NN

Den syvarmede, digre bjørka utenfor vinduet er kledd naken. Står og pirker grotesk mot himmelen med mørke klør allerede før det vises november på kalenderen. Han var ikke helt uforberedt da han satte seg opp i sengen og kikket ut av vinduet denne morgenen. Han hadde hørt vinden flå klærne av bjørka i mørke natten. Før søvnen tok ham. Ville gå ut og be vinden holde opp, la bjørka få lyse gult noen dager til. Kanskje en hel uke, for hans skyld. Men så visste han at vinden er umusikalsk. Hyler lengselssårt som ulven mot La Luna. Visste vinden har døve ører. Så han ble liggende under dynen og lytte. Fulgte hvert løv gjennom luften og kunne nesten høre dem falle, forsiktig. Som om de ikke ville skade gresset som var skjørt av rim.

hoest-nn-blogg.jpg

Han reiser seg fra sengen, trekker på seg trusen og går mot badet. Kaster et blikk mot det store speilet i entreen i det han skal passere. Møter seg selv og stanser. Mønstrer seg selv nedenfra og opp. Mønstrer nøye, som om speilbildet er en annen, en fremmed. Tåneglene skulle vært klippet, de kuver som klør. Merket som sitter på skrå over venstre kne ligner også en blek negletupp, en halvmåne. Et arr som har vokst med ham siden barneårene da han som elleveåring syklet utfor veien og kuttet seg på en flaskebunn. Det hadde skjedd på en 18. mai. Han hadde lett etter tomflasker for å få pantepenger til is. Det halvmåneformede arret ville alltid, som nå, kaste streif av bevisste tanker tilbake til barndommen. Arr er tankefangere.

Verden hadde vært deres tredje og fjerde dag jul. Dagene hadde tilhørt barna som avla de voksne besøk. Alle naboene, også de som bodde en kilometer eller to borte, fikk besøk av julebukk. De hadde gnistret av gårde med sparkstøtting langs grusede veier, eller også til fots. De hadde dreid stemmene og sminket seg ugjenkjennelige, trodde de. Men etter få minutter hadde de voksne begynt å gjette navn, og de gjettet nesten alltid riktig på alle – unntatt ham. Han hadde lurt dem grundig, hver gang. Og han hadde vært stolt av det. Gitt de andre råd om å kle seg ut bedre og dreie stemmene bedre.

Etterpå – lenge etterpå, i tenårene, hadde han fått vite at Ludvig, en tatergutt, ble gjenkjent fordi han hadde bukket så dypt når han skulle takke. Inger hadde de tatt på måten hun sto og gniklet fingrene når hun moret seg i spenning. Gudmund hadde vært ubehagelig bredbeint og hjulbeint som barn og tråkket skoene skjeve. Maren hadde vært et halvt hode høyere, også hun en tanke hjulbeint – kledelig hjulbeint, om man kunne si det slik.

Det var han som alltid hadde blitt stående igjen med masken på. De andre tok av masken når de ble avslørt. Slik var reglene. Det var han som hadde lurt flest. Han var den som hadde kommet og gått igjen med masken på. Og det var med modig sinne etter at Inger hadde hvisket og avslørt ham hjemme hos familien Berntsen en gang, at han hadde dyttet henne ut i veigrøften så hun nesten var blitt borte i snøen og de ble uvenner en hel uke. Kanskje hadde hun forstått. Kanskje hadde Inger forstått.

Det fantes arr som ikke syntes utenpå også.

skulptur1.jpg

Han trekker pusten dypt, som for å kunne blåse bort revyen. Han ser på lårene i speilet. De ser brune ut. Hele kroppen ser brun ut i det dempede entrelyset, med unntak av halvmånearret. Bulen på trusa er mandig. Han er pisstrengt etter natten. Lemmet hovent og halvstivt. Han trekker trusa ned på lårene. Lemmet spretter fri og retter seg fram. Blir stående mer enn vannrett opp. Blir nesten tilintetgjort i speilet, sett skrått ovenfra. Som en liten knoll. En blemme i skrittet. Han snur seg og ser fra siden. Fastslår at den er helt ok. Den kunne vært større. Den kunne vært mindre. Men den er ok.

Slik han står, i det sparsommelige entrelyset, synes han kroppen er god å se på. For god. Magen er flat nok. Brystkassen mandig nok. Og når han snur seg, sett slik fra siden, blir antydningen til valker ved hoftene gjemt inni speilet. Stående slik, bare med en liten truse på, kunne han vært hvem som helst. Det var ingen ytre skavanker eller kjennetegn, bortsett fra det lille arret på kneet. Han var personen alle lett så forbi når han hver onsdag stakk innom for en halvliter etter jobben. Alle unntatt kroverten som alltid vekslet noen ord om været.

Han møter sitt eget blikk. Møter ansiktet som på en måte er fremmed og uttrykksløst. Den anonymt veike haken. Den fint formede munnen som er lukket. De skyggeaktige tegningene etter to dager gammelt skjegg. De mørke halvmånene under øynene. Neseryggen som av og til så skjev ut i speilet, men som er kjedelig symmetrisk. Pannen lett rynket, mer rund enn høy. Mørkt, fyldig hår, en tanke grånende ved tinningen, får pannen til å se høyere ut enn den egentlig er. Tennene er bra. Hvite nok og meget regelmessige. Det eneste som snakker til ham er de dypblå øynene. I dem finnes hele hans liv og alle hans tanker. Øyelokkene henger atosisk og skjuler halve regnbuehinnen. Henger som om de truer med å lukke.

Han vender ansiktet bort og fortsetter til badet. Blir alltid så merkelig innvendig når han møter sitt eget blikk. Føler seg underdanig. Som en skygge av seg selv. Som om speilmannen eksisterer og han selv er en kopi. Føler seg truet av hva som ligger der inne i den bunnløse pupillen. Det er som om øynene sier: ”Meg kan du aldri narre. Jeg vet. Jeg vet alt som er å vite om deg. Vet mer enn din egen bevissthet kan fange. Meg kan du aldri bløffe eller løpe fra. Meg kan du aldri overraske. Jeg kan vrenge innsiden din ut når som helst. Vise arrene på hjertet. Kom bare hit om du våger, når det måtte passe.”

auge-nn-blogg.jpg

Han visste ikke hvorfor han av og til stanset foran speilet, for alltid endte det opp med ubehag. Men likevel, gang på gang skjedde det. Det var som om speilet trakk ham til seg. Som om et eller annet i ham fant fascinasjon og utfordring ved ubehaget. Eller som om hjernen ikke kunne akseptere det truende speilbildet. Nettopp fordi det var ham selv. Ingen kunne vel gå omkring å være redd sitt eget speilbilde. Et speilbilde kan da ikke skade noen – ?

Men det var noe eiendommelig merkelig ved det å møte sitt eget blikk. Bli sugd inn i det sorte. Sugd inn i seg selv uten helt å se og uten helt å vite. Som å stå på en klippe i vindstille månemørke og stupe ut i et fremmed, nattsvart tjern. Hvordan var bunnen? Ville man stupe gjennom sin egen, matte skygge, gli like ned i dynn og sette seg fast, bli der for evig tid? Stakk kanskje noe opp fra bunnen, et brukket tre som ville spidde? Spidde slik at man stivnet i dødskrampe som en fisk om harpunen? Lå en stein like under det forræderiske, svartblanke vannspeilet? Eller var det bare vann. Dypt, mørkt vann?

Han hadde stilt seg selv spørsmål som krevde svar. Spørsmål som var viktige. Spørsmål han visste var viktige, for tanken hadde fått ham til å blunke, umiddelbart. Hva var det med speilbildet? Han var 182 centimeter høy, veide 84 kilo og var velskapt – utenpå. Hadde alltid utgjort et gjennomsnitt for sin aldersgruppe – utenpå. Hvorfor skulle hans speilbilde by på spørsmål? Faktisk var alt helt ok av det han så i speilet, med to små unntak; de sorte pupillene. Regnbuehinnene var ufarlige. Ja, faktisk vakre når man studerte dem inngående. Men regnbuehinnene hadde dette underlige ved seg at de snart, og helt uten forvarsel, sentret blikket i det sorte og bunnløse. Sluset ham inn i to sorte hull!

Han flytter blikket til hyllen under speilet. Ser på skalpellen som ligger der ubrukt. Har ligget der så lenge at han ikke husker når han kjøpte den. Men han vet hvorfor han kjøpte den. Hvorfor den ligger der klar til å gripes. Klar til å snitte. Og han vet hvorfor den aldri vil bli brukt.

Advertisements

6 responses to this post.

  1. Svarte…. Du kan skrive mann! Er ikke ofte jeg orker å lese lange innlegg, men her ble jeg slukt!
    Kjenner en slags paralell til mitt siste skriveri på min blogg… -Denne slags sårhet/frykt når man ser sitt eget blikk i speilet… Noen ganger unngår man synskontakt bevisst… Som regel vet man også hvorfor…

    Kjenner også igjen den delen hvor man prøver å overbevise seg selv om noe.., -men på en annen side er det noe som stritter imot «der inne»…

    Løvfall… -en flott metafor for undertegnede… -løvfall….

    Mesterlig av deg!

    Svar

  2. Nunzio: Takker og bukker for fin tilbakemelding. Den varmet litt ekstra siden jeg var høyst usikker på om dette var noe å poste her. Faktisk er dette et lite og lett omskrevet utdrag fra et romanmanus jeg skrev for mange år siden, men som ble refusert. Mulig jeg finner flere brokker jeg vil lage kortnoveller av etter hvert. Må føle meg litt fram.

    «Faren» med å poste lange tekster er, som du er inne på, at ingen gidder å lese dem. Tror kanskje det går en grense ved et par A4-sider, og selv da må teksten fenge på et eller annet vis. Jeg er egentlig overmåte stolt av meg selv som klarte å la være å legge ut hele roman-manuset på 2-250 sider 🙂

    Hilser med hevet labb 🙂

    Svar

  3. Yetien er imponert…. Jeg er revet med og sitter enda i en uvirkelig modus og skriver dette…. Fengslende lesning som gir et lite dypdykk bak øynelokkene….
    Sårt og likvel så sterkt…. Jeg må lese denne en gang til, nå for å lese sammensetningen av ord. Du er en ordkunstner, phalloides. Må bare vente til denne følelsen har gitt seg….

    YetiSweetings…..

    Svar

  4. Yetien.

    Takk for tilbakemelding på denne. Den er nesten ikke blitt lest (følger litt med på antall treff på ulike poster), og derfor varmer de to kommentarene jeg har fått godt.

    Det er en merkelig øvelse å blogge. Legger du mye arbeid på et innlegg, som dette, eller bygger opp innlegg med viktige tema med linker til rapporter og avisartikler, kan de gjerne passere tilnærmet ulest. Har du derimot med ord forbundet med vold eller sex i overskriften, hagler det på, selv om innlegget kan være heller overfladisk. (Nunzio skrev et innlegg om dette for noen uker siden, misforholdet mellom arbeidet bak et innlegg og feedback’n).

    Mitt nyttårsforsett blir å blogge kun om kjønnsorganer og dritreiser. Her skal besøkstallene opp! Eller, jeg skriver vel som før, litt av hvert, og så kutter jeg heller ut den dagen gleden ved å skrive blogg går over til frustrasjon.

    Takk igjen for kommentar,Yetien 🙂

    Svar

  5. Posted by LeylaM on mars 11, 2009 at 3:30 PM

    Dette er raatt phalloides..
    Man kan ikke lure oeynene..uansett hvor mye man proever.
    Man proever, men ender ofte opp med unngaa aa se seg selv «speilet»…Likevel kommer man ofte til en realisasjon at det hele blir et narrespill..

    Utrolig godt innlegg phalloides!

    Svar

  6. LeylaM.

    Ikke ofte noen roter i så gamle innlegg. Takk for hyggelig kommentar. Jeg blir aldri helt fortrolig med blikket i speilet. Det bryter roen jeg vanligvis føler. Dette «noe» lar seg ikke fange – jeg forstår det ikke.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: