et eksperiment

Det er noen år siden Vazelina Bilopphøggers presenterte Brandbu-balletten, med høgger‘n Paulsen i en sentral rolle. Noen estetisk nytelse for seerne var det vel strengt tatt ikke. Men de presterte langt mer stilsikkert og målrettet enn dagens tabloid-journalister i sin Crocsballett, der man ganske ulekkert klamper fram. Særlig ille tar det seg ut når avsløringer av omsorgsforsømmelse fra det offentlige vinkles og presenteres på en måte som kan legge stein til byrden også for de hvis rettigheter man hevder å ville forsvare.

Jeg har lest og hørt for mange saker der barnevernet dessverre har sviktet, både i media og i diverse blogger med til dels sterke historier, til at jeg uforbeholdent kan tale barnevernets sak. Det er heller ikke min hensikt her. For jeg vil snu fokus for å peke på uheldige sider ved måten journalister dekker disse sakene på. Jeg vil forsøke å ta på brillene til de mange som tas hånd om av barnevernet, med eller mot sin vilje. De mange barna som er avhengig av å ha tillit til barnevernet for å føle trygghet og å føle seg ivaretatt på en ansvarsfull måte, og tillit også for å kunne hjelpes.

Først må jeg si at jeg føler stor ydmykhet og empati overfor alle som har vært ofre for omsorgssvikt, uansett hvem som har forsømt seg mot dem. Det er ofte viktig at sannheten kommer fram i lyset, både som informasjon og ikke minst på grunn av den positive, terapeutiske effekt åpenhet kan gi for de som personlig sitter med vonde erfaringer. Men man bør dvele litt ved måten historiene skal presenteres på. Og jeg tenker da på journalistene, som har en annen rolle å spille enn de som presenterer personlige vitnesbyrd om selvopplevd urett.

Fra mitt ståsted synes det galt å skulle dekke en lokal sak der barnevernet har sviktet, uten også å se saken fra barnevernets side som landsdekkende organ. Uansett hvordan man snur og vender det er saker der barnevernet kobles inn vanskelige, og farene for å ikke lykkes vil alltid være tilstede. Fysiske skader kan ofte behandles, men psyken representerer en langt større utfordring – som krever barnets tillit. Her får man kanskje ikke svar på om man lykkes med å finne rett omsorgstilbud før etter fem eller ti år, om det overhodet er mulig. I verste fall vil man kanskje kunne lese i avisa, trykket med feite bokstaver: Tok sitt liv – orket ikke mer etter ni år i barnevernets vold!

Det å evne å påpeke og kritisere feil og mangler (enten det skjer i regi av barnevernet, kommunal eldreomsorg, eller annet), uten å bli så ensidig negativ og generell at man selv gjør seg skyldig i å spre frykt og derved forringe livskvaliteten til mennesker med omsorgsbehov, må være en journalistisk utfordring og målsetting. Selvfølgelig skal uverdige forhold slås opp og tas tak i, men med edruelighet. Når mange eldre gruer seg og fortviler av frykt for å bli utsatt for vanstell fra det offentlige når de en gang blir pleietrengende, har journalistene svartmalt med for bred penn.

Uverdige tilfeller, også brudd på lovfestede rettigheter, skjer i omsorgsnorge. Det er et beklagelig faktum. Men disse tilfellene er ikke representative for barnevernet eller eldreomsorgen generelt sett, og de må heller ikke framstilles slik. Kostnadene ved å belyse slike saker ut fra sensasjons- og sjokkvinkling kan kun skade samfunnets interesser. Og jeg er redd kostnadene ikke på noen måte står i forhold til, men langt overstiger, inntektene fra noen flere solgte aviseksemplarer. Tanken på at barn av omsorgssvikt i hjemmet og eldre syke og pleietrengende er de som må bære hovedtyngden av kostnadene, er en vond tanke. Dette bør være et betydelig tankekors både for journalister og for de med redaktøransvar!

Men vent nå litt! Jeg valgte å foreta et eksperiment i dette innlegget, og jeg må si det ble en aha opplevelse for meg. Kanskje vil flere føle det samme etter å ha lest følgende. For i motsetning til måten jeg normalt bygger opp et slikt innlegg, der jeg starter med å søke fram og lese artikler som info og underlag for teksten jeg skal skrive, valgte jeg nå å skrive først og søke info i etterkant. Jeg ville lodde egne oppfatninger opp mot den informasjon og de fakta som eksisterer. Og jeg må bare innrømme at jeg gikk gjennom isen i denne saken. At jeg, i minst like stor grad som for eksempel tabloidpressen, danser crocsballett til falske toner.

Grunnen til mitt overdrevent negative inntrykk av måten pressen dekker omsorgssviktsaker på, kan jeg ikke forstå annerledes enn at det er de sterkeste sakene og oppslagene som setter seg i tankene og danner helhetsoppfatninger. Slik kan noen få saker skape generelle feilslutninger og merkelapper som ikke kan dokumenteres. Og mine feilslutninger har jeg i det ovenforstående brukt mot journalister og media. Og jeg tror dette er en mekanisme som slår i alle retninger, slik at vi blant annet sitter med et altfor negativt bilde av offentlige omsorgstjenester – og pressen, m.fl. Det som rører oss emosjonelt fester seg dypt og kan skjule helhet og sannhet. For meg personlig ble dette faktisk en liten tankevekker. Hastverk er lastverk og fører lett til makkverk når synspunkter på alvorlige tema publiseres uten kildesjekk.

Advertisements

3 responses to this post.

  1. Gratulerer med nytt lay-out, umiddelbart tiltalende og oversiktlig.
    Så til saken: Jeg tror vi er litt for opptatt av å sjekke, og gardere, oss i forkant. Det betyr også at jeg tror at en sak lettere tilføres nye momenter, og nye tanker, dersom det ikke blir gjentagelse av allerede kjente fakta.
    Så kan det være trygt på slutten å sjekke sine oppfatninger opp mot andres, men utgangspunktet ditt er bra. OG ikke klarer jeg helt å se at du gikk gjennom isen.

    Vi håper å se deg med innlegg på iNorden når du får lyst til det.

    Svar

  2. Genese

    Artig med noen smaa forandringer av og til, likte denne malen.

    Jo, du har et poeng der. Om jeg ikke gikk gjennom isen viste det seg at pressen er noe bedre enn sitt rykte, og det gjelder nok omsorgstjenestene her til lands ogsaa.

    Skal nok forsoeke meg paa iNorden bare jeg faar til noe jeg mener hoerer hjemme der, baade angaaende innhold og kvalitet. Det kan altsaa ta litt tid.

    Svar

  3. Det du har skrevet her, er jo egentlig også en iNorden-sak.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: