tenke det, ville det, …

Elver og vassdrag har alltid representert livsnerver for mennesket. De har vært matfat, kilder for irrigasjonssystem, transportårer og kraftleverandører til kverner, stamper, sager og ikke minst til produksjon av elektrisk kraft. Og de har alltid vært kilder til rekreasjon, sanseglede og ulike vannsportaktiviteter. Ferskvann er naturens blod. Elvene er blodårene. Og fossene er kretsløpets lunger der livgivende oksygen piskes inn i vannmassene. De fleste av fossene er nå tørrlagte store deler av året grunnet el-produksjon.

I tilknytning til tømmerfløting tilbake til 1500-tallet har kanaliseringsinngrep blitt foretatt. For å unngå tømmerfloker og stor skade på tømmeret, ble store steiner fjernet og ledegjerder bygget. Særlig viktig ble det å sperre av bakevjer og blindløp tilknyttet fosser og skval. Disse steingjerdene, som kostet stor innsats å få på plass, og som representerer fremragende steinarbeide som står like godt i dag, har oftest ikke noen praktisk funksjon lenger. Som monument over en viktig del av kulturhistorien har de verdi, og også som flomvern for dyrket mark. Men svært mange steder kan slike elveforbygginger fjernes og elva bringes mer tilbake til sitt opprinnelig løp, også med tilbakeplassering av stein i elveløpet med tanke på bl.a. fiskens krav til hvile-, gyte- og standplasser. Mange insektarter lever største delen av livet (i form av larve-, puppe- og nymfestadier) på/i bunnsedimentet i innsjøer og elver, og for å ivareta de ulike arter kreves elver med mangfoldig substrat. Ikke minst er det også viktig at tørrlagte elvestrekninger nedstrøms kraftverksdammer tilføres en minstevannføring som sammen med terskelbygging bringer vannspeilet, fisken og insektlivet tilbake. Her er det en jobb å gjøre når kraftprodusentene skal søke om fornyet konsesjon. Aller helst før, i og med at konsesjoner gjerne gis for 3-5 tiår av gangen. Det er stor forskjell på å låne brorparten av elvevannet og å ta alt!

kanalblogg.jpg

De gode grunnene til å fjerne elveforbygginger er mange, og de knytter seg alle til ivaretakelse av det biologiske mangfoldet. En viktig effekt ved å fjerne stengslene er også at vegetasjonen i større grad fungerer som buffer (suger opp og holder på vann i flomperioder), samt at det opprinnelige mikroklimaet gjenopprettes ved at vann virker temperaturstabiliserende. Dette er viktig og en forutsetning for mange arter, både flora og fauna. Og angående frie fossefall gir de helt spesielle økosystem – økosystemtyper vi snart ikke har igjen. Det finnes ingen oversikt over hva vi kan ha mistet av lav, moser, karplanter, samt insekter og mikroorganismer tilknyttet denne floraen. Med tanke på hva mikrosoppen Tolypocladium inflatum har betydd for mennesket i mer enn 20 år (produserer det biokjemiske stoffet cyklosporin som hindrer immunitetsproblem ved organtransplantasjon), er det god grunn til å agere mer omtenksomt. For øvrig må statusen til små og store organismer, alle livsformer i naturen, oppjusteres fra tjenelig og verdifull for mennesket til organismer med egenverdi. Det er en forutsetning for å kunne ivareta artsmangfoldet og oppfylle “konvensjonen om biologisk mangfold“ – CBD.

Vannkraft beskrives gjerne som “rein kraft” og “grønn kraft”, men det er å tegne et rosenrødt bilde av situasjonen. Visuelt sett er det rein og skjær styggedom, med tørrlagte elvestrekningen, grå betongmurer som kløyver elveløpet og “fosser” uten vann. Fiskestammer har gått tapt og trues. Bunnvegetasjon endres og insektarter forsvinner. Likevel er vannkraft å foretrekke framfor annen el-kraft produksjon. Men det går an å vise noe større hensyn til naturmiljøet. Og det koster heller ikke så mye. Det handler mest om innstilling. Det forteller også noe om hvilke verdier levende fossefall har for oss mennesker når det årlige Marispelet ved Rjukan-fossen i Tinn kommune i Telemark ikke har plass nok til alle interesserte. Billettene rives unna i en fei til hver forestilling, og en viktig faktor er at Hydro slipper vann i den 103 meter høye fossen noen minutter. Et prektig skue og et bulder som fryder og fillerister tilskuerne i marg og sjel (og som koster Hydro 125.000 kroner for hver time i tapte kraftinntekter).

Levende natur gjør noe med oss, og i særdeleshet buldrende fossefall. Kanskje har vi blitt pumpet hodet fullt i så mange år med at neddemte fossefall og tørrlagte elvestrekninger er prisen vi må betale for såkalt rein kraft, at mange faktisk tror på det. Det er selvsagt feil! Kraftproduksjon og kraftforbruk har alltid en miljøkostnad, uansett produksjonsform. Og tilbake til kanalisering og elveforbygginger, så tjener også dette kraftprodusentene ved at de lettere kontrollerer vannets gjennomløpstid fra magasin, via elveløp og til kraftverksdam. Men ingen vet hva som går tapt av livsformer og hvor sterkt det påvirker grunnvannstanden, og brudd på konsesjonskrav om minstevannføring der total tørrlegging skjer, får ingen konsekvenser – for konsesjonæren. Reduksjon i artsmangfoldet gjelder i praksis ikke her, og mailer man miljøvernministeren om et slikt problem får man ikke svar. Nå er alt fokus på global oppvarming og så glemmer man å bedrive miljøvern nasjonalt og lokalt, og trolig er nettopp det den største miljøtrusselen framover. Naturen rundt oss forringes mens politikerne (les: vi) studerer satellittbilder over issmeltingen i Arktis.

Her følger et utdrag fra Miljøstatus i Norge (oppdatert 25.06.2007).

Naturtyper og arter er truet

Andelen lite påvirkede vassdragsområder minker. I Finnmark og Nordland var vannkraftutbygging og kraftoverføring hovedårsaken til bortfall av villmarkspregede områder i perioden 1988-2003. Det vil si at områder som ligger mer enn 5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep, ble redusert i areal. Bortfallet som skyldtes vannkraftutbygging og kraftoverføring, utgjorde ca. 810 km2 av en total reduksjon på 1150 km2 i de to fylkene.

Enkelte elementer i vassdragslandskapet står i fare for å forsvinne. Dette gjelder for eksempel elvedelta og fosser. Mange steder er fosser bare et minne. Elver og bekker er blitt ledet bort og samlet i rør for kraftproduksjon. Vannårene med forgreininger fra hovedelv til bekk er blitt drenert, og vannsystemene er blitt mindre findelte og varierte. Noen steder er resultatet blitt senket grunnvannsnivå.

Tørrlegging, regulering, forbygging, kanalisering og andre større endringer av vassdragenes naturlige løp og prosesser gir, i tillegg til inngrep og forurensning, konsekvenser for vassdragsmiljøet. Siden 1800-tallet har sur nedbør virket negativt, særlig på vassdrag i sør-vestlige deler av Norge, og gitt kraftig redusert vannkvalitet med konsekvenser for planter og dyr. Omfattende kalking har imidlertid reddet eller opprettholdt bestander.

Mange arter er truet. Vassdragene og naturtyper som er sterkt påvirket av vann er levesteder for en rekke planter og dyr som kan stå i fare for å forsvinne fra Norge. Norsk Rødliste 2006 inneholder en oversikt over 328 arter tilknyttet innsjøer og elver, og 495 arter med tilknytning til våtmarker (en rekke arter er knyttet til begge naturtypene) som kan stå i fare for å dø ut.

Norge har gjennom internasjonale miljøavtaler forpliktet seg til å begrense tapet av biologisk mangfold innen 2010. Vi har også et særskilt ansvar for å ivareta villaksen. Vassdragsregulering påvirker 28 prosent av Norges 446 laksevassdrag, og er avgjørende faktor for tilstanden i 19 prosent av vassdragene. Regulering var i 2005 oppført som årsak til at 19 av i alt 45 bestander var tapt.

Økologisk tilstand i norske vannforekomster. I det innledende arbeidet med EUs rammedirektiv for vann er det utført en grovkarakterisering av ca 150 000 vannforekomster (grunnvann, overflatevann og kystvann) i Norge basert på eksisterende kunnskap. Basert på det foreløpige arbeidet har mange norske overflatevannforekomster (vel 50 prosent) minst god økologisk tilstand som dermed tilfredsstiller kravene i vanndirektivet. Av de innsjøer- og elver som ikke er sterkt modifiserte (18 prosent) er 23 og 25 prosent ansett for å være i henholdsvis risiko og mulig risiko for å ikke nå målet om god økologisk tilstand.

Terskelbygging for å få tilbake vannspeilet i tørrlagte elver, bedre tilpasset minstevannføring og fjerning av en stor andel elveforbyggingsmurer, er tiltak som er raske og billige å sette i verk. Og de vil gi umiddelbare resultater. Her er det ikke mangel på kunnskap og tekniske løsninger som er bremseklossen, men politikerne. De sier mye fint om bevaring av artsmangfold, men de tar ikke inn over seg hva det innebærer. Norge skriver under på enhver internasjonal avtale og kan skilte med at vi tilhører de gode og ansvarsfulle. Vi forplikter oss stadig vekk til å oppføre oss anstendig og ansvarlig, som å stanse reduksjonen i artsmangfold innen 2010 – men bare på papiret (CBD vil vi aldri kunne innfri innen 2010, antakelig heller ikke innen 2050, men det får ingen følger i form av internasjonale reaksjoner så vi gir blaffen!). Nordmenn er blitt det rike, motbydelige folkeslaget i utkanten av Europa som forteller alle andre hva de bør gjøre, men som mildt sagt er sendrektige i å ta tak i egne synder. Vi utreder og produserer tilstands- og tiltaksrapporter og er såre fornøyde med å gjøre bare det.

%d bloggers like this: