den sjette sans II

Nær fire tiår tilbake i tid, hadde jeg en merkelig, kognitiv sanseopplevelse. Den var tydelig og klar og framsto som sannhet, hvilket den også viste seg å være. Men jeg vet fremdeles ikke hvordan sannheten kom til meg. Og hendelsen var så ulogisk at jeg har slitt med å akseptere, siden jeg ikke kan forstå. Jeg tror forklaringen på min måte å håndtere egen sansing på, også den som avviker fra det allment kjente og aksepterte, skyldes denne episoden jeg opplevde da jeg var 10 år gammel, rundt 1970.

Jeg går med mor til fellesfryseriet på kvelden for å hente julemat. Det var i romjulen 1970 eller 71. På vei hjem passerer en sykebil oss. Mor sier, ”Lurer på om det er noen vi kjenner som er blitt syk?” Jeg syntes det var en merkelig uttalelse, for jeg “visste” hva som hadde skjedd og hvor sykebilen skulle. Faren til en i klassen min var død, og jeg fortalte det. Dette var jo helt usannsynlig, da mannen var en sprek herre i sin beste alder. Og koblingen sykebil-død var også uvanlig for en liten gutt. Men jeg visste.

Senere på kvelden spurte foreldrene mine hvor jeg fikk vite det fra? Om jeg kanskje hadde drømt? (De visste da fremdeles ikke at det faktisk var sant). Jeg visste ikke hva jeg skulle svare dem. Nei, jeg hadde vel ikke drømt det, men jeg kunne heller ikke si hvordan jeg hadde fått vite. Det hele ble en underlig situasjon for meg. Ikke på grunn av det jeg “visste”, men fordi bare jeg “visste”. Og via jungeltelegrafen (få hadde telefon, ikke vi) kom beskjed sent på kveld, lenge etter at jeg hadde sovnet, og jeg fikk bekreftelsen dagen etter. Døden måtte ha inntruffet omtrent i samme øyeblikk som da jeg på underlig vis mottok beskjed.

Min mor er død nå, men min far vil kunne bekrefte hendelsen. Og for egen del la nok dette et sterkt grunnlag for å i ettertid stole på egne sanser (ikke drømmer), som oftest i form av en magefølelse eller en intuisjon. Men over flere år i ettertid jobbet jeg intenst med å forsøke å finne en eller annen forklaring, siden hendelsen kolliderer med min logikk – som i vesentlig grad er fellesskapets logikk. For jeg har også tenkt, at dersom jeg hadde vært alene ute den kvelden, ville alt gått ubemerket hen. Det ville ikke blitt et tema. Det er først når noen trekker i tvil eller forteller deg at dine sanser lyver, eller at din virkelighetsoppfatning er feil, at du virkelig får problemer med å kunne stole på deg selv.

Et eksempel på en tenkt situasjon som sier noe om hvor vanskelig det er med sansing av det abstrakte (enn si kognitiv sansing), er en situasjon der kun du har sett en regnbue. Enhver som ikke hadde sett regnbuen ville ikke tro det før det ble bevist. Dog ville det kunne bli bevist. Men uten vesentlig kunnskap om optiske fenomener, lar ikke et slikt syn seg forklare – eller akseptere som sannhet og virkelighet. Kanskje er det slik med en del avvikende sansing også. Den kan være korrekt, men vi har ikke metoder for å verifisere ennå, så vi jobber med å falsifisere under søk etter adekvat kunnskap. Slik må det kanskje være.

regnbue1.jpg

Ellers følger jeg ivrig med på serien ”Jakten på den 6 sans” på TvNorge. Jeg synes programmet er fascinerende og tror faktisk det er autentisk det vi serveres i denne serien. Det ville være den enkleste ting i verden å bløffe seerne i TV-sammenheng, men jeg velger altså å tro på konseptet, der de vil bevise at menneskehjernen og sanseapparatet kan operere på flere arenaer enn de normalt aksepterte. At det faktisk finnes en 6. sans.

Advertisements

13 responses to this post.

  1. Verden er faktisk full av slike hendelser. Jeg har selv opplevd ganske så mange. Det merkelige er ikke hendelsene i seg selv, men reaksjonene på det i dagens blinde samfunn.

    Nå skal man ikke automatisk ta det for god fisk hver en person hevder at han eller hun har opplevd noe slikt, men avgjøre det i hvert enkelt tilfelle. Man bør være skeptisk, men ikke overskeptisk, eller religiøse, slik de som kaller seg vitenskapsfolk gjerne er.

    Man bør simpelthen ha et åpent sinn, like mye for dette som man har for alle andre hverdagslige, dagligdagse «fenomener».

    Svar

  2. Det finnes mer mellom osv. Jeg har forsøkt å «kvele» en av mine egne 6 sanser fordi den var ubehagelig. Om det da er en 6. sans, eller faktisk noe underv\bevisstheten fanger opp, som så blir til bevisste slutninger.

    Svar

  3. Grenseløs.

    Vi har mye å takke vitenskapen og dens krav til etterprøving for å framskaffe tryggest mulig grunnlag å agere ut fra. Men i noen tilfeller kan det virke mot sin hensikt.

    frr.

    Det å motarbeide eller forsøke å fortrenge egne sanser høres ut som en slitsom øvelse. Du sier ikke hva din sansing dreier seg om, men uansett er sanseapparatet den viktigste egenskap vi har.

    Hvorfor aksepterer vi f.eks. at radiosignaler kan sendes via eteren og formidles via et apparat mennesket har skapt, mens vi på den annen side ikke tiltror hjernen samme mottakeregenskaper? Rart.

    Svar

  4. Magefølelsen og logikk – noen ganger på kollisjonskurs, og noen ganger vil vi ikke høre/kjenne på intuisjonen heller – det «paser ikke» eller er ubehagelig som ffr sier.

    Men «med åra» erkjenner vi vel at den har noe for seg – at det er grunn til å «teste magen litt» om vi er i tvil –

    «Det er først når noen trekker i tvil eller forteller deg at dine sanser lyver, eller at din virkelighetsoppfatning er feil, at du virkelig får problemer med å kunne stole på deg selv.»

    Godt sagt!

    Svar

  5. Vi er ikke så flinke til å lytte til kroppens signaler generelt sett, og trolig er det ikke bare smart. Sier noe om det i en tidligere post også.
    https://phalloides.wordpress.com/2007/11/20/pille-samfunnet/

    Svar

  6. Posted by Luringen on mars 19, 2008 at 7:59 PM

    Bare innom med en god påske-klem 🙂

    Svar

  7. Luringen.

    Vet du hva, den klemmen var en av de beste jeg har fått – tusen takk. Jeg fryser litt for tiden, selv om temperaturen er høy 😉

    Svar

  8. Hujei.., den der var skummel…. Skjønner at du strever med logikken i det. Har selv noen underlige historier jeg ikke har våget å fortelle noen…. Strever med å finne vitenskapelige forklaringer på dem, noe jeg aller helst skulle hatt for å roe meg, hehe…..

    Mye rart her i verden ja….

    Mvh nunz

    Svar

  9. Jeg tror vi har det best om vi ikke søker vitenskapelige forklaringer på alt jeg, Nunzio, selv om det er vanskelig å la være. Kunsten må være å åpne opp og sanse det som måtte komme. Satse på det naturlige – oss selv – istedenfor alltid å skulle bekrefte eller avkrefte det vi opplever ad vitenskapelig vei.

    Når uventede ting forekommer ute i naturen, hendelser vi ikke forstår, må vi akseptere det. Også ekspertene må akseptere, for naturen har alltid rett. Og vi mennesker er også natur, så… 🙂

    Den dagen vi hadde vitenskapelig svar på alt, ville være den tristeste i menneskets historie. Heldigvis kommer den aldri. Spørsmål er bra, svar er kjedelige. De stjeler mystikken, og den er vi avhengige av – tror jeg.

    Sans ivei, Nunz, nå er det påske og på sin plass med merkverdigheter og skumle sanseopplevelser. God helg 😉

    Svar

  10. Ja, det kan se slik ut. Ikke alle spørsmål har svar, og det er vel menneskehetens største problem å forstå. Vi er programmerte til å finne løsninger på alt.

    Svar

  11. Nunzio.

    Nysgjerrighet og vitelyst har gitt oss mye, men også den skal vel brukes med «fornuft» 😉

    Svar

  12. Hei phalloides 🙂

    Artig lesning! Jeg kjenner igjen ønsket om å verifisere en slik opplevelse og få en logisk forklaring. Tror jeg skrev noe sleivete om darwinismen i en annen blogg rundt dette. At kanskje en del av menneskeheten gjennom mutasjon, har utviklet evner vitenskapen ikke ennå er i stand til å forklare eller måle for den saks skyld. Kanskje denne muteringen? har ført til en «toneskala» som noen er totalt døve for, også vitenskapen med de verktøy de har i dag. Det betyr ikke at tonene ikke fins. Hunder hører lyder vi ikke selv hører med det blotte øret. Mer mystisk enn det trenger ikke den slags å være 😉

    Kanskje ikke alle har disse evnene eller kanskje de ligger latent i oss alle, og kanskje de slettes ikke er mystiske og har overnaturlig tilhørighet en gang. For meg spiller det ingen rolle heller hva som er forklaringen, for på veien har jeg bare akseptert at noen, også jeg selv har opplevelser som ikke kan forklares rasjonelt. Og fra mitt ståsted er ikke alt i livet rasjonelt uansett. Ikke alt har en intellektuell forklaring og ikke alt oppleves kun gjennom intellektet alene heller, takk og pris.

    Å oppgi ønsket om å forstå eller ha en forklaring, har frigjort meg og gjort det mulig å bruke disse opplevelsene positivt uten frykt, selv når det kan være slike varsel du opplevde som barn. Jeg tror faktisk mange barn spesielt har slike opplevelser og blir fortalt de fantaserer eller innbiller seg ting, eller at de lyver og det som verre er at Satan eller andre lumske figurer har plantet dette i dem osv. Fryktelig leit, men det er vel menneskers måter å forholde seg til det uforklarlige på?

    Svar

  13. Pathfinder.

    Artig poeng det du nevner med hunder og hørsel. Menneskets synssans fanger bølgelengder i området 4000Å-6000Å (Å = Ångströmenheter = 1/10.000.000 mm), kun en ørliten brøkdel av det elektromagnetiske spekter. Vi hører lyder innenfor et avgrenset frekvensområde: 16-20000Hz. Hva som er utenfor disse grensene vet vi ikke – eller kanskje noen gjør det 😉

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: