sansegilde

Ingen annen årstid avslører hemmeligheter og fullender sykluser slik høsten gjør det. All blomsterprakt gjennom en lang sommer, en farge- og duftrikdom som også har frydet og lekt med våre sanser, har kun hatt befruktning som formål. Rotsystemene har bedrevet ionebytting og sugd opp vann og næringsemner for å kunne utvikle og vise opp fargerike og insektlokkende kronblader. Og så, når bestøvingen har skjedd, lar de prakten falme for å vie all energi til å utvikle frukter, sporer og ulike former for frøkjerner. Høsten bugner av kommende generasjon vekster. Den viser fram det dyrebare resultatet. Beviset på at reproduksjonen er i rute.

Sopp har også frøbærende frukter. Mellom skivesoppenes tallrike lameller under fargerike og kjøttfulle hatter, eller i rørsoppenes tallrike munner, befinner tusentalls soppsporer seg. De skal drysse ut og fly med vinden, feste seg til en klebrig snegl, eller de fargerike hattene skal lokke elg til festmåltid for å benytte seg av den til spredning og gjødsling av frø. Kopier av liv skal spres til nye områder. Det er hva det handler om for artene. Bli tallrike og få god geografisk spredning for å bestå som arter også de neste tusen år. De neste titusener av år. Livet i sin mest grunnleggende og primitive form, handler i bunn og grunn om dette ene; ivareta, videreføre og videreutvikle livsformene. Det handler om konkurransen for å overleve som art. Om kontinuitet.

Verdens største, levende organisme, er en Honningsopp (Armillaria ostoyae) funnet i Oregon i Amerika. Den anslås å være mellom 2.500 og 8.500 år gammel, og den lever under jorden over et område på 11 kvadratkilometer. Jeg har hørt eller lest at vekten anslås til mer enn 50 tonn. Det er noe å tenke på når du plukker en sopp, eller rettere sagt fruktlegemet til en sopp. Selve sopplegemet befinner seg under jorden eller inni trær, røtter og vegetasjon, i form av tynne hyfer (sopptråder) som danner mycel (nettverk av sopptråder). I disse dager, når amatørfruktdyrkere skjelver og turner i vaklevorne gardintrapper og stiger under innhøstingen i eplehagen, skulle nok mange ønsket at apalene også befant seg under jorda, og at kun eplene stakk opp. (Foto: Honningsopp, Armillariella mellea).

Sopp har ikke klorofyll. De produserer ikke karbohydrater til eget underhold. De er parasitter. Lever på døde og levende organismer, både på overflaten av og inni vertene. De er eksperter på å bryte ned dødt organisk materiale og på å snylte, og de finnes over alt. De kan være symbiotiske eller sykdomsfremkallende, spiselige eller uspiselige for dyr og mennesker. Og noen (slimsopparter) befinner seg i et stadium mellom vekster og dyr; de kan forflytte seg på underlaget. (Foto: Søsken-fiolbeger, Ascocoryne sarcoides). 

Det er godt soppår denne høsten, et fint påskudd til å kombinere skogtur med matauk. Jeg kan litt om sopp og plukket gjerne sopp til bruk i gryteretter og sauser tidligere. Men litt kunnskap kan vise seg å være dårlig kunnskap når det gjelder høsting av matsopp. Her holder det ikke å være nesten sikker. Og sopp-håndbøker er slett ikke alltid tilstrekkelig hjelp for amatører. Jeg har tre ulike slike håndbøker, men likevel er det mange sopper jeg ikke klarer å artsbestemme. Bildene avviker ved å vise samme soppart i ulike stadier, og teksten er heller ikke alltid samsvarende. Så jeg anbefaler soppkurs for de som vil utvide antall arter utover de mest kjente til matbruk, eller aller helst be om å få slå følge i skogen med en som kan sopp. Soppkontrollører er også en fint tilbud og en ekstra sikkerhet, samt en kilde til tips og veiledning. (Foto: Rimsopp, Rozites caperata).

Bilder holder som sagt ikke i soppskogen. De er kun ledetråder til videre undersøkelser (kjøttfarge, endringer i kjøttfarge ved eksponering for luft, fargeendringer etter fingertrykk på hatt eller stengel, glatt eller trevlet stengel og kjøtt, spore-farge, ring/ikke ring og slire/ikke slire (dette er rester av innpakningen når fruktknollen skjøt opp av jorden), klebrig hatt, glatt hatt, tørr hatt, ru hatt, hattens form, stilkens lengde, tykkelse, farge og form, osv.). Tryggest er det å velge noen få, lett gjenkjennelige sopper, og så holde seg til disse. Rørsoppene er jevnt trygge. Unntaket her i Norge er Ildrørsopp (Boletus luridus) som er giftig i rå tilstand og særlig sammen med alkohol, men som ved vanlig tilberedning trolig kan spises (dårlig matkvalitet). En annen boletusart, Satansopp (B. satanas), er ikke funnet i Norge, men denne kalsifile (trives på kalkrik grunn) soppen finnes i Danmark og Sverige (Gotland). Skivesoppene krever mer kunnskap. Giftige forvekslingsarter følger noen av de gode matsoppene, og jeg vil tro mange sliter med for eksempel å skille de gode matsoppene Storkremle (Russula paludosa) og Sildekremle (R. xerampelina) fra Giftkremle (R. emetica) uten å gå nøye til verks. Artsnavnet emetica er for øvrig hentet fra gresk og betyr brekkmiddel. Det er mange gode matkremler, men de er ikke alltid like lette å skille fra de dårlige eller giftige. Det samme gjelder risker. (Foto: Storkremle, Russula paludosa).

Mitt liv som soppsanker endte etter at jeg hadde servert kone og datter gryterett med, blant andre sopper, en såkalt Gul korallsopp (Ramaria flava). Problemet var at det ikke var Gul korallsopp, men Giftkorallsopp (Ramaria formosa). Til all lykke er vi en liten familie på tre, og dessuten var det bare noen ganske få soppgreiner av giftsoppen, for det var nok til å lage mageknip og dokø. Så nå nøyer jeg meg med å ta bilder av soppene, slikker meg rundt munnen og nyter synet av dem. Det får holde, selv om jeg går glipp av mye god matsopp. Selv kantarellen lar jeg stå. Men for all del, la meg ikke skremme noen fra å sanke sopp. Jeg vil bare understreke hvor viktig det er å forsikre seg om at man velger de rette. Det er bedre å kaste eller la noen stå, selv om de skulle vise seg å være gode matsopper, dersom man er i minste tvil. Vis soppvett! (Foto: Rød fluesopp, Amanita muscaria).

4 responses to this post.

  1. Posted by vibeke on september 11, 2008 at 7:20 AM

    Fin og informativ artikkel. Og lekre bilder.
    Jeg er en sånn som elsker sopp, som har lyst til å plukke sopp, men som ikke tør. Og da blir det så som så med de ulike soppsortene. Det blir de man kan få tak i på velassorterte butikker, og det kan faktisk bli litt dyrt i lengden. Men jeg skal ut å fotografere sopp. Det er noen stilige skapninger.

    Svar

  2. vibeke.

    Har du lyst, så lær deg noen få, trygge matsopper. Steinsoppen er veldig god, og grei å kjenne, som sandsopp, rød- og brunskrubb og ekte kantarell.

    Ellers er de greie å fotografere. De stikker jo ikke av – ikke langt i hvert fall🙂

    Svar

  3. Her lærte jeg masse!! Som vanlig når jeg er innom deg😉
    Og nydelige bilder til. Beder blir det ikke!

    jeg er en stor sopp elsker, men plukker ikke – er desverre blank på sopp kunnskaper – så der må jeg ty til butikken!

    Svar

  4. randi.

    Takk for kommentar. Jeg var i skogen og fotograferte sopp også i går. Fant en del kantareller og gjorde et unntak. Måtte ha, bare måtte ha. Så kunne jeg steike ei panne og spandere stekt sopp på brødskiva når kona kom fra jobb. Det slo godt an. Det er jo rett og slett snadder. I dag blir det elgesteik på henne, men med innkjøpte sjampinjonger i fløtesausen. Finner av og til en og annen sjampinjong også, men de får alltid stå. De likner for mye på Hvit fluesopp. Ha en god helg🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: