estetikk

“Gjør så godt du kan” får vi høre fra vi er små. Og vi har alle forsøkt å gjøre vårt beste i ulike sammenhenger og vet hvor vanskelig det er å gi alt. Uansett har vi alltid litt å gå på. Vi kunne lest litt mer lekser, brukt litt lengre tid på vårt håndverksarbeid, vært litt mer tilstede for de rundt oss, osv.

Jeg tror det var lettere å gjøre sitt beste tidligere, i en tid da ordet kvalitet hadde et helhetlig innhold. Tiden før hastverks- og rasjonalitetsbegrepene bredte seg i samfunnet. En tid da stoltheten og gleden ved det å bruke den tid det tok å skape estetiske ting ennå var akseptert. Kort sagt før tid skulle måles i penger.

peispuster-3.jpg

Eksemplene finnes overalt. Gammelt håndverk som har overlevd generasjoners bruk. Møbler og tekstiler, bygninger og redskaper, alt forseggjort med rosemaling og treskurd. Sirlige detaljer det tok lang tid å utforme, og som aldri ville blitt til om det ikke ga indre stolthet og skaperglede, samt respekt og anerkjennelse utad.

kviteseid-bygdetun.jpg

Vi snublet en eller annen gang tidlig på 1900-tallet. Snublet og mistet noe da naturalhushold i løpet av få tiår ble erstattet med pengehushold. Industrialiseringen skjøt fart og jordbruket ble mekanisert. Sønner og døtre flyttet fra gårder og bruk inn til byen for å tjene penger, og ingen så seg lenger råd til å sitte og finpusse på håndverksting som nå ble masseprodusert i forenklet form og solgt rimelig. Mye av det kvalitetsrike håndverket ble gradvis overlatt til profesjonelle kunstnere, mens brukskunsten i det store og hele ble redusert til hobbyproduksjon.

Rasjonalitet hånd i hånd med godt ivaretatt funksjonalitet sto nå i fokus for produksjonen, mens estetikken som en viktig del av kvaliteten ble ofret. Så hva tenker barna når de i dag hører ordene: “Gjør så godt du kan”? De ser bilder av gammel brukskunst i bøker og opplever gammel formgivingskunst under museumsbesøk. De ser gamle sveitserbygninger med utskjæringer og utsmykninger, gamle laftede hovedbygninger og stabbur. De ser steinbroer med vakre buer, som i motsetning til nye brokonstruksjoner ikke reflekterer solstråler mot stål og bryter så nådeløst med landskapet.

folkestad-bru.jpg

gml-folkestad-bru.jpg

Hvilke eksempler går vi voksne som kulturbærere foran med? Hva har vi å vise til når vi sier de unge skal gjøre så godt de kan? Om noen håndverkere i dag skulle finne på å gjøre så godt de kunne, ville ingen gi dem arbeid. Ingen tar seg lenger råd til, eller har vilje til, å betale for den tid det tar å bruke sin kreativitet og gjøre sitt aller beste. Vi har solgt estetikken. Vi har solgt muligheten til å oppleve stoltheten som følger av å produsere topp kvalitet, både angående funksjonalitet og estetikk. Vi har rasjonalisert bort det som ga oss muligheten til å opparbeide en trygg identitet ved å sette vårt håndverksmessige fingeravtrykk etter oss. Når vi sier “gjør så godt du kan”, mener vi oftest “gjør jobben, men la det gå fort!”.

Advertisements

4 responses to this post.

  1. Men som du peker på: Er vi villige til å betale det dette koster? Og svaret er vel nei. Så produserer vi heller ikke lenger for hundreårene fremover, knapt nok for tiårene.

    Svar

  2. #1 genese

    Tror det vi skaper og omgir oss med preger oss som mennesker, enten det er hardt og kantet eller former som er bedre tilpasset øye og sinn. Hva som gir størst kostnader på sikt, se det er et stort spørsmål.

    Svar

  3. På sikt? Selv der har vi lært oss å tenke kortsiktig. Føler jeg

    Svar

  4. #3 genese

    Det der tror jeg er den mest innsiktsfulle kommentaren jeg har fått 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: