glade lyder

Så langt har denne høsten vært fantastisk her i Bø. Sol fra lettskyet eller klar himmel. Høye dagtemperaturer helt fram til nå. Og vi er bare et par uker fra november når vi nå går inn i nok ei helg med finvær. Med lange friperioder i turnusen samt ei ferieuke jeg hadde til gode og har tatt ut denne uka, har det blitt mange turer i skog og mark. Daglige sanseturer mer enn trimturer, selv om fysikken også nyter godt av steg uten hastverk. Og kameraet er alltid med, som sekken med kaffe, kjeks, sitteunderlag fotostativ og ulike kameraobjektiver. I morgen blir det tur i høyden, noen kilometer i fjellterreng mellom myrer og vann, over hei og lyng. Men i denne posten vil jeg dele med deg noen ferske bilder fra skogen i nærområdet. Forsøke å formidle godlyden fra bekken, roen ved tjernet og noe av den stemningen jeg lever i og frydes ved.

haust.jpg

Høsten er ofte preget av vind – til dels sterk vind. Men så langt har det vært ganske så rolig. Mange dager har faktisk vært preget av blanke, blinkende vann. Som om sommeren ennå har skaffet seg en nisje til slaraffenliv og dorming. En tur inne ved Tinnemyra, som ligger litt oppi bakkene mellom Notodden og Kongsberg, ga fine inntrykk. Et mye brukt turområde med gode, merkede løyper av ulik lengde, hvor man møter blide barn og voksne. Hvordan det er å møte de samme menneskene nede i byen, vet jeg ikke. De er fremmede og ville nok ikke hilst eller møtt blikket mitt. Men i skogen og ved tjernet smiler og hilser de alle, og noen stanser og veksler et par ord. Nordmenn på tur – mennesker generelt på tur – er stort sett skjønne og behagelige skapninger. Fredsommelige, åpne og kontaktsøkende, hjelpsomme og blide. Naturomgivelsene gjør noe fint med oss. Skogen og fjellet når inn til våre fineste strenger og spiller nennsomt på dem.

tinnemyr.jpg

Tilbake i Bø, en annen dag, styrer jeg nesten ubevisst mot elva eller bekken. En periode bestemte jeg meg for å velge andre ruter å gå, andre områder. Men det fungerte sjelden og aldri. Jeg endte opp ved et tjern eller ved bekken når rasten skulle gjøres. Det må bare være slik. Sansene krever det. Blikket må sveipe over vann og myr, eller lokkes mot rislelyder og sildrelyder fra bekken. Det salver meg. Gir en sansefylde og en indre tone jeg best kan beskrive som sakral. Så jeg sitter der i sola, lenge, og bare nyter tilværelsen. Lukker øynene og lar klukkelydene fylle hele hodet. Kjenner at jeg er i balanse og humør, ikke leende men svulmende og lun – inni. Jeg heles – blir hel.

haust-2.jpg

haust-4.jpg

Jeg har ofte tenkt og skrevet om høsten før. Om høsten som den fineste av årstidene. Og kanskje kan jeg formidle en av følelsene – forskjellene – som for meg gjør høsten enda bedre enn våren, nettopp ved å oppsøke elva og bekken. Elva og bekken, som på våren fråder og koker med svulmende vannmuskler og fresende, hvitt fosseskjegg. Den samme elva og bekken, som på høsten stryker varlig og stilt rundt stein og over elvebunn. Det er noe forfinet over høstbekken, der den med verdighet frakter fallent løv på siste reis. Den ter seg med en varlighet og forsiktighet som får meg til å tenke på adjektivet andektig. Det er hva jeg føler, at høsten er årets store høytid – når sola flørtende kiler kinnet gjennom fargerike bladkroner, vel å merke. Sola er den rette nøkkelen når høstdagene skal åpnes. For med sol etter nattefrost blir bekkefar fylt av juveler – isdiamanter som skrangler og gnistrer.

juvel-blogg.jpg

Advertisements

6 responses to this post.

  1. Og av alle disse bildene likte jeg det første best. Gir en ro

    Svar

  2. #1 genese

    Ren patriotisme, vil jeg tro.

    Svar

  3. Ikke egentlig. Bildet kunne være fra hvor som helst. Men jeg antar at det er fra Tinnemyra. Forøvrig et fantastisk arbeid som er nedlagt: Rullestolbrukere kan komme rundt hele vannet.

    Svar

  4. #3 genese

    Ja, flott tilrettelagt, med fine rasteplasser og ryddig og fint. Angående bildet er jeg forøvrig enig. Er medlem på foto.no og la ut nettopp det bildet tidligere 🙂

    Svar

  5. Hadde sansen for «kjennblekket»… Fargen og måten den løftet det ene hjørnet på=)

    Rart å tenke på at under den vannplanten finnes en stiv tykk rotstengel, -rik på stivelse. Ble brukt mye i matlagingen i tidligere tider. Har selv smakt på den.., æh, var ikke spesielt godt, men brukelig til nødsmat, hehe=)

    Mvh Nunzio

    Svar

  6. #5 Nunzio

    Til matlaging – det var nytt. Synes nøkkerosene er elegante og vakre, litt mystiske med stengelen som slanger seg og forsvinner i dypet. Av og til har jeg forbannet dem, når jeg har mistet fine aurer på grunn av dem!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: