sen middag

Mars går over til april. Påsken er over. Et sceneskifte skjer der ute. Kroppen min har ennå ikke oppfattet det. Den er vintertung – har ikke funnet vårens våknende rytme. Jeg har mistet tiden. Eller jeg beveger meg ikke lenger med den. Bare lusker etter med en udefinerbar tafatthet og motvilje. Befinner meg i nummenhetens tredemølle. Beveger meg sakte, og kun i den hensikt å holde balansen. Må ikke sovne og falle. Må ikke dø mens jeg ennå lever.

Det er også noe med blikket, og med den bøyde nakken her jeg går. Jeg ser ned. Hele tiden. Ikke opp og fram, men ned. Og jeg ser ingenting. Ingen verdens ting. Med unntak av to skotupper som pulserer sakte inn og ut av synsfeltet. De er mine. Skoene er mine. Begge to. Og de beveger seg taktfast med søvndyssende treghet. De vil ikke noe. Beina pendler sedat. Har ingen vilje til å bryte mønsteret, skifte retning eller endre takt.

Det irriterer meg, litt – ikke nok til å vekke meg, men litt – at den skittengrå snøen jeg tråkker på, ustanselig, bare inneholder noen prosent mer vann enn min kropp. Vi er plagsomt like snøen og jeg, i disse aprildager. Vi vil nøyaktig det samme. Og vi beveger oss i samme retning. Det er rett og slett noe galt med snøen, og med tiden. Noe jeg må finne ut av. Jeg føler det er avgjørende viktig for meg.

For en vinter siden gikk jeg også her. Gikk med de samme skoene. Men jeg så dem ikke. For snart en vinter siden, før hodet falt forover og ble hengende tungt fra en stram nakke, ble sinnet også speilet av det jeg så. Ikke et par triste og skeivtråkkede sko som nå, men av frisk og bejaende natur. Detaljer og helhet skiftet på med å få meg til å vokse. Vokse inni, og vokse inn i, på en god måte. Jeg var helt på bølgelengde med tiden og hadde ikke behov for klokke.

Akkurat nå vet jeg at jeg skal spise middag om to timer. Om ganske nøyaktig to timer. Om fem kvarter skal jeg begynne å lage middag. Det kan jeg se uten å løfte det tunge hodet. Alt jeg må gjøre er å pendle klokkearmen inn i synsfeltet et øyeblikk, vri litt på underarmen og holde den i ro et par sekund. Lett som bare det. Det skjer helt naturlig og uanstrengt. Dette er faktisk en av mine spesialiteter på vinteren. Ingen behøver å fortelle meg hva klokken er mellom høst og vår.

For tre måneder siden måtte jeg le, høyt og lenge. Det var en underlig ting å gjøre mot slutten av januar. Tjuefemte januar, for å være nøyaktig, rett etter 18.30-nyhetene på TV2. Årsaken var at en bekjent ringte og ville ha meg med i et lystig lag. Jeg liker den form for humor, mellom høst og vår. Og jeg har egentlig ikke noe problem med å innrømme at jeg lo, høyt og lenge. Men jeg pådro meg akutte nakkesmerter av ristingen og takket nei. Ikke for det, jeg tar gjerne en dram eller to. Men det går faktisk an å drikke uten å ha det morsomt.

Nakken er bra nå. Litt stive skuldre, men ikke verre enn at jeg i dag, for første gang siden slutten av november, gikk ut. Gikk ut uten å skulle handle mat eller reise til jobben. Jeg hengte ganske enkelt på meg ryggsekken med fotoutstyr og gikk gjennom skogen langs elva. Og jeg kan ikke huske at skoene forstyrret synsfeltet en eneste gang. På underlig vis har hodet reist seg igjen, som på en nyvannet blomst som har tørstet lenge. Jeg har nå både hals, hode og overkropp, ikke alt i en klump. Jeg tror jeg vil si det så sterkt som at våren kom til meg i dag, og den luktet og smakte befriende friskt.

Kanskje hadde jeg et smil om munnen der jeg gikk. Det vet jeg ikke. Det jeg vet, er at kroppen våknet. Jeg vet ikke helt om det er mulig, men jeg tror smilet våknet inni meg. Jeg smilte inni meg. For det viste seg å bli en dag der antagelser ble bekreftet. Da jeg svingte av stien med en følelse av at hoggorm lå og solet seg ved tuftene av en gammel boplass, var det med optimisme. Så jeg stiltret fram. Nysgjerrighet og optimisme. Og det viste seg å stemme. Bare få meter fra der hvor jeg forventet å finne orm, lå to hoggormer side om side og varmet seg under solen. Synet gledet meg stort. Det var så riktig. Så greit å forutse.

Med rolige bevegelser rigger jeg fotoapparatet opp på stativ og tar mine bilder. Alt stemmer. Jeg har nådd igjen tiden og er blitt vår. Hele jeg er blitt vår. Endelig kan jeg spise sen middag igjen.

Advertisements

8 responses to this post.

  1. Du skriver så godt.
    Vakkert, sårt, vondt, gjenkjennelig.
    Du skriver sånn at det er godt å lese!
    Og bildene er nydelige, særlig blåveisen. Bare fordi jeg liker den så godt, det er barndommens vår for meg; Blåveis!
    Takk –

    Svar

  2. Hei Randi,

    og takk for ordene.
    Jeg postet under kategorien novelle, men mye kunne faktisk vært postet som dagbok. Bildet av hoggormene tok jeg for 12 timer siden.

    Hvorfor novelle? Jo, fordi jeg ville lage et «bilde» for å si noe om at det å følge klokka – være punktlig, ikke nødvendigvis kan sidestilles med å leve i nuet.

    Ha en fin weekend 🙂

    Svar

  3. Igjen skriver du så jækla gjenkjennelig… Det er helt nifst.

    Igjen setter du ord på en «tilstand» som er så utrolig vanskelig å definere, ja i nettopp ord…

    Og, igjen traff det…

    Det er en sen vår i år…

    Heldigvis er det ikke lenge til det røsker i andre enden av fiskestanga.., og da forsvinner «skotuppene», -for denne sesongen…

    Mvh Nunzio

    Svar

  4. Nunzio.

    Det å kjenne seg igjen i noe man leser gir alltid en spesiell følelse. Håper og tror stemningen endres nå. Det kjennes slik ut. Føler meg mer og mer vekselvarm med årene, så en fin vår, sommer og høst ønskes velkommen.

    Ha ei fin helg 🙂

    Svar

  5. Posted by Luringen on april 18, 2008 at 9:00 PM

    Her har ikke våren riktig kommet ennå, og begynner å lure på om den har glemt meg. Mye jeg skulle gjort, som før gledet meg, nå føles det som et ork.

    Så jeg venter.

    Dette var på min måte gjenkjennbart.

    Svar

  6. Kanskje nettopp det er problemet, at vi venter. Venter på forandring fordi vi føler vi ikke kan ta tak i hverdagen.

    Nå er det i alle fall helg, så slipper vi å vente mer på den 😉

    Svar

  7. Denne traff hardt… Jeg gråter…. teksten din vekket frem de følelser jeg hadde i alle disse timene før dette sekund…..

    Kjenner ordene dine i hjertet…. Og at det kommer en ny vår…. inni og utenfor meg selv….

    Takker for tankevekkende og oppløftende stykke….. Det gav meg så mye mer enn hva jeg kan gi uttrykk for…

    Ha en flott dag og kos deg ute i solen….

    Klemmergoe Yetien….

    Svar

  8. Yetien.

    Jeg blir tenksom over din kommentar. Skulle gjerne sett ordene ikke hadde truffet deg så bestemt, men det beveger meg å lese dine ord.

    Håper våren også har nådd deg. Det skjer så mye der ute, en gedigen oppvåkning, der naturen kler seg til fest. La den smitte over på deg. Ha en fin 1. mai 😉

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: