småfolket ved åa

Titt og ofte følger jeg kulturstien langs nederste parti av Juvsåa. De siste hundrede meterne, før Juvsåa munner ut i Bøelva ved Bergehøl, etter å ha fosset og skvaldret seg ned fra Lifjell. Tuftene etter tidligere boplasser ligger tett. Her har vært stor aktivitet i generasjoner. Alt fra stor felemakerkunst og bakeri, til beinstamper og kverndrift. Mosegrodde steingjerder, møysommelig bygd opp av rydningsstein, vitner om slit og flid. Noen står der like fine den dag i dag.

smaafolk-blogg-1

Stien er god å følge. Den ryddes jevnlig, og broer vedlikeholdes av dyktige hender. Her treffer man på folk hver eneste dag, nær sagt året rundt. Turgåere og trimmere, og av og til en offroadsyklist. Avstanden fra stien til Juvsåa er bare et lite steinkast, så de gode lydene av surklende, kvernende og rennene vann, blir et levende akkompagnement på turen. Det føles kort sagt forfriskende å slentre av sted mellom trær og tufter. Ekorn smatter og fyller luften med lyder sammen med småfuglene. Firfisler, stålorm og hoggorm gjør det spennende å gå og smugkikke i sommerhalvåret, men nå er de som sunket i jorden. Det er blitt senhøst og nattekulde.

smaafolk-blogg-2 

Det er noe trolsk over skogen her når veike solstråler leker mellom trær og stor, mosegrodd rullestein. Særlig på morgenen, når flyktig skodde og rå luft fra elva danser i soloppgangen. Det skapes en eventyrlig atmosfære. En stemning som får en til å skjerpe sansene. Så jeg er skjerpet her jeg går. Blikket er våkent og søkende. Ørene fungerer som to, små radarer, og neseborene er store. Jeg snuser inn i dype drag og smaker på luktene. Myk, fluffig og saftig mose. Rå, frodig skogbunn. Det nærmer seg vinter ved åa.

smaafolk-blogg-3

Jeg stanser. Vil være her litt. Akkurat her. Så jeg stanser, hekter av sekken og setter meg til side for stien. Jeg henter fram Knerten, en liten termos, og et par kjeks. Snuser inn aromaen og super forsiktig. Hviler ryggen mot en stein og riktig slapper av. Mmm. Jeg nyter øyeblikket. Spiser kjeksene og ruller meg en blås. Slår i nok en halv kopp kaffe til røyken og… stanser bevegelsen idet jeg skal putte termosen tilbake i sekken. Jeg hadde fanget en annerledes lyd. En… – et… – noe? En mumlelyd.

Jeg tenker, det måtte komme fra Juvsåa. Fra vann som kverner slurpende rundt en stein. Lyder fra lekende vann har mer enn en gang narret meg til å tro det er stemmer, når jeg lister langs ei elv med fiskestang i handa. Likevel er det noe som ikke stemmer. Og nå hører jeg denne mumlingen igjen. Jeg stirrer uten å blunke mot stedet der lydene kommer fra. Stirrer øyet vått. Og nå er mumlelyden der hele tiden. Synes til og med jeg kan høre et ord bli gjentatt; seks… seks.

De store, mosegrodde steinene gjør det vanskelig å se, så jeg lar sekken stå, hekter på meg fotoapparatet og begynner å bevege meg i en halvsirkel for å komme rundt lyden. Det tar et par minutter før jeg er på plass. Men det eneste jeg ser når jeg i knestående kikker over en stor stein, er ei gråhvit hårtufse. Jeg føler meg egentlig litt dum her jeg sitter. Hva hadde jeg forventet å se? Hvilke fantasier var det som hadde tatt plass i mitt hode på grunn av lyden? Elvelyden. Ja, for det måtte jo være elva jeg hadde hørt.

smaafolk-blogg-4

Det var godt ingen så meg. Stilte spørsmål om hva i all verden jeg holdt på med. Da hadde jeg måttet dikte opp en løgn. Sagt jeg hadde sett ei mus, eller en mink. Sett et eller annet jeg ville knipse et bilde av. Men heldigvis var jeg alene. Jeg reiste meg og pusset bøss av bukseknærne. Kastet et siste blikk mot hårtufsa – som ikke var der? Borte! Borte? Det blåste ikke, men hårtufsa var borte? Og igjen nådde dette ordet meg; seks… seks! Jeg sto nå med ryggen til elva og hørte det helt tydelig. Lydene, disse ordene, kom fra et sted mellom ryggsekken min og der jeg sto; seks!

Jeg så syner og hørte stemmer i hodet. Interessant nok, men et heller dårlig tegn. Så med et smil om munnen, vel vitende om hva dette handlet om, løftet jeg handa og glefset til! Jeg klarte så vidt å holde smerteskriket tilbake, av frykt for at en turgåer kunne dukke opp når som helst, eller en syklist som ville vrenge av stien og skalle rett i en trelegg. Det var ingen drøm, likevel. Merker etter tenner i handa ga klar beskjed om det. Eller, kanskje jeg drømte at jeg trodde det var en drøm – håpet det var en drøm, og at merkene i handa også var del av drømmen?

Det var ikke lenger like trivelig å være i skogen. Jeg følte meg faktisk litt uvel. Sansebedrag er ikke alltid like morsomt. Så jeg bestemte meg for å gå tilbake til bilen og kjøre hjem. Kanskje ta en varm dusj og legge meg nedpå litt – eller en kald dusj. En riktig kald dusj, var hva jeg trengte.

Lite visste jeg om hva jeg hadde i vente, drøm eller ei. For da jeg kom tilbake til ryggsekken, ble jeg bare stående og måpe. Svelget tungt flere ganger og blunket i ett sett. Dette var fullstendig meningsløst! Ryggsekken min var invadert av småfolk. Ti-tolv centimeter lange skapninger. Ut av sidelomma der kjekspakka lå, stakk to små føtter. Og en buksebak forsvant akkurat ned i storrommet på sekken, der jeg hadde klær, fotoutstyr, termos og sitteunderlag?!

 smaafolk-blogg-5

Bekymret for min mentale helse og irritert over hele situasjonen, gikk jeg bestemt til verket. «Hei! Nå får det faen hakke meg være nok!» Jeg grep de små fotbladene mellom tommel og pekefinger og heiste tassen ut av sidelommen, mens han skrek og kjeftet: «Seks! Jeg vil ha seks! Dumming!» Jeg kunne ikke annet enn le. Den lille tassen hadde så artig oppsyn at irritasjonen rant av meg på et blunk. «Så du er sulten og vil ha kjeks», sa jeg og smilte til ham. Jeg lot ham sitte i handa mi. Og nå lo han plutselig, nikkende, og rødmet over hele fjeset. «Hva heter du, og hvem er det som eier de føttene?», jeg pekte mot sekken. «De kaller meg bare Tassen, fordi jeg er så liten. Skal få ordentlig navn neste sommer, da vil jeg hete Totto. Han i sekken er onkel Totte. Og der ser du hele familien min. Storesøster Titti, pappa Tom, mamma Tilla, tante Tutta og onklene mine, Tupp og Tuss.» Tassen pekte ned mot noen steiner bak meg, og der sto de, hele hurven. En småfolkfamilie på åtte personer. Jeg nikket mot dem, og de mumlet og vinket litt usikkert tilbake.

smaafolk-blogg-6

Jeg satte Tassen ned og åpnet sekken for å finne onkel Totte. Hørte ham romstere og banne der nede. Kanskje han hadde falt ned mellom kameraobjektivene og satt seg fast i noe? Jeg møtte blikket til en obsternasig fyr som viste meg fingeren. Han forsøkte å være tøff i trynet, men øynene fortalte at han også var litt redd. «Drittsekk! Finner ikke spise. Drittsekk!» Jeg var hundre prosent overbevist om at onkel Totte ville bite meg i fingeren om jeg forsøkte å løfte ham ut av sekken, så jeg la sekken ned. Noen av de andre klappet da han kom tassende ut med pekefingeren opp, andre kjeftet på ham, og Tassen lo.

smaafolk-blogg-7

Jeg fant fram sitteunderlag og satte meg på en tue med bjørnemose for å prate litt med dem. På et vips hadde de forflyttet seg opp på noen mosekledde steiner og befant seg nå på høyde med ansiktet mitt, og jeg kunne tydelig høre hva de sa nå som de ikke behøvde å rope. Det eneste problemet var at alle ville si noe, hele tiden, så jeg måtte be dem snakke en om gangen. Men jeg fikk ikke så mye ut av dem. Forsøkte å spørre hvor de holdt hus, om det var andre familier i området, hva de holdt på med, og slike ting. Men de snakket bare om mat. De var sultne. Og tørste, på øl.

«Hva slags øl liker dere best, da, og hva slags grøt?» Spørsmålene ble bare hengende i lufta, ubesvarte. De var som sunket i stein, søkk borte? Forklaringen fikk jeg ved at det subbet på stien bak meg. En eldre mann jeg hadde truffet flere ganger langs stien ved Juvsåa, hadde stanset og så rart på meg. «Hei!», jeg hilste med et nikk. Han nikket usikkert tilbake og gikk videre. Ville vel ikke forstyrre en som satt og pratet småleende med en stein. Det må ha fortonet seg ganske merkelig. Jeg fortonet meg merkelig. I drømmen. For jeg befant meg åpenbart i en drøm fremdeles. Og jeg begynte å like det som hendte. Likte småfolket som hadde levd i fantasien siden barndommen. Jeg levde i et eventyr og fant det spennende og oppløftende. Det kunne gjerne vare noen dager. Det hadde ingen hast med å våkne.

De dukket fram igjen da mannen var ute av syne. Hodene stakk fram på alle kanter, og de mumlet og tasset urolig omkring meg hele tiden. Det var Tassens onkler, Tupp og Tuss, som kom med matbestillingen. De ville ha fløyelsgrøt og mørkt øl. «Med kamel», ropte Tassen. Så jeg lovte å komme tilbake om en times tid. De vinket og lo da jeg gikk. En sur lyd fra ei ustemt fele, var det siste jeg hørte.

Jeg reiste innom butikken og handlet bayerøl, melk og mel, før jeg dro hjem for å koke grøt og finne fram tomlingene mine. De kunne duge som boller for grøt og øl. Nok mat og drikke for småfolkfamilien. Jeg husket også på å putte glasset med kanelkrydder i sekkelommen. Og da jeg kom tilbake, hadde Tassen og storesøster Titti våget seg helt fram på stien for å se etter meg. De var nok så sultne at de glemte faren ved å oppholde seg på stien.

Grøten hadde jeg i et glass med skrulokk, og da jeg hentet mat og drikke opp av sidelommen, ble det helt stilt. De sto samlet og fulgte nøye med da jeg fylte tomlingene med grøt og øl og satte bollene fram. Hadde funnet fram hver sin skje de holdt i handa. Skjeer som var laget av grankongleskjell. Jeg blunket til Tassen og strødde rikelig med kanel på grøten. «Vær så god, maten er servert.» Det mumlet takk, takk, tusen takk, snill mann, takk.

Jeg satte meg til rette med en kaffekopp og fulgte med. Og ikke overraskende var det Tassen som forsynte seg først. Han dyppet hele fjeset ned i ølbollen og drakk. Deretter skulle han forsyne seg, noe mer forsiktig, av grøten, men han mistet balansen der han hang over kanten på grøtbollen og stakk hele nesa nedi. «Au, varmt, tihii – god grøt, varm grøt, mye kamel, nam nam!» De smattet og lo, rapet og feis. Nær en time holdt de etegilde, før de alle var propp mette og halvfulle av øl.

smaafolk-blogg-8 

Til glede for meg, og som takk for maten, fant noen fram instrumentene sine og begynte å spille. Kvartetten besto av to sure feler, et gissent trekkspill og ei morken panfløyte. Det var helt forferdelig å høre på. Jeg tror de spilte hver sin låt, og dårligere musikere har jeg aldri vært utsatt for. Men jeg satte opp ei forøyd mine og klappet da de var ferdige. Felevirtuosene, Tupp og Tuss, tilbød å spille et ekstranummer. Da takket jeg høflig nei og sa, som sant var, at jeg måtte hjem og lage middag. Men først fylte jeg opp igjen tomlingene med grøt og øl og dekket dem til, slik at de hadde mat også neste dag. «Jeg kommer og henter bollene om noen dager. Takk for praten, alle sammen. Og for den feiende, flotte musikken. Ha det bra!» De vinket og lo alle da jeg gikk, og kvartetten dro ivei med hver sin låt. I kveld skulle det nok holdes fest ved Juvsåa, og alle kunne legge seg gode og mette, vel vitende om at de hadde nok mat for en eller to dager til.

smaafolk-blogg-9 

Jeg våknet av at jeg frøs og kikket litt fortumlet rundt meg, men uten å se eller høre annet enn lyder fra åa. Måtte smile av min fantasi. Av hjernens merkelige påfunn i drømmenes univers. Jeg pakket sekken og gikk til bilen. Så på klokka og fant ut at jeg måtte ha slumret en god halvtime. Det eneste jeg ikke helt har funnet en forklaring på, er hvor det har blitt av tomlingene mine. De har alltid hatt fast plass i seksjonen i stua.

Advertisements

5 responses to this post.

  1. For en fantastisk historie og fine bilder. Takk for reisen i tomlingenes verden!

    Svar

  2. tordenlill.

    Takk for hyggelig kommentar.
    Fantasiene fra bardommens eventyr lever videre et sted bak i hodet. Greit å være barnslig nok til å hente dem fram av og til, i skogen der man rusler eller i skrifts form.

    Tomlinger er forresten små dramkrus – her brukt som serveringsboller for småtasser 🙂

    Svar

  3. Hehe, ok 😉

    Svar

  4. Fantastisk historie!

    Drømmer er fabelaktig surrealistiske, enten det gjelder sove eller dagdrømmer…

    Knallbra arbeid med kreativ idè!

    Svar

  5. Nunzio.

    Eventyr gjør noe med barnesinn og tankegods. At de også er med på å prege tankene i voksen alder, er jo bare til å kose seg over. Uten fantasi ville ikke mennesket vært menneske 😉

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: