jo takk, bare bra

Telefon og SMS er egnet utstyr for å skjule sannheten. “Jo takk, jeg har det bra”. Det er så enkelt å svare slik for å unngå spørsmål. Unngå å spre bekymring til de man er glad i og som bryr seg om hvordan man faktisk har det. Så hvorfor ikke lyve, svare at man har det bra og snakke litt om været i stedet. Eller om potteplanten man har tatt livet av. Eller om strømprisen alle likevel er enige om er høy.

Av og til kan man ha sine grunner for å skjule sannheten. Vi kaller det hvite løgner om intensjonen er ment å skåne mottakeren. Men er det riktig å lyve? Er det riktig å sette så dårlig pris på andres interesse for ens ve og vel? Eller er det faktisk slik at verken avsender eller mottaker legger noe særlig i spørsmålet og svaret? Er det mer å oppfatte som “How are you?” og “I’m fine, thank you”. Er det hele blitt en høflighets- og hilsningsfrase?

Personlig svarer jeg “Jo takk, jeg har det bra” nærmest uansett hvordan jeg har det. Ser ikke noe poeng i å beskrive og beklage meg for problemer jeg likevel må takle selv. Men det slår tilbake. Når jeg spør de jeg er glad i “Hvordan har du det?”, vet jeg hva svaret blir. Et svar jeg liker å få, for da kan jeg innbille meg at det faktisk står bra til med vedkommende. Jeg slipper å involvere meg – selv om jeg ikke helt kan tro på svaret. Jeg har gjort min plikt ved å spørre og har pleiet min samvittighet – eller…

Jeg lurer av og til på om vi lager oss soveputer. Om vi blir så overfladiske etter hvert, også overfor våre nære, at vi tar snarveier der hvor det er mulig. Og i så fall, hva gjør det med oss i stille stunder, når tanken gis rom? Hva gjør det med synet vi får på oss selv og det egenverd vi alle trenger for å holde balansen?

Fra tid til annen skjer det at mennesker tar sine liv. Svært ofte sitter de pårørende igjen og anklager seg selv. De bebreider seg for ikke å ha oppdaget problemene. Bebreider seg for ikke å ha sett og forstått at noe var veldig galt. Alt virket jo så greit. Og sist de snakket med vedkommende: “Jo takk, jeg har det bare bra”.

Jeg tror egentlig ingen ønsker å bli skånet i det som har med helsen til de man er glad i å gjøre. Jeg tror ingen ville valgt å motta hvite løgner om dette om de fikk velge. Så hvorfor fortsetter vi da selv med dette narrespillet? Hvem gagner det?

Advertisements

12 responses to this post.

  1. Men er det et narrespill da, sånn egentlig?
    Jeg synes ofte jeg får ærlige svar som ikke bare er happy-happy. Men mere; føler meg litt nedkjørt / det går, men… / Ikke noe særlig bra akkurat nå etc.
    Det er selvsagt av venner som vet at spørsmålet er reelt og at jeg er der videre også.

    Her i USA er «how are you» å oversette som hei/mor’n – og svaret skal ikke være personlig! Det er bare en innledende frase – jeg er jo heller ikke interesert i hvordan butikkdama har det, jeg vil bare være høflig -med venner derimot er det annerledes.

    Jeg tror ofte vi bærer for mye alene. Vi skal være så «flinke», fikse alt, klare selv, stå på og ta ting på strak arm – alene. Det koster å ta i mot hjelp. Det koster å si nå er jeg sliten og lei og trist. Du må kunne stole på at den som spørr orker svaret og kan være der etterpå også.
    Det kan venner og ofte også familie.
    Alt deles ikke med alle. Det må og være ok. Det kan være riktig å skåne gamle foreldre for eksempel, om de ikke kan hjelpe kan de kanskje like gjerne få «takk bare bra versjonen». Men vi trenger alle noen, noen som ser, noen som spørr «hvordan går det» og vil vite, vil være der også når det ikke går greit.

    Veldig enig i din avsluttende kommentar. Klart vi vil vite om våre nærmeste. Men samtidig ser jeg at de kan ha andre som står dem nærmere enn meg…. og at det kan være et riktig valg for dem. Det viktige er at de har noen…..

    Svar

  2. Vi blir nesten satt litt ut om den andre er ærlig, og sier at det ikke står så bra til Dette med å si at alt er bra, skjer på autopilot, og har blitt en del av den sosiale omgangsformen. Jeg tror Randi over peker på noe vesentlig: Dette er noe amerikanisert, for om du svarer noe annet enn «Fine», eller «OK» i USA, blir du nærmest oppfattet som uhøflig, og i alle fall en avviker mht sosiale normer.

    Men verden kunne kanskje vært bedre om kommunikasjonen ble litt mer ærlig.

    Svar

  3. Randi og frr.

    Takk for respons 🙂

    Svar

  4. Posted by Luringen on mars 30, 2008 at 6:33 PM

    Det er i alle fall bedre om vi fortsetter synes jeg, om det er høflig aldri så mye.

    For det e r også en invitasjon, for de som ønsker å gripe den… Og jeg tror det avhenger av hvilken relasjon en har til den en spør, eller den en blir spurt av, hva svaret blir..

    Men en bør og være forberedt på at svaret ikke alltid vil være positivt!

    Svar

  5. Luringen.

    Enig i det du skriver. Det blir uansett opp til den enkelte hvilket svar man gir. Spørsmålet dreier seg mer om hva vi legger i en slik «frase». Oppfattes «Hvordan har du det?» som en hilsemåte vi lett kan avfeie (besvare, med takk bare bra), eller en invitt til virkelig å åpne for å snakke om sykdom og helse. Jeg føler det er blitt en innholdsløs hilsesmåte. Som vi gjerne må fortsette med 😉

    Svar

  6. Jeg synes det handler litt om konteksten også. Jeg bryr meg jo om mine venner, og vet at jeg setter dem i en vanskelig posisjon om jeg gir et for ærlig svar om harde tider, hvis vi befinner oss i en situasjon hvor de ikke kan gjøre så mye. Da er det kanskje bedre å si noe om at det går bra etter forholdene, men at vi kansje kan snakkes mer om det senere? Det er vanskelig å høre at venner har det vondt, uten å ha mulighet til å følge opp.

    Svar

  7. ~SerendipityCat~.

    Godt sagt, og en god måte å løse det på, ved å foreslå å snakke om det senere. Da gir man også et signal som forbereder den andre om at alt ikke er så greit. Takk for svar. Ha en god uke 🙂

    Svar

  8. Har sluttet for lenge siden å narre meg sjøl og andre med å si «Har det bra» hele tia.

    For å komme videre i livet, ble jeg nødt til å ta et oppgjør, og bli ærlig mot meg selv.

    Har jeg det jævlig, så sier jeg det rett ut. Må innrømme at det gjør meg veldig godt å kunne trøkke ut slik en setning, -men andre mottakere kan reagere negativt. Ofte ved å trekke seg unna. Men det gjør meg ingenting. Hvis de ikke kan ta meg som jeg er, -trenger jeg dem ikke i livet mitt;)

    Mvh Nunz

    Svar

  9. Nunzio.

    Takk for den kommentaren, som åpner for å se det også fra en annen side. Mange av oss sliter i kortere og lengre perioder årlig med depresjoner. Det setter familie og omgangskrets på store prøver.

    Ofte utarter det til at den deprimerte forsøker å skjule problemene ved rollespill, rett og slett for å spare omgangskretsen, og så blir «fristedet» hjemmet, der man er seg selv.

    Det sliter å engasjere seg i mennesker med depresjoner, og man skal ha rimelig bra med overskudd for å belastningen. At noen bakker ut, er forståelig. Det kan være en måte å beskytte seg selv på.

    Jeg vet ikke om det finnes noe godt balansepunkt i en slik situasjon. Ærlighet er ofte svaret, men den kan også håndteres ulikt. Jeg føler at mange enda kvier seg for å oppsøke psykolog, og at de venter for lenge i håp om at det retter seg. Det å innrømme at man lider mentalt, er en bøyg å passere.

    Jeg synes det bør være slik, venner mellom, at også den som vil stille opp, men føler man ikke har kapasitet til det, også er åpen om det. Utsagn om at man først ser hvem ens virkelige venner er først når det virkelig butter, har gjerne en bismak. Et vennskap kan ha mange gode kvaliteter det er verd å ta vare på, selv om det finnes begrensninger.

    Jeg tror ikke det finnes entydige svar på hva som er best, men her som ellers er det flere sider å se det fra.

    Ha en eventyrlig uke 🙂

    Svar

  10. Hmmm… Tror alle er tjent med at man er ærlige med de nærmeste… ellers utover er det litt vanskeligere, i og med at du må rippe opp i problemet, vekke opp de vonde tankene, og gjerne begynne å grine og deppe mer…. og det i seg selv kan være pinlig ovenfor mennesker man ikke kjenner så godt….

    Men nå det er sagt, så kommer den beste humoren og gleden og seff kreativiteten etter en tur down under! Det er da man er i kontakt med sitt eget hjerte og sinn…. Bare for å ta et vilkålig eksempel..sjekk her….

    http://www.vgb.no/8063/perma/308006

    Hihi….

    Goklemmer fra Yetien… og ja.. en fra Buste også…;)

    Svar

  11. …. og det i seg selv kan være pinlig ovenfor mennesker man ikke kjenner så godt….

    … Og man vil jo foran mennesker som ikke er så nært innpå, virke mest mulig fullkommen!

    YetiSweetings…..

    Svar

  12. Yetien.

    Takk for kommentar. Herlig historie. Kommer innom etter hvert.

    Yetien igjen.

    «virke mest mulig fullkommen», selv om man er mentalt forkommen. Ikke rart man får trekninger både her og der av narrespillet man føler man må mestre.

    Klemmer passe hardt 😉

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: