begrensningens kunst

Finnes et krysningspunkt, enn si metningspunkt, for hvor mye vi kan motta av inntrykk fra andres skapeevne før det går på bekostning av vår egen kreativitet?

Jeg har følt litt på dette. Har dyrket mine hobbyer i mange år, bl.a. sportsfiske og foto, med stor iver og innsats. Lest sportsfiskelitteratur og hatt en kognitiv dialog med ulike forfattere – brynt egne erfaringer og teorier mot forfatterens. Og jeg har selv skrevet bøker om sportsfiske. Men jeg er i ferd med å miste den behagelige pulsen knyttet til sportsfiskehobbyens mange sider. Pulsen jeg hadde da jeg fisket, leste og skrev i et balansert forhold som passet meg og min bruk av tid.

yrgud3.jpg

Det samme skjer nå med fotohobbyen. Jeg er fremdeles aktiv, men iveren som drivkraft er svekket. Det har alltid gått i bølger, både med fiske og foto, men bølgedalene er blitt dypere og bredere mens bølgetoppene framstår mer krappe. Det frustrerer! Jeg har behov for å føle på den friheten bare lidenskapelige hobbyer kan gi. Behov for den indre og dype gleden og det velvære som der finnes, og bare der. Uten slikt påfyll blir jeg hul og tømt for livsgnist.

I løpet av de siste to-tre år har gleden falmet, og det føles ikke bra. Derfor har jeg forsøkt å se inn i dette for å finne noen svar. Finne tilbake til krysningspunktet der andres prestasjoner fungerte som drivkraft og inspirasjon til egen kreativitet. Finne krysningspunktet og årsakene til at jeg uheldigvis passerte det. Og jeg tror jeg har funnet hovedårsaken; min måte å (mis-) bruke Internett på.

Om jeg kikker på favorittlista finner jeg en drøss med sportsfiskesider og fotosider. Favoritter som ble lagt til fortløpende da jeg i starten så på dette som en gullgrue. Her fantes jo alt. Debatter om alle de sider ved hobbyene jeg selv hadde gått og grublet på – hatt glede av å gå og gruble på. Informasjon jeg hadde savnet fant jeg nå massevis av, mer enn jeg kunne ta inn. Alle de små hemmelighetene det før tok et liv å finne svar på, og som var forlokkende nettopp fordi de var utfordrende hemmeligheter, lå der som ferdigspist og oppgulpet tekst på et utall av tekstsider. Det var ikke mer å gruble på. Alt lå der, få tastetrykk borte. Hemmelighetene var avkledde.

For fotodelen merket jeg negative tendenser ganske nylig. Jeg har sett og kommentert andres bilder, sett tusenvis av bilder av ulik kvalitet på nettet, fra de perfekte til de middelmåtige og dårlige. Sett utrolige bilder av havørn og brunbjørn, landskaper og alle mulige motiv. Sett manipulasjoner så mesterlig utført og naturtro at jeg ble forbløffet. Og gradvis merket jeg endringen i meg. Hadde sett så mange fantastisk gode bilder av for eksempel havørn at jeg sluttet å klikke på dem. Jeg orket ikke å se flere perfekte bilder. Det kunne ikke bli bedre. Og en drøm om en gang å ta et perfekt havørnbilde selv, ble ikke lenger så viktig.

tiur1.jpg

Verdien ved å ligge under kamuflasjenett på ei myggbefengt myr natt etter natt, gjennom halve mai måned, i jakten på et perfekt bilde av tiur på morgenkvisten, ble redusert til et meningsløst ork. Det å bygge opp et arkiv med diasbilder for å kunne hygge seg med å se disse på lerret i vintermånedene, mistet mye av verdien. Jeg kunne jo bare klikke meg inn og kjøre bildevisning på PC’n med bilder av landets, og verdens, mange dyktige fotografer. Jeg hadde ikke mer å tilføre med egne prestasjoner. Stearinlyset hadde luet kraftig men var nå brent ned. Mangfold og tilgang på informasjon og inntrykk ble for stort, uendelig stort, og jeg evnet ikke å begrense bruken. Det som i utgangspunktet var ensidig positivt, fikk ganske dramatiske, negative sider.

Jeg har ikke funnet tilbake til krysningspunktet, men jeg kan nå se det. Vet litt mer om hva jeg har gjort feil. Det handler om å spise uten å forspise seg fra et alltid veldekket bord. Handler om å smake og nyte uten å fråtse. Så får jeg se om jeg lykkes i å moderere meg og finne igjen noe av det tapte. Finne tilbake til pulsen som gir meg optimalt velvære.

Advertisements

9 responses to this post.

  1. Kjenner meg igjen. Her er det foto som får lide. Tar knapt bilder. Men jeg tror ikke det er andres kreativitet som gjør det. Jeg liker selve fotograferingen, og mister fort interessen om resultatet blir bra.
    Jeg sammenligner meg altså ikke så mye, men likevel har gleden tørket litt ut. På den annen side: Alltid godt i bølgedaler. Men jeg tror jeg har blitt så fordømt opptatt av nytteverdien, og hobby blir liksom en luksus jeg ikke klarer å frigjøre meg for.
    Nydelig tiurbilde, forresten

    Svar

  2. #1 Genese

    Sitat: «Men jeg tror jeg har blitt så fordømt opptatt av nytteverdien, og hobby blir liksom en luksus jeg ikke klarer å frigjøre meg for.»

    Ser vi sliter av litt ulike årsaker. For meg handler heller ikke hobby om å være best, eller om konkurranse med hobbyfeller. Og jeg trekker aldri i tvil nytteverdi (som for meg består i ubetalelig, personlig velvære). Heller ikke prestasjonskrav i forhold til andre er et tema. For meg handler det mer om puls. Om å holde et tempo som skaper behag. Og jeg liker meg ofte best alene, til nød sammen med én person, når jeg utøver mine hobbyer. Problemet mitt er at jeg rett og slett har forspist meg på nettet.

    Ja, det er luksus å kunne bruke tid på det tilsynelatende unødvendige, meningsløse og unyttige. Men det tjener både oss som individer og hvordan vi fungerer sosialt i vår daglige tralt. Altså har det nytteeffekter. Jeg velger å kalle det «nødvendig luksus» – en kontradiksjon?

    Det gjorde ikke noe at jeg lå ute mange netter og fikk x antall myggstikk før jeg knipset bildet av tiuren over. Jeg følte jeg var på rett plass og gjorde det rette for meg. Slitet var en del av opplevelsen og gleden. Nå nærmer det seg mai igjen, og jeg er høyst usikker på om jeg denne våren gidder å ta bryet og slitet med å forberede fotojakt på orrer og storfugl. Den tanken skremmer meg litt.

    Svar

  3. Godt skrevet stykke!

    Når jeg leser det, så tenker jeg i mitt indre.., -Kanskje du er nettopp der du skal være? Vi er i stadig bevegelse i livene våre, og kanskje du nå er kommet til det punktet hvor du står på terskelen til noe nytt? Uansett, en går aldri bakover selv om man «halter» litt.

    Tror det er viktig å møte seg selv på denne plattformen du nå står, og kanskje spørre seg selv: -Er det noe underveis jeg ikke har fått med meg? Noe jeg har hastet forbi? Kanskje var det en mening med det.., -ikke alltid man er mottagelig og klar for det der og da. Det er en tid for alt.

    Jeg tror man trenger slike stunder, slike vidder der livet flater ut litt, og gir oss sjansen til å puste ut, og samtidig gi oss ny energi til å finne noen gjemte kreative sider som kanskje har ligget og slumret.., -og bare ventet på «sin egen tid»…

    Så lenge en er tro mot seg selv, og stoler på at ens egne tanker, følelser og skaperevne er unike, og ikke minst like mye verdt som andres,-kan det bare gå en veg… Den riktige leia….

    Nyt din tilstand, og se på den som en berikelse av livet ditt, for jeg kan love deg at det kommer til å blomstre denne våren også.., -akkurat som hver vår siden tidenes morgen!:)

    Ha en flott dag!
    Beste hilsen Nunzio

    Svar

  4. #3 Nunzio

    Takk for innsiktsfullt og åpenhjertig svar med positive tanker. Føler at du her gjerne vil låne meg et par krykker du har hatt stående. Det setter jeg stor pris på. Ser den ene krykken er spjelket også, etter et fall eller to. Det står ganske mye mer i ditt svar enn det man kan lese.

    Jeg er ikke ukjent med nedturer, til dels meget dype. De er en del av min natur og har bidratt til å skape store kontraster jeg også har nytt godt av. Ofte har også kreativiteten blitt næret i slike tunge perioder. I skyggene har det skjult seg en ide-smie, men nå er det ikke glør i essa.

    Det er denne følelsen av å stå i bunnen av en dyp og tørr brønn som sliter. Jeg hever hodet og ser opp, ser lys gjennom brønnens øye, men synsfeltet er så altfor snevert og motivet for ensartet. Det er denne terskelen eller plattformen du nevner, som jeg nå befinner meg på.

    Sitat: «Tror det er viktig å møte seg selv på denne plattformen du nå står, og kanskje spørre seg selv: -Er det noe underveis jeg ikke har fått med meg? Noe jeg har hastet forbi? Kanskje var det en mening med det.., -ikke alltid man er mottagelig og klar for det der og da. Det er en tid for alt.»

    Kanskje har du rett. Og kanskje er det vekslingen mellom ulike årstider som bryter i sinnet, det har skjedd før. Nesten som en ny fødsel. Kanskje er denne brønnen som en livmor, og det lille hullet der oppe, som krever en møysommelig klatretur, vulvaen jeg må gjennom.

    Sitat: «Nyt din tilstand, og se på den som en berikelse av livet ditt, for jeg kan love deg at det kommer til å blomstre denne våren også.., -akkurat som hver vår siden tidenes morgen!»

    Tilstanden lar seg nok ikke nyte, men jeg forstår hva du skriver. Det skjedde meg noe underlig for en liten uke siden. Jeg stavret meg fram i vårskogen, tråkket i snø og gjennom råtnende skare. På en liten bar flekk i solvendt li struttet lubne og lyshårete blåveisstengler opp av råtnende løv. Den friske rødblå fargen i spissen av knoppene ble så kontrastrik mot mitt dystre indre at jeg holdt pusten – med dugg i blikket. Jeg har jo sett det samme utallige ganger, men dette var annerledes – veldig annerledes. Og jeg klarer ikke helt å fange det. Vet bare at jeg ble nummen og sugd tom – etterlatt i et ubehagelig vakuum.

    Takk igjen for ord fylt av erfaring og omtanke, de hjalp meg til å ta en ny reise i tankene. Ha en fin dag, Nunzio 🙂

    Svar

  5. Takker for hyggelig svar!:)
    Krykkene mine er brukket mange ganger, men du kan få dem til odel og eie.., -Her i gården må det antagelig brukes rullator neste gang;) Rart med det.., -en blir som regel bare middels klok av skade;)

    «Den friske rødblå fargen i spissen av knoppene ble så kontrastrik mot mitt dystre indre at jeg holdt pusten – med dugg i blikket.»

    En lignende og overveldende følelse har jeg også vært utfor en gang i skogen.., -Skremmende og tomt med en gang.., -men episoden «jobber» i meg enda… Den hadde en hemmelighet i seg, som ennå utvikler seg til noe positivt kjenner jeg. Den gav meg etterhvert en kjærlighet til livet, og alt rundt meg. Plutselig gikk det opp for meg, at vi alle har en tilhørighet i universets maskineri, og at min lille skjerv i den sammenheng var like mye verdt som alle andre komponenter.

    Der.., midt inni skogen.., -møttes «ambisjonsnunzio» og «jegetnunzio» i et krysningspunkt som fikk åpnet hjerte og hjerne.., for den jeg alltid hadde ønske om å være.., -Nemlig meg selv…

    «Reisen» fortsetter enda, -men med en lettere pust enn tidligere…:)

    «kanskje er det vekslingen mellom ulike årstider som bryter i sinnet, det har skjedd før. Nesten som en ny fødsel. Kanskje er denne brønnen som en livmor, og det lille hullet der oppe, som krever en møysommelig klatretur, vulvaen jeg må gjennom.»

    -Dette tankespillet du skriver om her, vitner om en vìs og klok sjel!

    Kos deg videre i kvelden, og takk for dine modige ord fra ditt indre!

    Nunzio

    Svar

  6. #5 Nunzio

    De er nærmest for klisjèer å regne uttrykkene «gjør ditt beste så kan ingen forlange mer» og «bare vær deg selv så går det greit». Og det høres så enkelt ut. Men hva er vanskeligere?

    Jeg får innta sofaen, pirke litt lo ut av navlen og finne veien videre. Jeg har blitt ganske god til å falle, og jeg begynner å få taket på det å reise meg igjen også. Får lete fram humoren som ofte kan tjene som depresjonens maske. «Send in the clowns».

    Takk igjen for gode ord, Nunzio.

    Svar

  7. Posted by Lavina on april 3, 2007 at 11:44 AM

    Jeg kjenner litt på det samme selv, i allefall når det gjelder fotogleden. Men det fotoforumet du anbefalte meg har jeg meldt meg ut av. Det ble for mye usakeligheter og skittkasting og det fra en administrator..
    Vi kan falle mange ganger, men så finner vi veien opp igjen også! Ønsker deg god påske!

    Svar

  8. #7 Lavina

    Må bare beklage det med fotoforumet. Noen få, sentrale personer gjør forumet utrivelig og jeg bakket ut ganske raskt selv. Men det finnes nok av andre muligheter.

    Takk for besøk og god påske tilbake 🙂

    Svar

  9. Posted by Lavina on april 3, 2007 at 10:28 PM

    Du skal ikke beklage, men vi erfarer jo etter hvert. Det finnes flere muligheter og vi er noen som har funnet et annet sted. Trives greit til nå, men nå venter jeg bare på litt bedre vær..
    Skal lese litt hva du har skrevet siden sist, som du vet må holde meg oppdatert!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: