klar tale

Stekende sol fra skyfri himmel, er ikke beste utgangspunkt for fotografering. Men man er ute og kameraet henger rundt halsen. Man prøver å gjøre det beste ut av det, og i skogen er det alltid vekslende lysforhold. Ikke mangler det på motiver i mai heller. Kraftfulle knopper brister når blader tvinger seg ut. Bregner er de reneste kunstverk der de ruller ut og retter seg. Står nærmest som en spenstig kobra, klar til hugg. Fascinerende former i smått og stort. Fascinerende livskraft som smitter og gjør meg mer levende.

Jeg lå på bakken da hun kom. Lå der med speilreflekskameraet og fotograferte blomster. Jeg var opptatt med mitt og så henne ikke før hun stanset få meter fra meg. Hun bøyde seg halvt ned og tittet dit kameraet pekte. Listet forsiktig en meter fram, som om hun var redd hun skulle forstyrre og skremme motivet som var skjult for henne bak en stein. Det kunne jo vært en sommerfugl, eller en firfisle. Jeg tenkte umiddelbart at dette måtte være et menneske som selv fotograferte, og det stemte.

 Vi kom i prat om fotoutstyr og om våren som fototid. Og vi kom ganske raskt inn på været; værprat, som ofte indikerer at man kjeder seg eller ikke har noe å snakke om. Men det gjelder ikke for fotointeresserte. Vær er alltid et aktuelt tema. Det handler om lys, om høylys, motlys, skydekke, lysbrytning morgen og kveld, tåke og måneskinn. Foto handler om lys. Ordet foto betyr lys. Og siden praten startet så lett og utartet så fint, spurte jeg der jeg lå: “Kanskje jeg skal ta fram Knerten, så kan vi kose oss litt… ?”

Det ble helt feil, alt sammen. Ordene – hele situasjonen – måtte fortone seg absurd for henne, noe ansiktsuttrykket også ga beskjed om. Der lå jeg, et vilt fremmed menneske, i gresset, og… “Nei, det var ikke slik ment. Beklager. Knerten er den lille termosen min. Kaffetermosen. Jeg kaller termosen Knerten. Jeg har med ekstrakopp. Og sitteunderlag til begge.” Jeg prater fort. Må rette opp feilinntrykket. Få fram de rette ordene.

Men så skjer det igjen, i det jeg skal reise meg. Jeg griper tak i en naken rotarm på ei bjørk, og vi ser det begge, samtidig. Om det skyldes uttrykket mitt eller grepet om rotarmen, vet jeg ikke. Kanskje en kombinasjon. I hvert fall utløser det en latter hos henne. Først forsiktig, gjennom nesen, så rett fra leveren. “Du må komme deg på beina”, sier hun. “Du ser litt skeiv ut.”

 Jeg tok fram Knerten og det ble en hyggelig prat over kaffekoppen. Og jeg tror bestemt, om vi treffer på hverandre igjen, at det skjer med et smil over minnene fra første møte. Det som i øyeblikket kan synes håpløst klønete, blir til gledelige minner i ettertid. Slik er det ofte. Det må gjerne gå litt “galt” for at episodene skal feste seg i minnet. Det som går på skinner, slik vi ofte vil, skaper sjelden like humoristiske situasjoner.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: