billettprisen er tid

Det å gå sakte gjennom gammelskogen etter timer med regn, når solstråler igjen brer en vifte av lys mellom bladverk og nåler, er å gi seg selv en sansegave. Skogbunnen er fuktig, frodig og lydløs under skoen. Ingen tørre nåler eller kongler som kraser. Ingen tørre kvister som brister eller knekker. Bare lyder av drypp. Lyder fra tynne greiner og blader som løfter seg og berører hverandre når de frigis fra vanndråpenes vekt. Lyder av drukken, svulmende vegetasjon.

Framme ved en lysning, ved ei myr og et lite tjern, blir jeg tilskuer til et teater der sol og vann er aktører. Saftig, rød kjøttorvmose, kvitlyng med vakre klokkeblomster, samt bukkebladblomster og snelleplanter, er scenegulv. Våte, glinsende lauvblad og dråpefylte nåletre, danner skimrende kulisser mot solen. Det pågår alvedans. Jeg setter meg forsiktig, nesten uten å lage lyd. Som for å ikke forstyrre.

Jeg tar plass under ei gammel furu ved kanten av lysningen. En mosekledd stein blir bord for kaffekoppen. Og så skjer det som ofte skjer når man bøyer knærne og setter seg ned i skogen. Perspektivet endres. Jeg oppdager en ny verden. Det som “bare” var grønn mose, blir et smykke. Små blomsterskudd stikker opp overalt. Så små at jeg knapt kunne se dem før jeg stanset opp og satte meg ned. Før jeg ofret mosen oppmerksomhet og tid. Det er hva opplevelsen koster; oppmerksomhet og tid.

Sirlig edderkoppspinn bærer tusen små vanndråper. Og like til side for meg, så nært at jeg kvepper, sitter en jeger. En fullvoksen, usannsynlig stor og vakker korsedderkopp. Gjennom speilrefleksens makroobjektiv blir edderkoppen monstrøs. Stor nok til å kunne være farlig. Stor nok til å kunne knipe hodet mitt fast med sine åtte, hårete bein! Stor nok til at jeg brått tar øyet bort fra søkeren og sjekker avstanden mellom oss. Jeg vet den ikke er farlig, men det hjelper ikke. Hoggorm og edderkoppdyr fascinerer meg med eleganse og skjønnhet, men ikke helt nær. Passe nær må jeg være.

Jeg har det forresten slik med enkelte blomster også. Blomster med en sulten og forførende vakker insektlokkemunn, som mange orkideer eller kvassdå. Blomsten er minst like ufarlig som edderkoppen. Men de vakre detaljene og nærheten gjennom makroobjektivet, tar pusten fra meg med en skrekkblandet fryd. Det høres sikkert meningsløst ut, men jeg setter pris på at jeg opplever det så sterkt. Det beriker mine turer med kamera.

Bildene: 1) gammelskog, 2) bukkeblad, 3) mose, 4) korsedderkopp, 5) kvassdå.

Advertisements

10 responses to this post.

  1. Ufatterlig vakkert! Både i bilder og tekst. Takk 😀

    Svar

  2. Randi.

    Det er ikke så vanskelig å la seg inspirere når vår blir sommer. Nye plantearter setter blomst nesten hver dag nå. Det er bare å gå ut og nyte – la seg forføre 🙂

    Svar

  3. Posted by Mathias2 on mai 31, 2008 at 9:59 PM

    Der var du ja. Dette har jeg ventet på. Visste at du snart kom med nye flotte naturbilder. Bare én bakdel. Jeg blir missunnelig. Min lille digitale Ixus har ikke slike muligheter. Dessu\ten har ikke jeg tålmodighet til slikt, derfor er det fint at andre kan bringe skjønnhet og harmoni inn i hverdagen. I tillegg er det godt skrevet også. Men hva er kvassdå, er det dialektord for orkidé eller navnet på en orkidé?

    Svar

  4. Mathias2.

    Takk for kommentaren.
    Kvassdå, Vrangdå, Dundå, Guldå, Smaldå. Det er planter i slekten Galeopsis (Leppeblomstfamilien). Ettårige planter som gjerne betegnes som ugrasplanter – svært pene ugrasplanter, spør du meg 🙂

    Svar

  5. Posted by Mathias2 on juni 1, 2008 at 9:46 PM

    Da lærte jeg noe nytt i dag også.

    Svar

  6. Utrolig vakkert…

    Undertegnede har en fascinasjon for slike kryp folk flest ikke liker… Denne sommern kommer til å gå med på å studere dem nærmere…

    Mvh Nunz

    Svar

  7. Mye av det aller vakreste i naturen er så smått at de fleste ikke ser det. Lupe og macroobjektiv er sterkt undervurderte hjelpemidler for å kunne nyte detaljrikdommen. Bare ved å legge seg på plenen, der man oftest bare freser over med en motorklipper, vil man oppdage mye fint.

    Svar

  8. Hehe, sant…
    Og ved å legge seg naken på plenen, finer en fort ut hvilke kryp som biter….=D

    Svar

  9. Koser meg når jeg leser dine poster.
    Det spørs om jeg bør kjøpe meg en macro-linse!
    Jeg elsker også skogen etter regn. Jeg elsker den med regn også for den saks skyld, men den er spesiell etter ett regnskyll. Da våkner skogen til liv igjen etter å ha stått helt stille en stund. Den står på vent mens det regner for så å våkne til liv igen når det blir opphold. Fuglelydene er det første som kommer tilbake før alt er tilbake til normalen, bare i en friskere form 🙂
    Det er slik jeg opplever det ihvertfall:-)

    Svar

  10. tordenlill.

    Det å fotografere med macro, gjør at man tilvenner seg andre måter å se på. Man oppdager på mange måter en ny og annerledes verden. Det kan trygt anbefales. Ha en fin uke 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: