kjemisk hverdag

Det skrives og har vært skrevet mye om vår kjemiske hverdag de senere år, og det som i stor grad har preget vinklingen er eksponering av kjemikalier relatert til kreft i første rekke, men også særlig astma og allergier. Og jeg undres på om ikke alt fokus på å finne årsaker til kreft og å begrense kreftfremkallende stoffer i vårt levemiljø – noe som i aller høyeste grad er viktig! – skygger over miljøgifters påvirkning av vår psyke og atferd.

Jeg føler litt vemmelse av og til, over å være vitne til rask, radikal forandring i menneskers sinn. Ikke fordi endringen nødvendigvis gir uønsket eller støtende atferd, men fordi jeg ser hvor påvirkelige vi er overfor biokjemiske endringer. Det handler om medisiner, herunder bl.a. feildosering ved sinnslidelser. Det handler om rusmidler. Og det handler ganske sikkert også om kjemikalier vi daglig, bevisst og ubevisst, omgås og bruker både i mat, byggevarer (i bolighus), kosmetikk og yrkessammenheng.

De fleste tenker at humørsvingninger og depresjoner, på lik linje med lykkefølelse og velvære, er naturlige. At vi er vårt virkelige jeg når vi lever tradisjonelt og spiser såkalt sunn og variert mat – og motsatt avviker fra normalen kun under påvirkning av for eksempel medikamenter og rusmidler. Men er det alltid slik? Vi omgås faktisk kjemikalier til enhver tid og påvirkes av disse, umiddelbart og sporadisk eller også over tid. Vi eksponeres via mat, ånding og gjennom huden. I tillegg utsettes vi kontinuerlig for ulike typer stråling, som også påvirker biokjemiske prosesser. Kroppen er i realiteten en stor, kjemisk fabrikk, og produksjonen påvirkes av alt vi får i oss på ulik måte. “Du blir hva du spiser” sier et kjent ordtak. (Jeg spiser mye knekkebrød og kan vel også være litt sprø).

Inntak av miljøgifter i mer konsentrert form, som for eksempel å jobbe med løsemidler uten beskyttelse, påvirker raskt. Man ser snarlig atferdsendring og humørendring, og malere opplevde tidligere abstinenser når de avviklet ferier – perioder uten White Sprite og Terpentin. Men igjen, hva med ulike former av kjemikalier vi utsettes for over tid, enn si daglig i årevis. Kan kjemikaliene vi tilfører vårt levemiljø forklare vår atferd og vår sinnstilstand i langt større grad enn vi tror? Ikke bare i forhold til diagnostiserte sykdommer og atferdsforstyrrelser, men mer generelt. At vi alle i større og mindre grad opplever kjemisk ubalanse og agerer annerledes enn om miljøgiftene ikke var der? At det kan slå ut på temperament, voldsomme stemningssvingninger i sinnet, konsentrasjonssvikt, empatiske evner og omsorgssvikt, likegyldighet og apati, voldelighet, med mer?

Vi er alle produkter av arv og miljø, men mye taler for at miljøpåvirkningen i vid forstand og i voksende omfang påvirker vår livsførsel. Vi preger levemiljøet og levemiljøet preger oss. Et artig tankeeksperiment er hva null privatbilisme og full dekning av kollektivtilbudet her til lands, med daglig inntak av alkoholholdig vin til maten, ville gjort med befolkningens humør og atferd. Eller for den saks skyld fjerning av alkoholholdig vin i land som Italia og Frankrike m.fl. Jeg tror faktisk det ville gjort en synlig forskjell, og ikke bare på leveren.

Det pågår en kamp for å rydde opp i miljøgifter, blant annet innenfor EU og også her hjemme, men det er en tidkrevende kamp mellom myndigheter og ulike organisasjoner på en side og en utrolig kapitalsterk industri på den andre. Les rapporten utgitt av WWF Norge og LO her, med bl.a. EU’s REACH-system (Registration, Evaluation, Authorisations, CHemicals). Følgende er et utdrag fra rapporten: «Det er ikke uten grunn at arbeidet med REACH til nå har tatt sju år. Det har stått politisk strid om så og si hver eneste formulering, og diskusjonen er ikke over. På den ene siden av debatten står en velorganisert industrilobby. Kjemisk industri i Europa er verdens største og omsetter for nesten 4000 milliarder kroner per år. (Amerikanske bransjeorganisasjoner med støtte fra Bush-regjeringen har også organisert seg mot kommisjonens REACH-forslag.) På den andre siden står europeiske miljø-, forbruker- og arbeidstakerorganisasjoner med ganske andre ressurser.»

Oppdatering 12.01.2013: http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/01/12/fortsatt-tungmetaller-i-barnegroet

Advertisements

4 responses to this post.

  1. Dette er interessante problemstillinger, Phalloides.

    Jeg er litt usikker på i hvilken grad man kan knytte miljøgifter direkte opp mot sinnsstemninger og forandringer i psyken til folk flest, men det er helt klart mange mennesker som er mer vare for giftene vi omgir oss med enn andre og at miljøgifter generelt påvirker helsa vår på både kort og lang sikt.

    En annen ting er det at barn påvirkes i en helt annen grad enn hva voksne gjør av miljøgifter fordi en barnekropp er så mye mer sårbar, så ting det kan være greit å utsette en voksen kropp for kan være meget uklokt å utsette en barnekropp for.

    Jeg er iallfall overbevist om at vi må minimalisere bruken av hverdagskjemikalier så fort som mulig fordi vi allerede ser skadevirkningene av dem. Utviklinga av produkter ligger hestehoder foran forskninga på hva virkningen av dem er og det er mye man ikke vet om sammenhengen mellom fordi man slettes ikke har lett etter sammenhengen.

    Svar

  2. #1 Undre

    Takk for utfyllende svar, enig i det du sier.
    Det er og blir et tankekors dette med en daglig cocktail av ulike giftstoffer i doser som ikke alltid gjør oss syke, men som trolig likevel preger oss i ulik grad og på ulike måter over tid. Det er jo først når man får en «overdose» og blir syk at helsetilstanden sjekkes.

    Problemet er vel i dag; hva kan man gjøre? Det er mulig å finne ut hva vi har i kroppen, både i blod og lagret i fettvev. Men denne miksen er kanskje for sammensatt, også med sporstoffer som er vanskelige å detektere, til at man kan gå inn og peke ut verstingene blant giftstoffene. Og med tanke på eventuelle små og større endringer i psyke som følge av eksponering, er nok det enda vanskeligere å påvise. Reduksjon av signalstoff som f.eks acetylkolin (ved Alzheimer) kan jo, selv om årsaken kalles arvelig, også henge sammen med kjemiske stoffer utenfra som forstyrrer reseptorfunksjoner og hindrer riktig enzymproduksjon og -balanse. Kanskje «arvelighet» er et uttrykk som må utvides i relasjon til sykdom?

    Svar

  3. Ja, vi kan bare gjette oss til hvilke virkninger «fremmedstoffer» i feks. mat og drikke kan gjøre med vår psyke. Det er jo godt dokumentert at forskjellige matvarer påvirker vår oppførsel, så det skulle ikke være så underlig at kjemiske tilsetningsstoffer kunne gjøre det samme.

    Som du sier, henger forskningen langt etter utviklingen i industrien, men noen ting ha de allerede greid å avsløre. Forskjellige hormonhermere (stilbestrol) i plast, det være seg emballasje ol, har ført til at mange menn har utviklet kvinnelige atributter med påfølgende sterilitet. Dette er ett eksempel, -gu vet hvor mange andre psykiske & fysiske endringer disse «stoffene» kan føre til…

    Det er skummelt….

    Svar

  4. #3 Nunzio

    Det at vår reproduksjonsevne svekkes er jo virkelig det store tankekorset. Utslipp av østrogensimilære stoffer fra plastproduksjonsindustri har jo vist seg å tilbakedanne og forkrøple mannlige kjønnsorganer hos dyr, og i den sammenheng er ikke vi bedre rustet enn dyrene mot negative konsekvenser.

    Alle stoffer som fungerer som hormonhermere gir sannsynligvis følger for vår atferd og funksjonalitet. Også psykososialt vil jeg tro. Vet ikke særlig mye om dette, men kan nok til å forstå at vi gambler og gjør oss sårbare, både individuelt og som art.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: