et blikk

Mange har satt blikk på det fremmedkulturelle. Jeg vil sette fokus på et fremmedkulturelt blikk.

For få år siden mistet jeg min mor. Selv om hun hadde vært syk i lengre tid, og selv om døden lenge befant seg i nærheten, kom den med sin nummende styrke. Man kan ikke helt forberede seg på døden. Vi mennesker er dårlige på å takle alt som er endelig. Vi ønsker oss alt det døden ikke byr på. Derfor mister vi grepet. Mister oss selv når det skjer nært innpå oss, selv om vi finner støtte i de rundt oss. Døden er personlig. Og den kan gjøre oss litt stive og keitete. Vi finner ikke helt ordene. Vi møter ikke blikket annet enn i korte glimt. Vi er på halvdistanse. Vi nordmenn er altfor ofte på halvdistanse. Jeg visste ikke det da, men jeg fant det ut etterpå.

Jeg oppdaget noe merkelig vel en uke etter mors bortgang. Noe som ble sittende fast i meg og som har fått meg til å snu om på egne tanker. I tiden fra hun døde og til etter at begravelsen og familiesamlingen var over, var det kondolanser. Snille ord. Nærhet. En situasjonsbetinget nærhet, fra slektninger man sjelden og aldri ser og snakker med. Jeg følte det som en god ramme etter alle følelser som løstes ut etter at jordfestelsen var over. Det var trygt og oppmykende å høre prat om dagligdagse ting. Noen hentet fram gode minner. Det hørtes lett latter. Overraskende frisluppen latter. Knutene og spenningene løste seg litt opp.

Det ble snart tid til å reise fra hjembygda i Hedmark og ned til Telemark, mitt andre hjemfylke. Hverdag og jobb ventet. Og bilturen hjem sammen med kona, fire til fem timer, tosomme, ble en overgang. Den geografiske distansen, og det å reise fra, fikk dobbel betydning. Det var i slutten av mai og naturen sto pyntet i friskt grønt. Mjøsa, Eina, Randsfjorden og Tyrifjorden lå som mørkeblå smykker, og turen ga en fin ro med få ord. Det ble som å trekke pusten dypt ned i lungene og slippe den ut etter en tung påkjenning. En underlig form for god tristhet. Hodet ble tømt og sanseinntrykkene fløt inn i kroppen.

Dette med sorgtanker går i bølger. Man faller dypt inn i dem i stille perioder, og man lar seg av og til avlede av gjøremål eller triviell samtale. En berg og dal bane for følelser. Og da jeg kom tilbake på jobb, mottok jeg blomster og vennlige ord. Noen ga en klem eller et klapp på skulderen. Andre ga ord eller et avmålt smil. Men det var én som skilte seg ut, markant. Det var en som ga noe annet og noe mer, litt udefinerbart. En kollega som visste mye om sorg og hva familie er. En høy, slank ung mann fra Mogadishu i Somalia. Han ventet. Han lot de andre vise sin medfølelse først. Iakttok. Han hadde ikke hastverk. Ikke den dagen. Ikke der og da. Han sto alvorlig og ventet.

Det var måten han kom på. Han fant blikket mitt først og holdt det hele veien de få skrittene det var mellom oss. Så tok han handa mi i sine og så lenge dypt inn i øynene mine med sorgtungt, tåreblankt blikk. Han sa ikke noe. Var bare helt tilstede noen lange sekunder. Intenst tilstede. Det føltes så ekte og så fylt av empati at jeg nesten ble satt ut. Måtte være litt for meg selv etterpå, og… – svelge inntrykket. Det var sterkt. Det sto i kontrast til de andre kollegaenes måte å møte meg på, den norske måten. Det sto også i kontrast til hvordan den ytre familien hadde møtt meg på. Jeg tror aldri jeg har følt meg så sett, verken før eller siden. Ord som verdighet, empati, medfølelse og absolutt tilstedeværelse, fikk et større innhold den dagen. Et fremmed innhold.

Advertisements

27 responses to this post.

  1. Godt observert, eller kanskje bedre: Godt opplevet. Dette var et sterkt innlegg i debatten om fremmedkultur. Og sier mer enn statistikk, politiske synspunkter og holdninger.
    Dette var kulturmøte i praksis, og med et slags innhold noe løftet ut over det trivielle.

    Svar

  2. Jeg sliter med å finne ordene som kan forklare hvor bra jeg synes dette blogginnlegget er. Tusen takk. Dagen min ble litt rikere med denne opplevelsen.

    Svar

  3. Et meget bra innlegg som forteller en god del mer en det som har blitt fremlagt. Det forteller b.la hvor nærme vi mennesker befinner oss når det kommer til stykket, på tross av ytre ting som kulturforskjeller m.m.

    Virkelig glad jeg tok meg tid til å lese innlegget ditt. Det gjorde et inntrykk.

    Svar

  4. Dette var vakkert skrevet om en sterk opplevelse i en veldig sår situasjon. Takk.

    Svar

  5. Takk for hyggelige kommentarer.

    frr.
    Det er her som ellers i livet, alt og alle har flere sider ved seg. Mediene har sjelden fokus på det positive, og det blir lett oversett. De gjør urett mot oss som mottakere av informasjon, fordi vi mister nyansene. Det gjør noe med oss og måten vi tenker på – selv om vi er oppmerksomme på det tabloide formatets store mangler og svakheter.

    Lin.
    Jeg ble glad av å lese din kommentar 🙂 Sterk melding.

    Helge.
    Veldig sant. Denne ekteheten og styrken i å vise følelser lever verden med på godt og vondt i multikulturelle samfunn. Viktig at også vârheten vies oppmerksomhet. Svart-hvitt måten å tenke på er aldri en fruktbar vei. Dette handler ikke om farger men om innhold.

    Ståle.
    Takker for gode ord og viser til svaret jeg ga Helge over.

    Svar

  6. Posted by Mytteristen on mars 2, 2008 at 4:55 PM

    Oj. Dette var et flott innlegg. Nydelig formulert, og vakkert innhold. Takk!

    Svar

  7. Mytteristen.

    Det var en annerledes og vakker opplevelse også, på sin spesielle måte. Takk for fin rspons 🙂

    Svar

  8. Dette var godt å lese. Veldig fint observert og fortalt av deg…. Det er godt å møte noen som virkelig tør være tilstede og gi av seg selv. For å gjøre det tror jeg man må tørre å være helt tilstede i egne følelser også, og det høres det ut som denne unge mannen var.

    Svar

  9. lothiane.

    Jeg tror mange av de som kommer hit har opplevd å være vitne til tortur av foreldre, søsken, naboer, venner, og kanskje også de selv. De vet mye om hva sorg og grenseløs fortvilelse er. Om avmaktsfølelse og håpløshet. Det kan gjøre dem vaktsomme og svært aggressive. Eller, om man lever nær dem og blir litt kjent, kan det gi seg utslag i like sterk empati. Kommer vi noen gang dit at de som flykter fra sitt hjmland og hit blir integrerte og får netverk som gjør dem trygge, tror jeg alle vil høste av de positive følelsene og verdiene de bringer med seg. (Liker ikke de-og-vi uttrykket, men av og til er det greiest for å uttrykke et synspunkt som er generell betydning). Takk for fint svar 🙂

    Svar

  10. Det meste er sagt allerede, men takk til Lin som linket, nå fikk jeg en ny blogg på rss feeden også 🙂

    Svar

  11. minneapolise.

    Du høres langveisfarende ut 🙂
    Artig at du vil komme innom på besøk, velkommen skal du være. Får håpe du ikke finner altfor mye bly og lite «gull», for her på bloggen skjer mye springende, både angående tematikk og kvalitet. Lykke til 🙂

    Svar

  12. Det er det fine med internett, det er så enkelt og greit å reise rundt, selv lange distanser.

    «her på bloggen skjer mye springende, både angående tematikk og kvalitet»

    I så fall har bloggene våre mye til felles 😉

    Svar

  13. minneapolise.

    Kommer på gjenvisitt om noen timer. Er på jobb og litt til og fra skjermen (nattevakt).

    Svar

  14. Et ord er vel nok: Vakkert.

    Svar

  15. Tor Amundsen.

    Takk.

    Svar

  16. Vakkert! Takk! 🙂

    Svar

  17. Jeg sitter her i blåsten og kulden, og prøver å varme meg på en skål suppe. Men dette varmet mer. En enorm omsorg. Det er vanskelig å ta til seg andre kulturer og tradisjoner, men som dette innlegget viser: det er verdt å ta imot.

    Svar

  18. Helene.

    Familiebegrepet og storfamilien som enhet og felles ansvarsområde, har nok endret seg mer enn vi ofte tenker over. Denne somalieren viste meg noe om hva vi her på bjerget kanskje er i ferd med å miste av nære verdier som tilstedeværelse og empati. Ja, slikt varmer 🙂

    Svar

  19. Ramla innom her tilfeldig, og sitter igjen med noe vakkert tidlig på morran. Fenomenalt skildret, og som du sier i din siste kommentar før meg, vi er i ferd med å miste det der. Takk skal du ha.

    Svar

  20. Tor Amundsen.

    Selv takk. Du må bare fortsette å ramle innom – her er som oftest mykt å lande 🙂

    Svar

  21. Oisann, dette var sterke greier. Må ha vært en helt spesiell opplevelse? Rart det der, hvordan ord kan bli overflødige i enkelte situasjoner. «Tilstedeværelsen» treffer som ei slegge…

    Bra innlegg!

    Mvh nunzio.

    Ps. Håper du er i bedre slag nå om dagene, og at det lysner… Det er rett før auren begynner å bite….;)

    Svar

  22. Nunzio.

    Sterkt var det, og jeg vil nok aldri glemme blikket og de sekundene i livet.

    Er ellers i vippemodus – kan gå begge veier.

    Det at auren biter gjør ikke det minste vondt 😉

    Svar

  23. Fullt hus.

    Takk for anbefaling 🙂

    Svar

  24. Takk, det var en sterk og varm tekst.

    Kan jeg si at den var todelt?

    Den første delen, om den «vanlige» sorgopplevelsen sto sterk og god for seg selv, den var så gjenkjennende. Det var å få begravelsesritualene jeg er kjent med, med den løse, ledige stemingen på kirkekaffen/gravølet på kornet.

    Og så det å bli sett.

    Svar

  25. Beate.

    Jo, den måtte liksom bli todelt, siden det handler om ulike, opplevde stemninger. Takk for fin kommentar 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: