babydrap

Psykisk-, psyksosialt- og kulturelt relaterte babydrap.

Babydrap forekommer i alle verdenshjørner, både i rike og fattige, folkerike og folkefattige land. Årsakene varierer fra bestialsk, seksualisert vold, til psykososial nød der en alenemor grunnet manglende ressurser og omsorgsevne begår en form for eutanasi overfor sitt nyfødte barn. I førstnevnte tilfelle, føler vi bare avsky overfor gjerningspersonen. I sistnevnte tilfelle, sitter vi gjerne tilbake med følelser av sinne og mismot. Da særlig om ugjerningen blir begått i land med tilsynelatende velutviklete sosial- og helsetjenester. Både fordi vi forsøker å føle på den bunnløse fortvilelsen bak handlingen, og fordi vi gjerne vil tro at miljøet rundt og offentlig forvaltning skal fange opp og hjelpe disse kvinnene gjennom svangerskap, fødsel og oppfostring av barnet – gi mor og barn trygghet.

Vi klarer knapt å ta inn over oss det faktum at babydrap skjer, også i dagens Vest-Europa. I Tyskland har man hatt en bølge med barnedrap, og vi opplever årlig tilfeller også i Norden. Tallene er synkende og årsakene til ugjerningene flere, men det bekymrer at det skjer. Angående synkende tall for babydrap i Norge, er disse heller uetterrettelige. Det fordi leger, under dekke av taushetsplikt, ikke politianmelder saker der hvor det er mistanke om babydrap, og at sakene derfor ikke etterforskes. Høsten 2006 skrev Riksadvokat Tor-Aksel Bush brev til Helse- og omsorgsministeren hvor han sterkt kritiserte Helsedirektoratet for en praktisering av taushetsplikten som ikke har støtte i norske rettskilder. Helsedirektoratets medlemmer hevder på sin side at loven om taushetsplikt er klar. Daværende barneombud, Reidar Hjermann, uttrykte bekymring over helsetoppenes holdning i saken.

Det er også slik at straffen i saker der babydrap er begått av den biologiske moren settes lavt i forhold til lovbruddets art. (Et eksempel på dette fra 2002, er straffen på 3 års fengsel en svensk mor ble ilagt for å ha kvalt sine to babyer, den første i 1993 og den andre i 1999. Likene gjemte hun i fryseren). De relativt lave straffene kan skyldes problem med å bevise at handlingen gjøres med forsett, eller uvisshet rundt gjerningspersonens psykososiale forhold og mentale tilstand i gjerningsøyeblikket. Men det kan også tenkes at det ligger en erkjennelse av skyldfølelse over sviktende samfunnsansvar bak domsavsigelse og straffeutmåling.

Det som er enda vanskeligere å forholde seg til er at babydrap, som i utbredt grad skjer i tett befolkede land som India og Kina, har utviklet seg til å bli kultur. En kultur som også blir med på flyttelasset når de bosetter seg og føder barn her i Vesten. Favorisering av guttebarn som bærere av familienavn og tradisjon, og som resultat av en ønsket politikk om å dempe befolkningsvekst og fattigdom (begrenset forsørger- og omsorgsevne) gjennom ett-barns eller få-barns familier, har bidratt til å utvikle kyniske holdninger til nyfødte jentebarns menneskeverd og rett til å leve. Tall for fødselsrater over barn av indiskfødte kvinner bosatt i Storbritannia, viser et misforhold mellom gutter og jenter som tilsvarer at hvert tiende jentebarn “mangler”. I perioden 1990-2005, mangler 1.500 jentebarn. Disse antas å ha blitt fjernet ved abortinngrep.

Daily Mail trykket i desember i fjor en artikkel under tittelen Britain’s missing babies: A chilling new investigation reveals a disturbing trend” (en artikkel som gjør sterkt inntrykk!), om indiskfødte kvinner, bosatt i Storbritannia, som under press fra ektefelle og storfamilie velger bort jentefostre ved abortinngrep. Selv om disse britene med indisk etnisitet har levd sine voksenliv i en Vestlig kultur, evner de ikke å omstille sin mentalitet angående synet på jentebarn og likeverd mellom kjønn.

Man undres over alle disse brudd på menneskerettigheter. Og man spør seg om hvor stor tyngde og troverdighet de politikere har som stadig er ute og kritiserer andre nasjoner for brudd på menneskerettigheter har? Det er viktig at temaet holdes varmt, men her finnes forbedringspotensiale for alle nasjoner. Abortloven i Norge sier at kvinnen selv kan avgjøre om hun vil avbryte svangerskapet, men at denne retten til selvbestemt abort er tidsbegrenset og gjelder til og med tolvte uke i svangerskapet. Videre er Norge, som blant andre India og Kina, fullverdige medlemmer av Barnekonvensjonen (FN) som trådte i kraft i 1990.

Man burde altså kunne forvente at mor og barn gis oppfølging, støtte og beskyttelse fra og med trettende svangerskapsuke i Norge, og at ethvert født barn i land som er fullverdige medlemmer av Barnekonvensjonen, nyter godt av sin status som verdensborger. Drap på spedbarn i India som beskrevet i artikkelen i Daily Mail; “One of the most horrific methods is «dry drowning», where the open mouth of a female infant, searching for her mother’s nipple, receives instead a handful of grain or rice which chokes the child to death. There are also reports of baby girls buried avlive.”, sier noe om hvilken jobb som må gjøres i det enkelte medlemsland ihht Barnekonvensjonen, og hvilket ansvar som hviler på det internasjonale samfunn. For Norges del må det bli slutt på at mistenkelige babydødsfall ikke anmeldes og etterforskes. En slik praktisering av taushetsplikt fra leger, undergraver rettsstatens mulighet til å oppfylle sin plikt. Når taushetsplikten bidrar til å skjule eller beskytte overgrep og drap har den, slik jeg ser det, mistet sin funksjon og legalitet.

Advertisements

One response to this post.

  1. Tankevekkende!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: