ut et lydopptak der et barn ble voldtatt. Det rystet meg langt inn i sjela å høre smerteskrik og gråt og vite at det var et autentisk opptak. Det sitter i meg ennå. Jeg blir syk av det. Trist og deprimert over å ha hørt barnets smerte uten mulighet til å kunne gripe inn og gjøre noe.

Noen vil kanskje mene at vi har godt av å bli bevisst hva som foregår der ute. At vi må tåle å se blodige og lemlestede barn som er blitt krigsofre, eller høre lydene fra et barn som blir voldtatt. Jeg ser det ikke slik. Jeg mener det var unødvendig å sende lydopptaket. Muntlig gitt informasjon ville vært nok. Vi har alle fantasi til å forstå at dette er forferdelig, og jeg har vondt for å akseptere at jeg ble utsatt for lydopptaket.

Kanskje er verden blitt råere enn før, og kanskje kan noen av de grusomhetene som faktisk skjer vises som nyheter i stuene rundt om – og forsvares. Men jeg har et bestemt inntrykk av at journalistene mer enn noen gang tidligere fråtser i elendighet, og at blodige filmreportasjer i altfor stor grad brukes ukritisk.

For min del blir det fra nå av nyheter via radio og aviser. Zooming inn på blodflekker og tomme barnesko i krigsherjede gater har jeg sett nok av. Så får jeg håpe jeg ikke får høre liknende lydopptak over radio som det de sendte på TV-nyhetene.

Til kamerafolk og journalister der ute som leter etter blod og gørr de kan bringe hjem, vil jeg sende min medfølelse. Mange av dem må ha blitt så følelsesmessig avstumpet at livskvaliteten er sterkt redusert.

Advertisements

40 responses to this post.

  1. I all verden!

    Er det mulig!?! Hvem i alle dager brukte det lydklippet?

    Svar

  2. #1 Undre

    Jeg tror det var TV2, alternativt NRK1. Jeg har også lurt på hva dette gjorde med de som selv har opplevd slik, både barn og voksne.

    Takk for svar.

    Svar

  3. Nei, det er et godt spørsmå, Phalloides. Jeg vil tro at lyder av den typen er «velegnet» til å sende mange av de som har opplevd denne typen og likende typer overgrep sporenstreks tilbake i tid.

    Hadde du husket når og hvor du fikk med deg dette, ville jeg ha oppfordret deg til å sende dem en e-post om saken.

    Svar

  4. Dette har jeg ikke fått med meg – heldigvis må jeg innrømme. I likhet med deg og mange, kan man empatisk forstå mye av den lidelse og smerte et barn opplever i en overgrepssituasjon, uten den type autentisk info. Det er og helt klart på tide, å stille spørsmål ved pressens senasjonslyst og virkemidlene de tar i bruk i vårt tid.

    Likevel er jeg splittet her phalloides. Kan hende et slikt lydopptak virkelig ryster oss så sterkt i grunnvollene at vi blir mer oppvakte overfor slike situasjoner i våre nærmiljø og liv?

    Det er forferdelig å føle seg makteløs overfor noe man ikke kan gjøre noe med. Jeg kjenner den følelsen hver gang jeg ser barn sulte ihjel i andre land. Men voldtekt og mishandling, er noe som skjer i norske hjem hver eneste dag. Barn lider usannsynlig, som omverdenen enten lukker øynene for, bagatelliserer eller ikke vil blande seg inn i.

    Er ikke barns avmakt i en slik setting viktigere enn vår egen? Er den «lille»smerten vi får av bilder fra virkeligheten som hjemsøker oss, en pris vi må betale for å aldri glemme vår plikt til å beskytte, melde fra om og støtte, med-mennesker vi skjønner lever i usannsynlig smerte og lidelse? Jeg har spurt meg selv om dette, når jeg leser blogger om folks liv. Iblant blir ting så grafiske at jeg har vondt for ålese videre. Men jeg har tvunget meg til det, for jeg står faktisk utenfor situasjonen og reagerer sterkt, Hvordan er det så for de som faktisk opplever, har jeg spurt meg selv.

    Jeg syns nok at så sterke virkemidler ikke skal sendes på TV eller radio direkte uansett. Sendes de, må det inngående fortelles på forhånd, hva som kommer og hvilken konsekvenser det kan få for mennesker som selv er rammet eller av andre grunner ikke takler sånt.

    Det er lettere å henvise til linker som jo allerede fins flust av på nett. Feks har jeg sjelden eller aldri oppsøkt bilder, filmer eller lydopptak fra krig eller ulykker på nett, selv om jeg vet de fins. Likevel dumpet jeg over et bilde av et menneske som hadde hoppet i 9/11 og fikk se et grusomt maltraktert menneske etter å ha truffet bakken. Det var rystende! Hadde dette vært i mine yngre år, hadde jeg mistet nattesøvnen av det bilde. Jeg har altså blitt «herdet» med tiden i den grad at jeg klarer å legge fra meg slike bilder, og samtidig bevare empatien uten å bli følelsemessig avstumpet. Håper jeg da!

    Så, på den ene siden har vi alle mekanismer som slår inn når våre grenser brytes. Vi kan bli herdet på en negativ måte og bli likegyldige. Vi kan bli sløve og lite handlevillige til tross for empati.Vi kan ta sjelelig skade av andres virkelighet, av å bare være tilskuer. Og kan hende vi kan velge å kjenne litt på andres lidelse og bli mer villige til å bidra til konkret endring på ulike måter?

    Hva som er rett og galt vet jeg ikke svaret på, men du stiller viktige spørsmål rundt dette!

    Ha en fin dag du og dine 🙂

    Svar

  5. #4 pathfinder

    Takker for fyldig og reflektert svar. Jeg har tenkt mye rundt dette selv og kjenner igjen synspunktene dine. Jeg har også lest om vonde skjebner på bloggen, mange, og jeg har forsøkt å svare etter beste evne. Men det kom til et punkt der jeg ikke orket mer av det. Måtte ta en pause. Kanskje skyldes det ekstrem innlevelsesevne, eller at jeg er for dårlig rustet mentalt til å kunne takle det. Jeg vet ikke, kanskje en kombinasjon.

    Slik er det også med nyhetsbildet til tider. Det blir så ensidig dystert og groteskt at jeg blir syk av det. Må kutte ut å se på. Jeg jobber i et omsorgsyrke og ser litt av hvert der også, men det later ikke til at jeg blir herdet eller fullt ut profesjonell i å takle andres smerte. Dette må jeg bare leve med. Slik er jeg laget. Og det er ordet du selv bruker, avmakt, som lar meg sitte igjen med Svarteper i perioder. Så det kan godt være at jeg overreagerer.

    Vanskelig dette, både å sette ord på og å takle. Vissheten om at overgrep skjer nær sagt kontinuerlig, også i nærmiljøet, er uutholdelig! Av og til på kvelden når jeg ser ut over bygda der det lyser fra hjemmene, blir jeg så smertelig liten når jeg tenker at bak noen av vinduene, på noen av soverommene, akkurat der og da… –

    Men takk igjen for svar, med noe bredere vinkling enn jeg nyttet i mitt innlegg. Fasiten for hvor overtramp går for journalistiske virkemidler flyttes vel stadig, på godt og vondt.

    Fortsatt god søndag 🙂

    Svar

  6. Du er et empatisk og sensitivt menneske, og det er ingen skam! Det må være lov å skjerme seg fra det som drar en ned i en negativ spiral og gjør en syk. Der duger man ikke for verken seg selv eller andre. Og så lenge man er makteløs i hendelser i verden, ser jeg ingen grunn til å utsette seg for «sansetortur».

    Også jeg skjermer meg og må gå unna en del harde virkeligheter som skjer rundt oss i livet/hverdagen. Min yngste går i barneskolen og jeg tenker iblant på at, 3-4 barn statistisk sett blir mishandlet i hennes klasse. Det er hjerteskjærende.

    I så måte har pressen mye å lære. Jeg innbiller meg at det burde fokuseres mye mer på positive nyheter og med-menneskelig fremgang i verden, mulige løsninger og maning til samarbeid, fremfor svartmalingen som råder. Man blir preget av dette og til tider undres jeg på om verden er SÅ skakkjørt og grumsete som mediene tegner det som? Hvordan påvirker det våre unge som skal ta over etter oss om verden er så skakk som vi får inntrykk av?

    Kanskje ikke rart stadig flere unger «gir opp» og blir psykisk syke. Kontrastene mellom våre gode liv her og verdensbildet er jo stort.

    Ok, mye springende på sidelinja her ser jeg. Måtte bare avklare litt syns jeg 🙂

    Svar

  7. #6 Pathfinder

    Ja, undres om det ikke var lettere å få flere til å ta i et tak på ulike områder om reportasjer viste at det nytter. Avmakt lammer, håp styrker.

    Svar

  8. Pathfinder og Phalloides: Der synes jeg dere er inne på noe veldig viktig. For om man trekker fram de som lykkes å hjelpe andre, så skaper man også forbilder og lærer oss hvordan vi skal håndtere ting vi kanskje ellers ikke ville tørre å håndtere.

    Svar

  9. #8 Undre

    Slik er det nok ofte. Om jeg fikk ett ønske oppfylt, måtte det bli et fast ukemagasin på en radio/TV-kanal med positive miljøtiltak, bistandsprosjekter, redningsaksjoner, mm. Jeg tror det ville gagnet de ulike utfordringene lokalt og globalt i langt større grad enn når vi bare serveres elendighetsbeskrivelser. Siste eksempel er FN’s klimarapport og presentasjonen av den. Litt for mange faller hen til å mene at «det nytter ikke hva vi enn gjør, så hvorfor bry seg med det?». Fatalismens ultimate holdning.

    Takk for svar 🙂

    Svar

  10. Tor E Staff, advokaten, slapp ei real bombe på slutten av 80 tror jeg det var.

    Svar

  11. Guttungen smalt til laptopen og postet tydeligvis, her kommer resten. Han agiterte for å tone ned pedofiliproblematikken og ertet på seg bortimot hele norges befolkning. På omtrent samme tid kom boka Kjærlighetsfolket som ble skrevet under pseudonym og som hadde de samme holdningene som Staff agiterte for. Pedofili ble på den tida sett på som det grusomste et menneske kunne gjøre mot et barn, noe som sikkert er riktig. Men hva skjer med et barn som får fortalt at det har blitt utsatt for det aller verste man kan bli utsatt for?

    Jeg tror Staff tok utgangspunkt i antall forbrytelser/pedofile var stabil og at det var lite å gjøre med dette. Her tok han mest sannsynlig feil. Nå har ikke jeg sett noen tall, men det virker på meg som om det har vært en kraftig økning de siste 10 åra. Da begynner det hele å bli vanskelig. På den ene sida bør man ungå hysteri, på den andre sida må dette kontrolleres.

    På Island har min gamle venninne Vigdis Erlendsdottir et godt konsept som heter Barnas Hus, som på en måte samler politi barnevern og en del andre instanser som blir involvert ved en overgrepssak, med sikte på å gjøre det lettere for barnet samt bli effektive ved overgrepssaker. Bla tas det videoopptak av barnets forklaring slik at barnet bare trenger å gi forklaring en gang.

    Det er en stor skam at Norge ikke har fått noe slikt på plass for lenge siden.

    Svar

  12. Det er jeg fullstendig enig med deg Phalloides, at et slikt lydopptak er totalt unødvendig. Mediene bruker sterkere og sterkere virkemidler i kampen om seernes oppmerksomet.

    Jeg tror det har en veldig negativ effekt på mange mennesker, ikke bare slike som deg og meg, som blir rystet langt inn i margen og fysisk uvel av å bli konfrontert med noe som vi allerede smertelig kan forestille oss.

    Men også at mange mennesker kan reagere motsatt, at de blir følelsemessig avstumpet av å bombarderes med slike sterke bilder, og som i dette tilfellet, lyder.

    Jeg liker ikke utviklingen, jeg misliker den sterkt, jeg har for lenge siden begynt å skjerme meg selv fra det verste i media, og jeg kjenner flere som reagerer som meg.

    Svar

  13. *digresjon* Staff har vel også selv godt ut og fortalt at han som 12-åring hadde et seksuelt forhold til en voksen mann, om jeg ikke husker helt feil. *digresjon*

    «Hysteriet» rundt seksuelle overgrep har vel først og fremst innbefattet at deler av helsevesenet, diverse sosialtjenester og myndighetene har malt fanden på veggen og i flere tilfellet tatt fullstendig av, og med det satt merkelappen «seksuelt misbrukt» på barn og voksne uten at de har vært det, samt at mange seksuelt misbrukte har fått en oppfølging som har vært mer til skade enn til gagn.

    «Men hva skjer med et barn som får fortalt at det har blitt utsatt for det aller verste man kan bli utsatt for?»

    Seksuelle overgrep kan uten tvil være noe av det verste et barn kan oppleve (noe jeg går ut fra at vi er enige om Habben). Alvorlighetsgraden av overgrepet vil jo avgjøres av hvor gammelt barnet er når det opplever overgrep, hvem som har utført overgrepet, hva slags type overgrep det har opplevd, hvor lenge og ofte overgrepene har skjedd, om det er overgrep som er dokumentert av overgriperen og spredd som bilder/video/lyd til andre etc. og hvordan barnets leveforhold ellers er.

    Vi kan ikke som samfunn godta at barn blir brukt til seksuell tilfredsstillelse av voksne. Hvordan et barn reagerer på å bli fortalt at det har blitt utsatt for noe av det verste man kan bli utsatt på vil jeg gå ut i fra at avgjøres av settingen. Jeg vil mene at et barn skal ha bekreftelse på at det det har opplevd er et overgrep og ikke noe barnet skal akseptere at blir gjort mot det, eller at det er noe barnet selv er skyld i. Så er vel en av utfordringene i såfall å ikke låse barnet fast i en offerrolle som svakliggjør det?

    De voksne som ikke har sperrer i forhold til å involvere barn i sin egen seksualitet er det bare noe galt fatt med!

    Svar

  14. #10 guttungen, #11 habben (tar disse under ett da dere to jobber så godt sammen 🙂

    Husker de episodene med Staff. Han var frampå med at mødrene skulle lære opp sønnene sine i seksuell utøvelse også. Vet ikke om det var for å provosere eller om det lå noe annet bak, men han så ut og lød som om han hadde sugd på ei varm eksospotte da det ble servert på eteren.

    Vanskelig å si om det blir mer og mer av dette, eller om det inntrykket skyldes større bevissthet og avdekking av det som skjer. Vi finner det i naturen og det har nok alltid eksistert også blant mennesker, uten at det gjør saken noe bedre.

    Fint eksempel du nevner fra Island. Det å sette ressurser inn på å begrense omfang, skadevirkninger og å gi oppfølging i ettertid burde vært gitt langt høyere prioritet. Jeg tror og håper skoleverket med helsesøster, samt undersøkelser på helsestasjoner generelt, er blitt bedre på å fange opp de utsatte barna.

    Takk for fine kommentarer, begge to 🙂

    Svar

  15. #12 Maria

    Ser vi er helt på linje her.
    Men det er også noe med tiden vi lever i og hvor fokus ligger. Det handler om utseende og kropp, og det spilles på sex i enhver sammenheng. Moteverdenen designer dameklær til 4-5 år gamle jentunger, og som 10-åringer skal de helst se ut som om de er seksten, med sminker, måten å føre seg på og i det hele tatt. At voksne kvinner kler seg som tenåringer må bli deres sak, men de er og blir forbilder med sin framtoning og atferd. Eksempelets makt er stor, og bevisstheten om det bør legge noen føringer.

    Takk for svar 🙂

    Svar

  16. Undre: jeg vil tro at barnet vil tenke: «Hva er feil med meg som gjør at noen vil gjøre denne grusomme handlingen mot meg» Barn tar skylda for det meste som går galt, og ved å oppgradere alvorlighetsgraden av forbrytelsen vil skyld og skamfølelsen til barnet også forsterkes.

    Men jeg snakker altså ikke om strafferammer, men snarere om et massehysteri som bredte seg på slutten av 80 tallet, og et langt inn på 90 tallet, der fedre ikke engang turte å bade sammen med sine egne barn.

    Og diskutere hvorvidt seksuelle overgrep er forkastelig eller ikke er uvesentlig Undre. Det ligger i ryggmargen hos mennesker som er normalt utrustet, hvordan samfunnet på best mulig måte kan takle dette er derimot svært interessant.

    Svar

  17. #13 Undre

    Her setter du vel fingeren på det vanskeligste av alt, og noe av grunnen til at ikke mer har blitt gjort. Hvordan håndtere ondet? Hvordan hjelpe et barn som har opplevd overgrep uten å forsterke skadene? Hvordan forklare et barn at det er offer for ulovlige handlinger uten samtidig å stigmatisere? Og ved incest, hva gjør det med et barn å få vite at overgriper med viten og vilje har skadet sine aller nærmeste for å oppnå egen nytelse? Er det mulig å hjelpe uten å påføre ytterligere skade?

    Jeg blir matt av dette! Det finnes ingen gode løsninger for å reparere skadene av slike overgrep. En stjålet barndom og oppvekst kan ikke gis tilbake. Det viktigste er kanskje måten samfunnet behandler overgripere på. Klare signaler om hvor skyld og ansvar ligger.

    Takk igjen for svar 🙂

    Svar

  18. Habben:

    Nå kan det være at du har noen bestemte saker i mente når du argumenterer her, Habben, så i forhold til det kan kanskje mine argumenter virke provoserende.

    Poenget mitt er at barn trenger å bli tatt på alvor.

    Jeg ser så absolutt at det ligger en utfordring i å unngå at barnet legger skyld på seg selv for hva det har opplevd, men jeg tror ikke at den eventuelle selvbebreidelsen vil bli mindre ved å på noen måte bagatellisere overgrepene – selv om jeg ikke er i tvil om at man skal akte seg for å overdramatisere forholdene.

    Når det er sagt:
    Det har helt sikkert skjedd at «velmenende» voksne har tatt for seg barn og gjort sitt «beste» for å innprente i barnet hvor alvorlig hendelsene det har skjedd er, i såfall vil jeg mene at de voksne har gjort et stort feilgrep.

    Den som utsetter barnet for et seksuelt overgrep kan jo også i en del tilfeller være den viktigste omsorgsgiveren for barnet. Om da et barn som blir utsatt for seksuelle overgrep fra en av sine foreldre blir fjernet fra denne forelderen, så tror jeg det ikke er til å unngå at barnet vil anklage seg selv. Det ligger i oss mennesker å søke svar. Noe kompetent svar på hvordan man unngår at barn legger skyld på seg selv har jeg ikke, jeg bare vil tro at man kan motvirke det ved å være tydelig på at barnet har opplevd noe det ikke skal måtte oppleve og at det er den voksne som har handlet feil.

    I forhold til hvordan barn som har blitt utsatt for overgrep bli tatt hånd om er jeg ikke i tvil om at samfunnet har en jobb å gjøre. Og antakelig særskilt i forhold til hvordan etterforskningen av overgrep blir gjennomført slik som medisinske undersøkelser og avhør. Jeg vil også tro at det beste er at man får regionale sentre med spesiell kompetanse på området, og at en modell for avhør slik som du forteller om blir brukt på Island, er best for barnet.

    Svar

  19. Phalloides:

    Jeg blir matt av problematikken, jeg også.

    Det er et område som er så komplekst.

    Svar

  20. #18,19 Undre

    Dine to siste innlegg gir meg anledning til å trekke tråden tilbake til start og spørre: Hvordan bør media forholde seg til slike overgrepssaker for å ivareta offeret på best mulig måte? Bjugn-saken løp jo løpsk!

    Det ligger ikke i journalistens ryggmargsrefleks å være tipser, kontakte politi, hjelpe- og støtteapparat – fokusere på å gi offer og etterforskere et håndslag framfor et stort medieoppslag, og det bør være et tankekors av dimensjoner!

    Svar

  21. Undre: Nei, jeg har ikke noen spesiell sak i mente. Og så to ting til. Jeg har ikke nevnt bagatellisering, men snarere at man må finne en balanse. Dette er to ganske ulike ting.

    Når det gjelder voksne som innprenter barna alvorligheten av det overgrepet de har blitt utsatt for, så er det uunngåelig. Foreldre, og voksne sier og gjør mye rart. Men jeg snakker om en generell holdning i samfunnet, som igjen er med på å styre hva foreldre/voksne sier til barn som har blitt utsatt for overgrep.

    Ellers er vi vel ganske enige Undre, vi argumenterer jo ved jevne mellomrom vi, og jeg må si du har ganske mye bra å komme med 🙂

    Svar

  22. Bjugnsaken gikk over stokk og stein det har du rett i, og man kan bare håpe at pressen har tatt lærdom av dette. Det er jo faktisk slik at «Den frie pressen» som de kaller seg når det kniper, mer eller mindre kan gjøre som de vil.

    Svar

  23. Phalloides:

    Media er jo bare ofrenes advokater så lenge dekning av offerets historie selger.

    I fra 1992 da TV2 kom på lufta og til i dag har vi sett en eksplosjon i den norske mediehverdagen. Skjer det noe nå dukker det ikke bare opp en håndfull journalister, men en hel hær (om saken finnes verdig å omtale, og skal den være verdig omtale må den ha potensiale til å tiltrekke seg en hær av journalister). En hær av journalister som vil ha svar. Hvor mye hjelper det ofrene i en sak at journalistene henger på politiet for å få svar, slik at politiet må ha minst en mann til å følge opp media? At opplysninger som med det med fordel burde vært lokk på blir lekket ut? At «folket» krever svar?

    *ok, jeg har ikke så mye godt å si om taboidjournalistene*

    Svar

  24. #23 Undre

    Jeg føler av og til at journalistene har sin egen, uoffisielle «vær-varsom-plakat» som de bærer på i form av en lapp på baklomma, hvor det står:

    «Vær varsom med å handle på en slik måte at ofrene for vold ytes hjelp tidligst mulig, og ikke under noen omstendighet før saken kommer på trykk!»

    Svar

  25. Habben:

    Ja, jeg tror vi egentlig er ganske enige. Jeg fikk bare ikke taket på hva du mente med det jeg oppfattet som om det kunne bety at man skulle bagatellisere/dempe betydningen av overgrep.

    Nrk har et par ganger sendt en dansk dokumentar som tok for seg avhør av små barn som hadde opplevd seksuelle overgrep eller som man mistenkte at hadde opplevd det. Og det var skremmende å se hvordan psykologen som var involvert i forskning på området viste fram hvor enkelt barn kunne manipuleres til å gi de svarene de voksne lette etter, uten at barnet hadde vært i nærheten av å oppleve noe negativt. Og ofte har ikke de voksne som har avhørt barn vært klar over at de har manipulert barna, fordi de rett og slett ikke har hatt nok kunnskap om hvordan små barn takler avhørssituasjoner. Det er jo også helt forferdelig for et menneske å være et barn som har blitt utsatt for avhør som har ført til feilaktige påstander som igjen kan ha ført til at uskyldige voksne har blitt påtalt og dømt for overgrep som ikke har skjedd.

    Svar

  26. Phalloides:

    Hehe, ja, man kan kanskje tro det.

    Dessuten virker det som om journalismen blir mer ensrettet og strømlinjeformet jo flere journalister vi får. Hvor er de journalistene som greier å stille kritiske og gravende spørsmål?

    Svar

  27. #25 Undre

    Her kommer du opp med enda en side ved dette som ikke gjør sakene lettere. Det å bli uskyldig stemplet som overgriper er selvsagt forferdelig. Fordelen vi voksne har er at vi har større kontroll på fantasien, på rett og galt, på hva som faktisk har skjedd og ikke. Det gjør at de urettmessig beskyldte tross alt kan ha en ren samvittighet, og det er gull verd.

    Det verste er at vi ikke føler vi kan stole på noen i slike sammenhenger, selv ikke de vi omtaler som våre venner. Det opparbeides en vond mistenksomhet som vi må bære på og føle på, og i perioder med stort fokus på overgrep i media føles det tungt. Ordet tillit skrives likt begge veier, og det slår og utfordrer begge veier.

    Svar

  28. Phalloides:

    Jo, den voksne vil jo vite med seg selv hvorvidt han/hun er skyldig eller ikke. Men for et helvete å gå igjennom noe slikt!

    Tillit er sårbart. Desto viktigere er det at man har et apparat som er kunnskapsrike og kompetente, slik at man med størst mulig sikkerthet kan vite når noen har gjort galt og når noen ikke har gjort noe galt.

    Svar

  29. … nei, så mange skrivefeil og tastefeil jeg presterer i dag!

    Svar

  30. #29 Undre

    Det er tankene dine som teller, og hodet fungerer meget godt etter hva jeg leser. Synes jo «sikkerthet» var et fint, nytt ord 🙂

    Vil takke alle for saklige og gode bidrag i tråden.

    Ha en god aften 🙂

    Svar

  31. Sjøl takk!

    Svar

  32. Phalloides: Hihi! Takk. Rettskrivinga pleier å være rimelig upåklagelig, men når jeg er trøtt og utladet slik som nå, så gjør jeg masse irriterende skrive- og tastefeil.

    Bare så det er sagt, Habben og jeg pleier å være gode venner vi, men vi sier søren meg ikke «nei, takk» til en real meningsutveksling. 😉

    Svar

  33. …og så blir vi venner igjen etterpå når Undre har blitt enig med meg 😉

    Svar

  34. … jepp, sånn like etter at jeg har snakket Habben til fornuft og han ikke skjønner at det han mener nå var det jeg mente i stad.

    Men det forteller du aldri til Habben, Phalloides!

    Svar

  35. Posted by Ephemera on februar 6, 2007 at 12:37 AM

    Dette er et vanskelig, men akk så viktig tema du tar opp denne gangen, Phalloides…
    Barn som blir utsatt for overgrep, og medias fokusering på dette, både prevantivt og i etterkant av slike hendelser…

    Mine tanker rundt dette blir nok mye personlig, men skal forsøke å holde meg til saken her…

    For det første, medias dekning og belysning av selve problemet, i forkant eller prevantivt om en kan kalle det det…
    Der har media en viktig oppgave, som jeg personlig mener de kunne jobbet mer med, å spre informasjonen om hva dette er. Det er store mørketall på antall ofre, det er organiserte grupper som opererer i det skjulte og ødelegger flere barn enn vi er villige til å ta inn over oss, dette foregår nok i en mye større skala enn vi kan klare å oppfatte pdd.
    Man må først og fremst bruke media til å kaste lys over hele situasjonen, sette «spotlighten» direkte på overgriperne, ikke nødvendigvis alltid ofrene…
    Det er for mange barn som ikke vet sine rettigheter, selv i dagens «moderne og opplyste» samfund…barn som er lojale inntil de selv er toalt ødelagte…
    Det er her media burde sette sin fokus og innsats.

    Når det da gjelder oppklarte saker, der overgriper og offer er kjent, bør derimot media forsøke å tone ned rundt selve overgripene/hendelsene, og heller sette sin fokus på oppklaringen, overgriperen (hvorfor skjule dem for offentligheten?) og ettervernet til de uskyldige innvolverte. Et offer for en slik grusom handlig, trenger ikke mer fokus på sin person fra media, men de må selvfølgelig få den hjelpen de har behov for i etterkant…men her er det andre instanser enn media som griper inn.

    En kort oppsummering da, fra min side…
    Media burde fokusere på barns rettigheter, og gå ut for å belyse hele problemet.
    Ikke la overgriperne fortsette sin «misjon» i det skjulte.

    Svar

  36. Posted by Ephemera on februar 6, 2007 at 12:46 AM

    Og bare for å presisere noe…*s*
    Når jeg snakker om å belyse problemet, belyse selve overgriperen, så er det da snakk om å sende ut signaler prevantivt…til andre potensielle overgripere.

    Det er ikke snakk om å «henge ut» den skyldige, men å bruke oppklarte saker for å begrense(/forhindre) flere tillfeller…
    Og da bruke saker der ikke finnes tvil.

    Å bli uskyldig uthengt som overgiper, er et like stort overgrep sett fra min side…

    Svar

  37. #34 Undre

    Stol på meg, jeg er taus som en bergenser!

    Svar

  38. #35,36 Ephemera

    Jeg er redd du har rett i at ingen faktisk kjenner omfanget av disse overgrepene, og at tallet faktisk kan være høyere enn estimert. Uansett er det et omfattende misbruk der ute, og samfunnet skylder disse å gjøre hva de kan for å stanse/begrense ondet.

    Jeg er også redd det ikke finnes en fasit for hvordan ofre og overgripere skal tas hånd om. Det siste man bør gjøre er å se dem som grupper med samme problem. Særlig ofrene, men også overgriperne, må få tilpasset individuell behandling og oppfølging ut fra sine erfaringer og sin personlighet.

    Hvorvidt pressefolk overhodet er de rette til å informere og belyse problematikken i helhet, er jeg høyst usikker på. Jeg mener atferdspsykologer, barnepsykologer, behandlingsapparat og de faginstanser som har ekspertise på feltet må ta den oppgaven. Noen bedre måte å gi korrekt informasjon og kontrollert informasjon på ser jeg ikke. Dette egner seg ikke for synsing og mulige overtramp og feiltrinn fra en velmenende men på området ufaglært journalist. Overgrep mot barn hører ikke hjemme i den tabloide journalistikken slik jeg ser det. Dette må gis tid og gjøres grundig.

    Takker og bukker for ditt bidrag, Ephemera 🙂

    Svar

  39. Eg har ikkje lese aå mange av dei andre kommentarane over, men eg er enig med deg. Slike lydopptak gjer ingen noko godt. Ein skal ikkje måtte behøve høyre dette for å skjøne alvoret i ei slik sak.

    Svar

  40. #39 Maldina Planz

    Det har du rett i. Er i tvil om en slik presentasjon av denne type vold fører med seg noe positivt for noen.

    Håper du er frisk og har det bra. Ha en fin kveld 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: