skipsrederen

Hun drømte om staselig bryllup. Det måtte bli noe høyst minneverdig. Noe det ville bli snakket om i ettertid. Og minneverdig ble det, og det ble sant og visst snakket om også – lenge.

Jeg ville gjøre mitt for at hun skulle få drømmen oppfylt, så jeg la hodet i bløt og kom opp med noen forslag. Nå skal jeg ikke skryte på meg kunsthistorisk kunnskap, men jeg er da ikke helt blank. Man kjenner da sine klassikere, må vite. Og det var da også fra kunstens verden jeg hentet inspirasjon – malerkunsten. Det måtte bare bli en variant av det kjente «Brudeferden i Levanger», av «Tiedemanns Gule». Intet mindre. Og hun gispet ekstatisk av mine kunnskaper da jeg lanserte ideen. -Herregud hva du kan, Phallos’n min!

Tiedemanns Gule kunne mer enn å lage tobakk.

Konseptet var lagt. Så handlet det om å skaffe båt og finne et idyllisk sted for sjøsetting og fotografering. Båter har hun ikke greie på, så den biten ville jeg ordne selv. Og det hastet. Snart var snøen borte og tiden fram til bryllup rundt sankthans gikk fort. Her gjaldt det å komme i gang. Så jeg slengte inn en annonse. «Pent brukt trebåt ønskes kjøpt».

Det gikk ikke lenge før en kar var på tråden. Han sa båten kun hadde vært i bruk én sommer, og at den hadde oppført seg stødig og fint på vannet. Jeg ble selvsagt i fyr og flamme. Han sa flere tidligere hadde spurt på båten og insisterte på at jeg måtte se den. Og det var da jeg ble overbevist om at båten var i tipp-topp stand, da selgeren insisterte på at jeg måtte se den. Så jeg slo til på direkten, usett, og vi ble enige om en pris på 6.000 kroner. Vi avtalte å møtes, og han lovte å ordne kontrakt i to eksemplar. I løpet av en uke var handelen gjort, og kontrakten slo fast at jeg var blitt reder. I lomma lå nøkkelen til hengelåsen og beskrivelse av hvor båten lå.

Jeg var spent, og ikke så rent lite stolt, da dama og jeg sist i februar skulle ta båten i nærmere øyesyn. Vi pakket med kaker og kaffe og kjørte et par mil. Fant parkeringen som sto inntegnet på «kartet» og tok beina fatt i tjue centimeter dyp snø langs en traktorvei ned mot vannet. Sola varmet og dagen var bare perfekt. Handa fiklet lett nervøst med nøkkelen nede i lomma. Sjelden har jeg følt meg mer kar enn akkurat der og da. Og sjelden – nei, aldri! – har jeg blitt mer skuffet! Joda, båten, selve skeppet til rederen, lå nøyaktig der den skulle. Vi fant den lett som bare det. Men den svarte ikke helt til forventningene.

Skeppet lå nøyaktig der det skulle – usikret!

Hun lo seg fillete av det hun trodde var en spøk. Nektet å tro det var denne båten jeg hadde betalt 6.000 kroner for. Jeg forsøkte å le litt jeg også, men jeg fikk det ikke til. «Brudeferden i Levanger», my ass! Der sto jeg med kartet og nøkkelen til hengelåset, men båten sto ganske usikret. Festet hadde falt av den gjennommorkne båten. Den var faktisk for råtten til å kunne sikres. Og hvorfor i all verden skulle den det? Sikres mot hva? Det eneste av verdi var den gamle hengelåsen. Jeg åpnet den, frigjorde den fra en rusten kjettingstump og puttet den i lommen.

Det måtte planlegges noe annet. Jeg ble fritatt fra den biten etter fiaskoen, selv om jeg fremdeles den dag i dag synes ideen med båt var knakende god. Og bare for ordens skyld, her er opphavet til de storslåtte tanker.