tause, åndeløse øyeblikk

Det er enkelte øyeblikk som rydder seg litt ekstra plass i minnet. Noen kan gi ustødig gange langs stien man går. Andre dukker opp i stille stunder, som melankolske pauser. Enkelte øyeblikk har ansikter, eller bare et blikk, som fester seg. Og endelig er det noen ytterst få øyeblikk som blir smykker man kan hente fram. Juveler som blinker like kraftig hver gang de berører minnet og lokkes like opp i bevisstheten. Magiske tidels sekund som fanget og spilte så glassrent på de fineste strengene i kroppen at verden rundt stanset. Selv tiden, den som mer enn noe tikker videre, uavbrutt, måtte vente.

falkenuten.jpg

Følelsen av å sitte på verdens tak og holde det skjøreste bladgull mellom hendene, er ubetalelig. Den tilhører alle og ingen. Og første gang jeg fikk denne følelsen, som liten gutt, var da jeg fikk låne bursdagsgaven til en kamerat. Han holdt den fram mot meg med begge sine små hender, så forsiktig at jeg nesten ikke våget ta imot. Og han holdt blikket mitt med sine tindrende øyne, slik at jeg forsto det var noe kostelig – det aller kosteligste, og som han ville dele med meg. Blikket hans og måten overleveringen skjedde på, fortalte at jeg måtte være forsiktig. Likevel kunne jeg ikke vite. Men jeg var spent.

Jeg mottok varlig gaven, et kaleidoskop. Løftet det for øyet og kikket inn i en verden av glitrende, fargerik symmetri. Jeg holdt pusten. Våget nesten ikke blunke. Var redd dette vakre kunne forsvinne og aldri mer komme tilbake. Det var magi. Det var uvirkelig. Jeg forsto ikke hvordan det var konstruert, med speil som skapte seks symmetriske felt – nøyaktige kopier. Så da jeg beveget litt på kaleidoskopet slik at mønsteret endret seg, følte jeg at jeg kunne styre symmetrien på perfekt vis. Jeg var helt nummen av storhetsfølelse og lykke. Sammenfallet av skjønnhet, overraskelse og magi, en utrolig sjelden kombinasjon, fikk meg nesten til å besvime.

Jeg vet ikke om noe øyeblikk siden har vært så sterkt. Jeg har noen ytterst få andre smykker også. Men kaleidoskopet var det første, og trolig derfor det største. Jeg tror det skyldtes overraskelsesmomentet, noe barn lettere opplever enn voksne. Samt barnets evne til å nyte skjønnhet og magi uten å først skulle forstå. Forklaringer fjerner magien. Begynner man umiddelbart å lete etter svar, forsvinner de skjøre tidels sekund, sekund og minutt. Hemmeligheten ligger i å kunne være absolutt tilstede med åpne sanser og åpent sinn. Bare sanse. Bare nyte.

oeyeblikk.jpg

Lykkeligvis er ikke magien kun eslet for naive barnesinn. Skjønnheten og magien, de to sammen, kan man oppleve også som voksen. Men ikke ofte. Sist det skjedde meg, fire eller fem år tilbake, var det et av høstens vakre spill jeg ble vitne til. Arenaen var en liten bekk, bare en til halvannen meter bred. Scenen var nær brekket av en liten kulp, der scenegulvet besto av lys kvartssand og grus. Aktørene var to aurer, kledd i vakker gytedrakt og med utspilte, staselige finner. Selv lå jeg på brinken. Hadde akt meg fram på magen og stakk nesa fram mellom kvein og starr. Det var kanskje en liten meter fra øyet og ned til kurtisen som utspant seg.

Det var ikke noe nytt. Jeg hadde sett det før. Men aldri så nært. Aldri så klart. Jeg så posisjonering og graving. Så gjellelokkene åpne seg og spile ut da selve gyteakten pågikk. Det var kraftfullt og vakkert. To kvartkilosfisker. Hun en tanke større enn ham. To slimblanke muskler som med styrke og eleganse utførte sine viktigste roller. De bidro hver for seg, og sammen, ved å kopiere egne arveanlegg. Og der lå jeg, som en kikker. Følte jeg så noe jeg egentlig ikke skulle se. Noe privat og fint – kostelig. Jeg må ha ligget der et par timer, og jeg er ikke sikker på om jeg husket å puste. Sannsynligvis gjorde jeg det.

Denne følelsen av å kikke inn i noe nærmest sakralt, kommer også de gangene jeg forsiktig brekker opp et vårfluehus, tar ut puppa og frigjør den fra puppehuden med pinsett – varsomt. Da ser jeg noe som ikke er ment for det menneskelige øye. Noe så skjørt og sårbart at puppa må dø for min nysgjerrighet. Så dyrebart og hemmelig er det, at det koster liv. Men jeg må. Må se de utrolig friske og vakre fargene, enten puppa er matt gul eller skarpt grønnblå. Må se hvor langt vingeanleggene har utviklet seg, slik at jeg vet omtrent nøyaktig når de vil klekke. Det er også magi. Riktignok skjemt av at puppa må dø, men det er magi. Det gir meg økt puls. Så skjør er den skjulte skjønnheten. Slik arter de seg, de tause, åndeløse øyeblikk.

Advertisements

3 responses to this post.

  1. Øyeblikkene…
    Og her er jo du i ditt rette element.

    Svar

  2. frr.

    Av og til føles det som om gode minner er den eneste sanne rikdom. Øyeblikket kan forstyrres, men minnene er et evig eie 🙂

    Svar

  3. Og ekstra varige er minner som deles med andre, slik du gjør her

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: