mellom stiene

Stien, enten den bølger og slynger seg gjennom fjelldaler og over lyngrabber, eller snor trangt mellom staute trær og langs skogstjern, kan være god å følge. Stien gir trygghet for foten. Lar tankene sysle med sitt mens blikket søker fritt. Og har du hastverk, enten fordi været snur og sekken mangler varme klær og rikelig niste, eller du har et mål du må nå fram til i tide, er stien en god venn. Men ikke alltid.

sti1.jpg

Det er mange gode grunner til å forlate stien, og den viktigste grunnen er at den stjeler av tilstedeværelsen. Det er en finstemt tone mellom kroppens sanseapparat i kombinasjon med sener og muskler på den ene siden, og de vekslende utfordringer fjellandskapets og framfor alt skogsterrengets mosegrodde steiner og kronglete eller sleipe underlag representerer. En finstemt tone. En kontinuerlig, taus dialog.

img_1179.jpg

Jeg velger gjerne skogen foran fjellet for å finne denne tonen. Turer i snaufjellet dekker andre behov med sitt åpne, nakne landskap. Fjellet frambringer andre tanker, mer storslåtte og atspredte – mer befriende på mange måter. I fjellet er stien viktigere for meg enn i skogen. Grunnen er nok at øyet når lenger, det er gjerne færre detaljer å hefte seg ved i det mer ensartede og karrige landskapet, og man vil gjerne bevege seg raskere mot et mål. Fjellet utfordrer slik sett fysikken mer enn sanseapparatet.

korsedderkopp-5.jpg

Jeg blir sjelden fysisk sliten av å bevege meg i skogen – utenfor sti. Bærer min sekk med fotoutstyr og niste, åtte-ti kilo, mens steglengde, hastighet og rytme styres av dialogen mellom terreng og kropp. Styres av sansene og det mangfold av livsformer som spiller opp for ører og øyne. Mens fjellets tallrike og allestedsværende lavarter ofte gjør meg blind for dem, fanger lav ofte min oppmerksomhet i skogen. I skogen er jeg i dialog med omgivelsene, hele tiden, på nært hold. Der søker ikke blikket opp og fram men mot underlaget. Mottar stadig ny informasjon som automatisk fører til mindre og større justeringer og unnamanøvre, for hvert eneste steg.

img_1133.jpg

Det å løpe orientering eller terrengløp i skogen er i sannhet en stor utfordring og prestasjon. Kanskje kan man gå så langt som å kalle det risikosport. Uten godt trenete koordineringsevner og raske reflekser, ville det å bevege seg raskt over variert og ukjent underlag medføre brudd og leddskader stadig vekk. For meg framstår slike øvelser som hasardspill med ankler og knær som innsats. Et annet poeng er at jeg ikke ønsker å haste fram uten tid til å lytte og se – uten å være tilstede. De som skal ta tiden på meg når jeg tusler omkring i skogen må belage seg på å vente – lenge.

img_1151.jpg

De siste dagene har værgudene vært overmåte rause, og dagene har blitt fylt med skogsliv. Kameraobjektiver, en termos, noen kjeks og annet småtteri i sekken, fotoapparat rundt halsen og fotostativ i handa. Og jeg har vært alene, har ikke truffet et menneske. Kanskje har jeg gått 2-3 kilometer i løpet av en dag, kanskje 6-7. Jeg vet ikke, og det spiller ingen rolle. I går brukte jeg kanskje en hel time på å bevege meg 50-60 meter, inntil jeg befant meg 20 meter eller så fra to rådyr som beitet i et lite bekkefar. Minutter fylt av glede, spenning og absolutt tilstedeværelse. Jeg fikk ingen gode bilder av de skye og spenstige dyra. Men gleden over å ha kommet så nær dem var stor.

ser-du-meg.jpg

I dag fikk jeg øye på et ekorn inne mellom granbar, to øyne som nysgjerrig fulgte med meg og trodde seg usett. Bildet jeg tok ble så som så, men øyeblikket moret meg, og ved å se på bildet senere vil hendelsen tre klart fram i minnet. Ved et tjern satte jeg med ned og tok en kaffekopp mens jeg kikket på øyenstikkere som var aktive med parring og egglegging, og i teppene av fargerik røsslyng skjulte det seg liv overalt. En skogmus eller en firfirsle som pilte i skjul. Sommerfugler og bier, edderkopper, maur og fluer. Det lever og pulserer overalt i skogen sommer og høst. Og jeg vil se alt. Bare tanken på å skulle haste fram over lyng og stein føles absurd. Det å løpe orientering og det å orientere seg i skogen, er så forskjellige øvelser som det kan bli.

larvedreper-6.jpg

Tilbake på stien på tur hjem merker jeg umiddelbart forskjellen. Jeg setter opp farten, blir uoppmerksom og mister den intense kontakten med omgivelsene. Det føles befriende og avslappende, men også litt tomt. Noe viktig forsvant da skoene fant igjen stien. Kommer den dagen da jeg ikke lenger har tid eller lyst til å komme i dialog med omgivelsene der ute i skogen, vil jeg velge å følge en sti.

img_1185.jpg

Bildene viser: 1. fjellsti på Lifjell 2. furukongle-blomster på lav 3. korsedderkopp 4. røsslyng 5. rådyrbukk 6. ekorn 7. larvedreper som overfalles av maur 8. merket tursti.

10 responses to this post.

  1. Bra igjen. Som vanlig fra din side. Takk for tankene, – og bildene

    Svar

  2. #1 genese

    Takk igjen🙂
    Det å våge å gå litt oftere utenom «merket sti» for å bruke andre og flere sider ved seg selv – få andre erfaringer og perspektiver – gjelder vel like mye livet som sådan. De trygge og trauste valgene gir nok i noen grad komfort, men kanskje en amputert komfort. Noe å tenke over i en rutinepreget hverdag.

    Ha en super helg🙂

    Svar

  3. Posted by Maldina Planz on august 26, 2007 at 4:21 PM

    Å, kor godt det var å kome innom her og lese dette. Har vore så lite rundtom på bloggar siste mnd’ane. Berre sveipa innom eit par no og då. Sjeldan lagt att kommentarar. Sjeldan lse så mykje. Ikkje hatt ro på meg til å skrive noko særleg.

    No var det så godt å setje seg ned her og lese perlene frå din velkjende penn og å sjå alle dei nydelege naturbileta.

    Takk for ein fin tur i naturen!

    Maldina

    Svar

  4. Posted by Luringen on august 26, 2007 at 9:17 PM

    Takk for nok en tur med deg, for ei pysete stijente er det flott å få se litt utafor stia🙂

    (selv om jeg før var en av disse orienteringsløperne som hadde så dårlig tid. Eller egentlig hadde jeg ganske god tid, og jeg likte meg også da best på stiene, og i motsetning til deg håpet jeg å ikke treffe på noen av skogens «innbyggere» – tryggest det!Jeg vant aldri)

    Svar

  5. #3 Maldina Planz

    Heisann! Det var hyggelig besøk. Lenge siden sist. Har kikket innom bloggen din og konstatert at du har hatt nok annet å henge fingrene i. Ser du har kommet igang igjen nå, så jeg kommer snart på besøk igjen.

    Takk for fin kommentar. Artig at du liker bilder og tekst, det kommer nok mer av det utover høsten. Ha en super uke🙂

    Svar

  6. #4 Luringen

    Selvfølgelig måtte du være en av disse o-løperne jeg harselerer med. Løper som f… og er livredd insekter, bjørn, elg og annet. Men slik jeg forstår deg har du blitt et bedre menneske og kuttet ut klokka, jaget og stresset ute i skogen. Det er bra! Og vet du hva, de som tar seg god tid i skogen «vinner» alltid. Mye å se, mye å lære. Du er herved invitert på småkryptur (du må steke med deg rikelig med vafler). Og jeg tar ansvar for deg. Skulle du bli redd eller overfalt av noe der ute, lover jeg å… – ta bilder av det som hender🙂

    Svar

  7. Posted by Luringen on august 28, 2007 at 2:22 PM

    Jeg har ikke kun kuttet ut klokka, jaget og stresset ute i skogen, jeg har også stort sett kuttet ut s k o g e n. Dessverre, men lovet lillejenta en tur i nærområdet ganske snart. Helt sant!! -med niste og det hele ..:)

    Ser allerede for meg bildene, så jeg tror en slik småkryptur får være…😦

    Svar

  8. #7 Luringen/Feigingen

    Søren! Føler jeg går glipp av tidenes foto-blogginnlegg. Men jeg skal forsøke å ta det som en mann, finne fram forkle og steke vaflene selv.

    Håper du og lillejenta får en fin tur i skogen – god tur🙂

    Svar

  9. «I skogen er jeg i dialog med omgivelsene, hele tiden, på nært hold.»

    -Kan en tenke seg noe bedre stemning enn det? Neppe… I slik en modus forstår vi skogens språk, og ikke minst legger merke til de «tusen øyne» som iakttar en ensom vandrer…
    Det vekker sanser i oss, som vanligvis ligger brakk i dagens teknologiske og stressende virvar…

    Jeg må i allefaall ha dette påfyllet.., -ofte!

    Nydelige bilder, og ikke minst ord=)

    Svar

  10. #9 Nunzio

    Takk for fin kommentar. Tror vi tenker og opplever denne befriende tilstedeværelsen ganske likt. Skogen fungerer nærmest som en ekstra lunge i kroppen, og et friskt vinddrag i sommervarm skog er rene lystgassen. Man smiler og sikler og er liksom seg selv🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: