detaljer

Da jeg var liten, pleide broren min og jeg å få lov til å åpne en spesiell julepakke hver på julekveldsdagen. Det bidro til å korte ned ventetiden fram til luktene av hjemmelaget surkål, ribbe og pølse skulle bli ferdig mat og serveres som julemiddag. Vi fikk hvert vårt puslespill som vi samarbeidet om å pusle. Det tok gjerne en time eller to. Og mens brikkene falt på plass, en etter en, ble vi alltid fascinert over å skape et helhetlig bilde sammen. Vi følte vi skapte mer enn gjenskapte. Det ble vårt bilde. Våre bilder.

Vi limte aldri puslespillene på plate og hengte dem på veggen. Vi puslet dem, og så snart ett bilde var ferdig ble det tatt fra hverandre og lagt tilbake i esken. Vi eide mange spill etter hvert, og vi la dem om igjen og om igjen. I den grad det er mulig å lære seg 200 eller 500 brikker, gjorde vi langt på vei det. Etter å ha lagt et puslespill seks eller åtte ganger, tok det nesten ingen tid. Vi mestret dem på et vis. De var ikke lenger noen utfordring og ble lagt bort. Selv om de var i orden, hadde de mistet verdi.

detalj.jpg

Det tristeste av alt med puslespill, er når en brikke plutselig mangler. Samme hvilken, om den er fargerik eller grå. Du har lagt 379 brikker på plass og mangler en. Du leter under og over og inni og bak, to ganger, før du leter over alt enda en gang. Mistenker til slutt katten for å ha spist den, men kan ikke godt operere for å sjekke. Det lille hullet står der og roper på sin brikke. Det eneste du ser av hele bildet er brikken som mangler. Det er en frustrerende situasjon. En annen ville sett på bildet og knapt lagt merke til mangelen, men det er ikke poenget. Du vet. Det er du som aldri mer kan skape fullstendig helhet. Noe viktig, en vesentlig detalj, har skapt uorden!

De ble aldri kastet disse spillene som plutselig manglet en brikke. De ble heller aldri lagt mer. De representerte etter hvert det ufullkomne i tilværelsen. Det som har fått en skade, en brist eller blitt skjendet. De lå der, med et svinnende håp om at kanskje likevel, en dag, ville de tapte brikkene dukke opp igjen. De ufullkomne puslespillene ble prøvelsen på hva håp er. Og et bilde på hvor vanskelig det er å akseptere at noe for alltid går tapt. Jeg visste ikke den gang hva sorg er. Hadde jeg visst det, ville jeg fortalt mine foreldre at jeg sørget.

detalj2.jpg

Advertisements

11 responses to this post.

  1. Å sånn en vakker tekst. Så nær og så liten – og samtidig så stor. Jeg ble helt betatt her – du maler bilder som blir større enn ordene……

    «De ble aldri kastet disse spillene som plutselig manglet en brikke. De ble heller aldri lagt mer.»

    Som livet selv. Enkelt sagt men så stort.
    En fantastisk tekst.
    TAKK

    Svar

  2. Posted by Luringen on mars 8, 2008 at 11:41 AM

    Kjenner følelsen av å bare se mangelen og ikke alt det som faktisk finnes.. Og den triste følelsen av å ikke få fullført det perfekte, for det er jo perfekt det skal bli?

    Du skriver råbra, vet du?!

    Svar

  3. Randi.

    Takk for fin tilbakemelding. Slikt varmer. Ha en super aften 😉

    Svar

  4. Luringen.

    Det skal så fint lite til for å velve et barns illusjoner – også voksnes. Vi slipper så lett fra oss detaljer i hverdagen, små verdifulle ting, uten å helt forstå hva det innebærer. Takk for fin respons 😉

    Svar

  5. Utrolig bra skrevet! Du imponerer med fin livsvisdom her. Og så sant, så sant … det som er skrevet….

    Mvh Nunz

    Svar

  6. Nunzio.

    Som kunstner vet du sikkert mye om hva «uferdige» bilder er. Om mangler man ikke helt kan sette fingeren på, men som forstyrrer gleden og roen 😉 Tapte brikker – små detaljer.

    Svar

  7. Ja, det vet jeg mye om…. Har mange bilder hengende som folk ikke ser «feil» på, men som jeg sjøl gremmes av de små «avvikene» på….

    Svar

  8. Ett vakkert, men utrolig sårt stykke som fikk frem mine tårer….. Denne traff meg midt i hjertet og røsket…. Jeg leser og tenker…. leser igjen…. og tenker…..tenker…….

    Goe varme klemmer fra Yetien…..

    Svar

  9. Nunzio 😉

    Yetien.

    Stykket er en sann historie, men også en metafor som kan relateres til hendelser hos de fleste. Glad du likte det. Godklem tilbake 😉

    Svar

  10. Siden datoen for dette innlegget er 8. mars, og jeg nettopp har lest posten din «et blikk…» så fikk jeg assosiasjon til samfunnet vårt. At når vi ikke lar alle mennesker være med, på like premisser, så er det som om vi har kastet vekk brikker fra puslespillet. Og bildet vil aldri bli helt.

    Ellers så har jeg lest tegneserieromanen «Blankets» i sommer, det er det to brødre som møtes på denne måten, ikke over puslespill, men over tegneark som de sammarbeider på. Anbefales!

    Svar

  11. Beate.

    Teksten kan være et bilde på mange forhold. Av og til skal det så lite til for å forstyrre vårt sinn, og små detaljer kan forårsake at vi mister helheten av syne.

    Takk igjen for fin respons 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: