småkraftverk og miljøhensyn

I løpet av noen få måneder, etter press fra bl.a. Senterpartiet, Småkraftforeningen og Energibedriftenes landsforening, har regjeringen gjort helomvending angående grunnrentebeskatning på småkraftverk, anlegg som produserer inntil 5.500 kVA (kVA = kilovoltampere = million Watt = MW). I fjor vedtok Stortinget å senke grensen for grunnrentebeskatning fra 5.500 kVA til 1.500 kVA, en ordning som trådte i kraft på nyåret 2008, men varsler i revidert nasjonalbudsjett (RNB) fire måneder senere at man ønsker å gå tilbake på dette. Gjeninnføring av en grense på 5.500 kVA vil eventuelt skje i statsbudsjettet for 2009, etter at forslaget har vært ute på høring og blitt behandlet i Stortinget. “Et politisk kinderegg”, melder finansminister Kristin Halvorsen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB), og sikter til fortsatt økte inntekter til staten fra kraftprodusentene, økt produksjon av fornybar energi, samt gode rammebetingelser for bransjen.

Personlig er jeg litt usikker på hvorvidt dette bør karakteriseres som kinderegg eller strutseegg. Det som taler for at det er verpet et politisk kinderegg (og som for øvrig ikke har noe med småkraftverk å gjøre), er i første rekke et forslag om regelendring som berører de store, eksisterende kraftverkene. En særskilt regel og unntaksordning for å redusere skattebarrieren som hindrer opprustning og effektivisering. Men at man i relasjon til småkraft vil øke inntektene for staten og den enkelte kraftprodusent, og ved det bidra til å opprettholde og trygge mange små og mellomstore gårdsbruk, er positivt – under visse forutsetninger.

Det som taler for at man står der med hodet i sanden ved siden av et gedigent strutseegg, er de miljøkonsekvenser en forsert, storstilet nybygging av småkraftverk landet over vil representere. Riktignok foreslår nå regjeringen i RNB å styrke konsesjonsbehandling og miljøtilsyn ved å tilføre Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) 13,5 millioner kroner, der ti nye årsverk vil øke konsesjonsbehandlingskapasiteten med nær 30%. Men dersom regjeringen ved bruk av ordet “miljøtilsyn” ikke implementerer nye krav til forundersøkelser og konsekvensanalyser, bryter de målsettingen om å stanse reduksjonen i artsmangfold innen 2010 – en vedtatt, politisk målsetting.

Botaniker Dagmar Hagen og fisk- og ferskvannsøkolog Odd Terje Sandlund, skrev kronikken Miljøvennlig småkraft – en myte?, i november 2005. Blant annet tar de opp problemet med lemfeldige forundersøkelser:

Ressurskartlegginga til NVE viser at det i enkelte vassdrag kan være aktuelt med et stort antall små kraftverk. Miljøundersøkelsene og konsekvensvurderingene gjøres enkeltvis for hvert enkelt prosjekt og vanligvis gjøres ingen vurdering av den samlede effekten av alle prosjektene innen et vassdrag eller nedbørfelt. Noen kommuner lager ei samla plan for utbygging av små kraftverk. Men med dagens retningslinjer for miljøutredningen medfører ikke slike kommunale planer nødvendigvis ei samlet vurdering av konsekvenser for biologisk mangfold.

I forbindelse med slik helhetlig planlegging trengs mer kunnskap om tema som er nødvendige i vurderingsgrunnlaget for en helhetlig planlegging av denne utbygginga, for eksempel:

– Betydningen av det spesielle naturmiljøet i og ved fosser i bekker og små elver for arter med spesielle miljøkrav knytta til slike biotoper.

– Betydningen av det naturlige nettverket av slike fossebiotoper i et nedbørfelt for fortsatt overlevelse av de spesialiserte artene.

– Betydningen av vannet i små elver og fosser for landskapsbildet, spesielt der det er planlagt tørrlegging av mange bekker i samme dalføre.

– Effektene av anleggsveier og andre inngrep i tilknytning til kraftverket, og mulighetene for restaurering av slike inngrep.

Slike vurderinger må gjøres dersom man skal nå 2010-målene om å stanse tapet av det biologiske mangfoldet, samtidig som man tar hensyn til kraftindustrien og den enkelte grunneier. Helhetlig planlegging av små kraftverk vil kunne sikre en balansert utnyttelse av denne ressursen.

 

I dokumentet Miljøstatus i Norge, sier politikerne blant annet følgende om vassdrag (sist oppdatert 25.06.07):

Mange arter er truet. Vassdragene og naturtyper som er sterkt påvirket av vann er levesteder for en rekke planter og dyr som kan stå i fare for å forsvinne fra Norge. Norsk Rødliste 2006 inneholder en oversikt over 328 arter tilknyttet innsjøer og elver, og 495 arter med tilknytning til våtmarker (en rekke arter er knyttet til begge naturtypene) som kan stå i fare for å dø ut.

Inngrep, utslipp og biologiske påvirkninger endrer miljøforholdene i vassdragene, og gir enten direkte eller indirekte konsekvenser for plante- og dyreliv. Effektene er ikke alltid merkbare, mye avhenger av hvor stort og komplekst presset på vassdragene er, og hvor robuste og tilpasningsdyktige økosystemene er.

Noen ganger vil effekter merkes først på lang sikt, andre ganger gir naturen meget rask respons på påførte endringer. Langsiktige konsekvenser kan derfor være vanskelig å forutse. Som ytterste konsekvens kan vi risikere å ødelegge miljøkvaliteter og ressurser som vil vise seg å være viktige for mennesket på sikt.

Endringer i vannføring, regulering av magasiner, tørrlegging, overføring av vann mellom nedbørsfelt, endret vanntemperatur og vannkvalitet kan gi betydelige endinger i det fysiske miljøet. Dette har i varierende grad endret vassdragslandskapet, og endrer forholdene for planter, dyr og utøvelse av friluftsliv. Avbøtende tiltak som minstevannføringer, biotopjusteringer og etter hvert miljøbasert vannføring kan bøte på mange av de mest uheldige miljøvirkningene av vassdragsregulering.

 
 

 

Det låter både innsiktsfullt, ansvarsfullt og flott, men det har så langt vært ord. Landet preges bokstavelig talt av vanskjøtsel relatert til vassdragsreguleringer. Fisketrapper fungerer ikke, eller kun for oppstrøms vandrende fisk. Skal de vandre tilbake nedstrøms etter gyting, skjer det ofte gjennom kraftverksturbiner hvor de hakkes til døde. Vi har flere kilometer med tørrlagte elevstrekninger i lange perioder, der rogn, yngel, storfisk, insektarter og vannvegetasjon tørker inn og dør. Regulantene tar ikke ansvar, og de slipper ikke engang vann i fisketrappene når gytevandrende fisk skal opp i elvene. Fylkesmennenes fiskeforvaltere følger ikke godt nok opp med kontroller, og politikerne nøyer seg med å produsere glimrende rapporter, fulle av fornuft om hvordan det bør være. Minstevannføringen er katastrofalt liten mange steder, og likevel brytes den fra regulantens side. Men det får ingen følger. Det skurer og går. Om konsesjonene til småkraftverkene, som også vil berøre fisk, insekter, lav, moser og planter, vil bli forvaltet like skjødesløst, står vi overfor en ny miljøkatastrofe. Det vil ta år å rette opp all unnlatelsessynd i forhold til større, eksisterende vassdragsutbygginger, og nå får vi inngrep i småelvene i tillegg.

Jeg tror finansminister Kristin Halvorsen og regjeringens såkalte kinderegg, kan gi et dramatisk tilbakeslag for artemangfoldet. Men igjen, kreves ikke forundersøkelser av eksperter på flora, fauna og økologi, vil heller ingen kunne fortelle hva som går tapt. Da kan man fortsette å slå seg på brystet over økt produksjon av fornybar kraft og sette det hele inn i et sunt og godt miljøperspektiv. Tar man naturmiljøet på alvor – viser miljøhensyn og bedriver aktivt “miljøtilsyn” – vil man snart oppdage at flaskehalsen ikke nødvendigvis blir konsesjonsbehandlingskapasiteten hos NVE, men tilgangen på ekspertise for å foreta nødvendig kartlegging og gi konsekvensanalyser ved forundersøkelser.

 

Oppdatering 13. desember 2010:

Artikkel hentet fra VG.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: