krav og aksept

Vi vil alle våre barn det beste. Vil de skal vokse opp og føle seg trygge, aksepterte og godtatte som de personlighetene de er. Det vil tjene barna, tjene foreldrene – “du har det ikke bedre enn dine barn har det” – og det vil tjene samfunnet. Men så er det kanskje ikke så enkelt likevel. For foreldre har ønsker på barnas vegne. Ønsker om at barna skal nyttiggjøre seg sitt potensial. Bruke sine evner gjennom skolegang og idrett, musikk, kunst og hva det måtte være. Man vil at barna skal lykkes – realisere sine evner og skaffe seg gode valgmuligheter. Så man pusher på dem. Roser og pusher. Pusher og pusher. For man husker ikke selv at tenårene var mettet av kjønnhormoner i mengder man knapt kunne takle. Husker ikke selv alle de ting som var mye mer interessante enn lekselesning. Men man husker at man skjøv leksene foran seg og forsto for sent at man hadde tapt noe av det som legger grunnlaget for å kunne velge retning – og velge om. Så man pusher sine barn.

aaseelva.jpg

Det handler alltid om balanse. Finne rett dosering. Og rett dosering består ofte av mye oppmerksomhet og tilstedeværelse. Og mye anerkjennelse, som er vanskelig å gi – lett å glemme å gi – om man føler avkommet er litt slapp og gjør oppgavene halvveis. Det er så fort gjort å legge lista for høyt for de unge. Signalisere til dem at de aldri helt strekker til. Og plantes den følelsen, følelsen av utilstrekkelighet, i et barnesinn/ungdomsinn, har man lagt et egg som vanskelig kan klekkes ut. Om foreldrenes intensjoner er de beste, med en målsetting om at barnet skal strekke seg litt lenger og prestere opp mot sitt optimale, for barnets eget beste, blir medisinen feil. Man finner ikke rett balanse. Man evner ikke å oppmuntre i tilstrekkelig grad. Det blir alltid hengende igjen et “men”, selv når man roser. Det lille og altfor store “men… (jeg vet du kunne gjort det enda litt bedre – du har mer å gå på)”.

Det å fullt ut lykkes med barneoppdragelse, kalles det umuliges kunst. Jeg tror det er sant. En ting er å finne balansen overfor det enkelte barnets behov, som i seg selv er vanskelig. I tillegg kommer ens eget liv, ikke bare som far/mor og ektefelle/samboer, men med jobb, hobbyinteresser, samt egne valg og behov. Alle lever både “i gode og onde dager” og trives eller sliter i perioder. Og selv om eldre barn og ungdom ser og forstår mer av hva som foregår i hjemmet enn vi tror, takler de dårlig lengre perioder uten tilstrekkelig oppmerksomhet. Da blir de prisgitt gode omgangsvenner for å bli sett. Og mangler også disse, kreves utrolig mye for å unngå innadvendthet og svekket selvbilde. Derfor er disse små, jevnlige drypp med anerkjennelse så viktig å hele tiden huske på. Hadde alle foreldre, hadde JEG, vært flinkere til å se etter noe å rose og gi anerkjennelse for i hverdagen, og mindre fokusert på det som ikke fungerte like bra, ville jeg gjort en bedre jobb som far. De aller fleste barn tørster etter positive tilbakemeldinger fra foreldrene, og er man oppmerksom og kan gi slik feed-back jevnlig, vil barnet utnytte mulighetene til å få denne oppmerksomheten ved å legge flid i det de gjør – også skolearbeidet. I hvert fall kan det fungere slik i teorien.

skulptur2.jpg

Noen erkjennelser kommer i seneste laget. Man forstår ikke – jeg forsto ikke – hvilke mekanismer som gir mest positivitet og best resultater. Og etterpåklokskap i dette tilfellet føles ikke bare bra – av og til som å kjenne ansiktet revne. Det handler om å være på plass på perrongen når toget ankommer stasjonen, slik at man kommer seg på i tide. Toget som heter BARNA er alltid i rute, og her har også Norge sitt høyhastighetstog. Det er kjipt å skulle løpe etter dette toget, og det kan fort bli realitetene om man ikke er bevisst nok og fokusert nok. Nå kunne jeg selvsagt skyldt på skoleverket og manglende kunnskap om medmenneskers, og særlig barns, behov for ulike former respons. For grunnleggende atferdspsykologi ville ikke vært noe dårlig fag å putte inn i niende eller tiende skoletrinn. Både for å kunne forstå seg selv – egen atferd – og omgangskretsen litt bedre, og ikke minst som en viktig forberedelse på livet som ung voksen og roller som onkel/tante og far/mor. Jeg tror det ville gjort oss mer reflekterte og bevisste, og vi ville fått en fin tjuvstart på jobben med å finne balansen i ulike sammenhenger.

Nå er jeg så heldig å ha en flott, voksen datter som jeg er veldig glad i, men jeg tror bestemt ikke det er min skyld. Av og til smiler skjebnen også til de som stadig tråkker feil og vikler både fot og sinn. Men har man løpt etter toget en del, har man opparbeidet en kondisjon som kan komme dem til gode som fortjener det. Det er viktig at man kommer selv om man kommer litt seint, trøster jeg meg med.

Advertisements

2 responses to this post.

  1. Er så enig i det du skriver! Trenger hverken legge til eller trekke fra noe. Og du HAR lykkes med din datter, og du har grunn til å være stolt!=)

    Mvh Nunz

    Svar

  2. #1 Nunzio

    Det er noe med at man høster erfaringer mens veien blir til. I denne som i andre sammenhenger tenker man av og til at det jeg nå vet skulle jeg gjerne visst tidligere, da jeg kunne hatt bruk for det. Føler ofte at hver generasjon må finne opp hjulet på nytt.

    Takk for positiv kommentar 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: