ressursmangel?

Olga er gammel. Olga er syk. Olga er tung. Hun må trilles i rullestol om hun skal ut av rommet på sykehjemmet. Hun kunne tenke seg å bli trillet ut av sykehjemmet av og til, bare en liten tur, i ny og ne. Men pleierne er slitne og få, de har verken tid eller krefter til å oppfylle slike behov. De gir henne mat og medisin, og de vasker henne – av og til – , steller sår og veksler på gode dager et par ord før de haster videre. Så Olga sitter på rommet, i rullestolen, borte ved vinduet, hver dag, hele året.

Utsikten er det ingenting å si på. Hun ser en stor park til høyre. En andedam, benker og gruslagte stier rundt. Til venstre ser hun skog og en åsrygg. Og inne mellom trærne blinker det ofte i fargerikt tøy. Det er treningsområde for idrettslaget. Og av og til ser hun en som visstnok heter Børge, og som trekker bildekk etter seg oppover skogen mot åsen. Tenk om… Olga ser på hjulene på rullestolen og priser seg lykkelig over at hjulet er oppfunnet, selv om gikta i hendene gjør at hun ikke har mer bruk for det fantastiske hjulet enn Børge. Faktisk enda mindre. Men hvilke krefter han har – hvilken energi.

For fire måneder siden ble hun trillet gjennom hele etasjen, til terrassen med utsikt mot øst. Det var en ung vikar som trillet henne, for Asta på 60 var blitt utslitt og syk. En ufaglært vikar som ikke helt kunne dekke de faglige behov hun har, men som ga henne tid og andre opplevelser – en annerledes hverdag. For mot sør så hun unge menn i raske biler kjøre som villmenn gjennom skogen. Noen hadde sagt at det var mulig å tjene 50 millioner i året på å kjøre bil. Olga tenkte at det var en god lønn for å gjøre noe som ikke gagnet andre enn seg selv og sitt ego. Og hun vet at sykmeldte Asta tjener 250-300 tusen kroner i året, og at de borgerlige politikerne med Høyre i spissen mener hun burde betale litt for seg gjennom en eller to karensdager når helsa svikter. Olga forsto ikke denne tenkemåten, men så hadde hun heller ikke greie på politikk. Ikke forsto hun at Asta hadde fått miljøbot forrige vinter heller, for å la bilen gå på tomgang slik at rutene ble rene for is og dugg så hun kunne kjøre trygt hjem, mens andre fikk penger for å bedrive villmannskjøring til ingen nytte.

Olga så også en flyplass fra terrassen mot øst. Og nettopp den dagen skulle både det lokale laget i kvinnehåndball og mennenes fotballag ut og konkurrere. De entret hver sine fly og reiste i hver sin retning. Håndballaget skulle over til vestlandet å spille kamp den kvelden, mens fotballgutta visstnok skulle helt til Tromsø. Og som om det ikke var nok skulle villmennene i bil turnere verden rundt. Frakte med seg bilene og noe de kalte støtteapparat rundt seg. Hva og hvem dette støtteapparatet besto av visste hun ikke, for noe slikt fantes ikke på sykehjemmet. Det skulle hun huske på å spørre Asta om når hun bare ble frisk og kom tilbake, en dag Asta fikk tid til å lytte. Asta visste så mye om så mangt.

En bil svingte ut på veien rett under vinduet til Olga. Det var en nabo til sykehjemmet. En far som kjørte barna til en tilstelning til ære for deres store idrettsprestasjoner, der yngstebarnet Anne på 28 og broren Anders på 32 skulle få avduket et monument av seg utenfor det nyoppussede rådhuset. Som to hjelpeløse insektpupper satt de to “barna” bak i bilen. De bodde hjemme og ble pleiet av foreldrene. Ellers bodde de på hoteller verden rundt og fikk oppvarting, sammen med støtteapparatet sitt. Ikke manglet de leger og fysioterapeuter heller, hadde Olga hørt, men det trodde hun ikke noe på. Begge barna var mangemillionærer og snakket visstnok om å måtte flytte fra far og mor, til utlandet, av skattemessige hensyn. Så det koster å være helter, tenker Olga, og hun er glad Asta vil kunne se statuen når hun går til og fra jobb, når hun bare blir frisk. Bare for å bli minnet på at bygda faktisk har fostret helter.

Olga har ei lita taske hengende på venstre side av rullestolen. Der har hun noe småtteri, en dropspose, TV-briller, en fjernkontroll til TV’n og et par smertestillende tabletter hun har lurt unna. Bare for å ha litt når smertene klyper som verst i hofta på nettene. Så slipper hun å bry noen, eller vente i lidelse til nattevakten har tid til henne. Hun fisker møysommelig opp brillene og fjernkontrollen med giktkrøkte fingre og slår på TV’n. Det er tid for nyheter. Det er politikere som kommer opp på skjermen, hun kjenner dem igjen. De snakker om underskudd på arbeidskraft og miljøforurensning. De trenger flere unge, sterke, varme hender. De er bekymret for det høye sykefraværet innen omsorgssektoren. Og de er bekymret for all forurensning persontransport koster, og hvordan de kan øke turismen hit. Etterpå kommer sporten.

____________ 

Bildene er hentet på http://www.freephoto1.com/ .

Advertisements

5 responses to this post.

  1. Hm? Det at ingen kommenterer dette, som er ment å skulle provosere, var faktisk så tankevekkende at jeg velger å kommentere og lage en presisering av hva jeg vil si med innlegget. Jeg setter fokus på ei hellig ku – eller ønsker å gjøre det. Men kanskje har jeg ikke uttrykt meg klart nok – eller kua er for hellig selv i bloggsfæren.

    Altså: Landet mangler og vil komme til å mangle arbeidskraft i så stor skala at pensjonsordninger er truet. Man vil ha de eldre til å stå lengre i jobb. Man gjør en innsats gjennom IA (inkluderende arbeidsliv) for å få bevegelseshemmede og mennesker med ulike plager i jobb ved å tilrettelegge bedre for dette. Man vil utnytte restarbeidsevne hos tidligere trygdede, osv. Men den friskeste delen av befolkningen, unge, spreke, sterke menn og kvinner, skal få dyrke sitt ego gjennom idrett. De sterkeste skal spares for å ta samfunnsansvar. Man følger devisen: «Man skal bruke opp det gamle før man tar hull på noe nytt». Jeg mener dette er misforstått, og landet bør ikke ta seg råd til slikt sløseri. Idrett, greit nok. Idrett er bra. Men alt med måte.

    En annen side ved dagens idrett, som har vokst seg ut av alle proporsjoner hva gjelder ressursbruk, er at idretten legger beslag på leger og fysioterapeuter vi kunne ha god bruk for innen allmennhetens helsepleie. Mange eldre får ikke eller må vente på å få bistand fra fysioterapeuter for å trene opp skader eller holde kroppen mobil. Når hendte det sist at en idrettsutøver måtte stå i helsekø? Har det skjedd de siste år? Og er dette rimelig og fornuftig bruk av ressurser?

    Et tredje punkt går på miljøforurensning. Forsøk å forestill deg hvor vanvittig mye persontransport idretten står for. Det fartes landet over på kryss og tvers hele tiden, og til utlandet på treningsleir eller internasjonale kamper og konkurranser. Det gjelder MC, fotball, håndball, … Det gjelder et stort antall personer og utstyr. Hvorfor foreligger ikke beregninger på hva dette koster? Hvordan harmonerer en fredning av idrettsutøvere i forhold til samfunnsansvar i en helhetlig kontekst med samfunnets og miljøets behov?

    Mulig jeg har bommet i å uttrykke dette i innlegget, eller man gir blaffen. Det er som det skal være. Litt overraskende må jeg uansett si det er.

    Svar

  2. Posted by mjolkerister on desember 14, 2007 at 11:04 AM

    Nå vet jeg ikke hva som skjedde, men jeg greide visst å knote meg vekk fra det jeg hadde begynt å skrive. Akk, jeg får forsøke igjen.

    Det er tankevekkende og trist å lese denne posten, men jeg føler det blir litt vanskelig å komme med en smart kommentar når du setter disse gruppene opp mot hverandre. Jeg jobber selv i helsevesenet, og har møtt både Olga og Asta. Jeg opplever at vi stresser oss gjennom arbeidsdagene, vi «løper bena av oss», men likevel går vi hjem med en følelse av å ikke ha fått gjort nok. Selv om de fleste beboerene faktisk gir uttrykk for at de har det godt og at de trives, så føler vi at de har krav på noe mer.

    Det er med idretten som med mye annet i samfunnet. Det er ikke pengene det skorter på. Nå vet ikke jeg hvor mye staten spytter i idrettspotten i forhold til hva helsevesenet får av midler, men jeg regner med at mange idretter betaler seg selv i form av at tilskuere og interesserte gjerne betaler for å få følge favorittene sine. Og næringslivet. Sponsorene med de store pengene, de som betaler fett for å få logoen sin klistret utover størst areal. Det er sånn det blir penger av. Kanskje vi må få sponsorene inn på sykehjemmet også? Hehe. «Solvangen Sykehjem, omsorgen er sponset av NetCom.» For eksempel. Money Talks.

    Jeg vet ikke hva det ble ut av dette innlegget, men jeg har altså kommentert. Fordi jeg har lest det, og mener som deg, at dette er verdt å kommentere.

    Hei, forresten. 🙂

    Svar

  3. mjolkerister.

    Takk for kommentar. Økonomi er bare en side av saken – og i sannhet et tema for seg. Like stort, kanskje større, blir problemet med for få hender. Det at så mange kan dyrke bare seg selv og leve av idrett er greit når det er overskudd på alt. Jeg har ikke noe imot idrett. Men for meg blir det et paradoks at de eldre må jobbe mer og mer for å dekke andres og nasjonens behov mens de unge og friske kun fokuserer på seg og sitt. Kanskje en større grad av kombinasjon, slik det var tidligere (gjelder også mange i dag) ville vært til alles beste, samfunnet sett under ett.

    God helg 🙂

    Svar

  4. Posted by Lavina on januar 2, 2008 at 12:46 PM

    Det er mangel på arbeidskraft på sykehjemmene fordi kommunene skal spare mest mulig. For få ansatte klarer ikke å ta seg av eldre på best mulig måte. Selv har jeg hatt min far på sykehjem i hele 6 år, og det jeg så og opplevde var skremmende.
    Mange pleiere gjør en utrolig innsats for de eldre, men det er mange som ikke er engler i hvitt.

    Idrett blir noe langt annet, men mange helter tjener nok millioner i året.. De fokuserer på noe langt annet tror jeg.
    Godt nyttår til deg!

    Svar

  5. Lavina.

    Jobber selv i det kommunale helsevesenet og vet at kommuneøkonomi alltid er en viktig faktor i hva som blir gjort. Og de som jobber med mennesker er selvsagt også forskjellige. Noen har mye overskudd og glede å kan gi av seg selv hele tiden. Andre går tomme og sliter, noe som også preger innsatsen overfor brukerne.

    Jeg mener likevel det skal stilles spørsmål ved all ressursbruk, både penger, utstyr og personell. Og det at idretten på mange måter kan leve som navlebeskuere tror jeg blir en for råflott bruk av ressurser framover.

    Takk for kommentar og godt nytt år til deg og dine 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: