kollega fra helvete

De fleste arbeidstakere som jobber i et kollegium har følt på hva positive, kontra negative, kolleger har å si for arbeidsmiljøet. Man har gjerne sine favoritter, kolleger som er lette til sinns, fører en munter tone og gjør arbeidsdagen glad. Og man har kolleger som skaper en tung atmosfære rundt seg, ved stadig å klage over ulike forhold, eller ved kroppsspråk viser sin misnøye.

Årsakene til at noen skaper en slik tung atmosfære, kan være forskjellige – og forståelige. Årsaker som kan gjøre det vanskelig å ta problemet opp med rette vedkommende. Man velger derfor heller å bite i seg irritasjonen, selv om det fører til ubehag og stress. Selv om det går så langt at man gruer seg for å gå på jobb når man vet man har 7-8 timer foran seg sammen med “kollegaen fra helvete”.

Den danske avisen Politiken, viser i nettavisens søndagsutgave til en undersøkelse bestilt av analysebyrået Zapera, der det fremgår at annenhver danske arbeidstaker sliter med kolleger som stadig klager over noe. Problemet er ifølge undersøkelsen så utbredt, at hver åttende arbeidstaker ønsker å skifte jobb for å slippe å høre på klagingen. Videre fører også rot på fellesarealer, sladder, høylydt snakk og kollegers sykemeldinger til mentalt stress.

Ethvert lovverk har sin styrke og sin begrensning. Det gjelder også Arbeidsmiljøloven i relasjon til psykososiale utfordringer på arbeidsplassen. Ofte oppstår problemer i gråsonen av loven. Problemer det kan være vanskelig å bevise eller gripe fatt i, selv om de gir negative ringvirkninger. Det kan for eksempel handle om en dyster arbeidskollega som stadig klager og sutrer, og ved det skaper dårlig stemning og irritasjon. Eller det utvikler seg hvisking og tisking i krokene, der rykter fødes og spres.

Dette er forhold som kan være vanskelige å håndtere. Forhold det føles vanskelig å rapportere. De færreste ønsker å skape (ytterligere) problemer for en negativt innstilt kollega, da denne gjerne også sliter i privatlivet. I stedet oppstår gjerne rykter rundt denne personen og de klager h*n framsetter. Hvem som har sett, hørt og sagt hva, er ofte umulig å spore i ettertid, og derfor er det også vanskelig å tilbakevise eller rydde opp i sakene. Det blir en negativ spiral. Den negative stemningen ender opp med å leve sitt eget liv og prege hele arbeidsmiljøet.

Arbeidsmiljøloven sier noe om slike forhold, men for at loven skal komme til anvendelse må noen, enten arbeidsgiver eller arbeidstaker, fortrinnsvis via tillitsvalgt/verneombud, gjøre problemet til en formell sak. Det skjer gjerne ikke før man har slitt med problemet over skadelig lang tid.

Arbeidsmiljøet er alles ansvar. Arbeidsgiver er gjennom Arbeidsmiljøloven pålagt å tilrettelegge for godt arbeidsmiljø for sine ansatte. Det gjelder både fysisk ved tilretteleggelse av den enkeltes arbeidsplass (§ 4.4 og evt. 4.6), og det psykososiale miljøet (bl.a. § 4.3 pkt. 1 og 4):

4.3.1) Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.

4.3.4) Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.

Nå er det dessverre ikke slik at man kan vedta et godt arbeidsmiljø. Det er et felles anliggende, og noe man hele tiden må ha fokus på. Utfordringen ligger i å oppdage uheldige tendenser tidligst mulig og ta affære øyeblikkelig, før store problemer oppstår.

Av egen erfaring vet jeg at ikke alle klarer å skille mellom berettiget kritikk av forhold ved bedriften og surmavet klaging. Det har skjedd mer enn en gang at arbeidstakere som har engasjert seg i arbeidsmiljøsaker (fysiske og psykososiale) har blitt sett på som klagere og uromakere, både av ledelse og kolleger.

Hvor representative resultatene fra undersøkelsen som ble foretatt er, og om de er overførbare til norske forhold, vet jeg ikke. Men jeg vil tro mange sliter med samme problemstilling også her hjemme. Fra tid til annen dukker saker opp i media, om varsling, mobbing, utfrysing, dårlig ledelse, osv. Mange sliter psykisk i sin arbeidshverdag. Vi må som kolleger bli flinkere til å se disse, og ikke minst modigere til å bry oss og ta fatt i problemene. Det å snakke med og ikke om kolleger som sliter, er en god start.

 

 

 

Advertisements

4 responses to this post.

  1. Jeg kjenner meg ike helt igjen i hyppigheten av dette, men så kan det tenkes at jeg har vært forskånet. Imidlertid er dette ikke uvanlig, og det eneste rete er vel å ta dette opp på en eller annen måte, og ikke bidra selv ved å «snakke om» i krokene, eller bak ryggen.
    Problemet er at slike surmager veldig ofte kan styre et arbeidsmiljø, slik at den som peker på adferden selv kan bli stigmatisert. I bunn og grunn er det et ledelsesproblem å få dette opp i lyset, og å være klar i kommunikasjonen overfor den det gjelder (helst på tomannshånd)

    Svar

  2. frr.

    Også jeg reagerte på undersøkelsens tall om hyppighet. At annenhver arbeidstaker plages av slike problemer, høres i overkant mye ut. Men at problemet eksisterer, er sikkert.

    Ja, det er i bunn og grunn et ledelsesproblem. Men løsninger finner man ikke uten at alle gode krefter spiller på lag. Det er også slik mange steder etter hvert, at autonome grupper opprettes og fungerer som mer og mindre selvstendige celler, der arbeidsledelsen kun opererer overbyggende uten daglig innsikt i hva som skjer.

    Svar

  3. Ja, du sier noe…
    Tror vi alle må ta ansvar for et godt arbeidsmiljø.
    Gode ledere er også veldig påpasselige med å være «tilstede» i slike settinger, og tar tak i problemer så fort de dukker opp. Gode lederegenskaper hos en slik, påvirker i unektelig grad arbeidsevnen betydelig hos sine ansatte i positiv retning.

    Men som tidligere nevnt.., -det begynner hos oss selv..

    Svar

  4. Nunzio.

    Tillitsmann og verneombud har viktige roller i dette. Hvordan disse fyller sine verv har mye å si for hvor godt man lykkes i å få/bevare et godt arbeidsmiljø. Men de befinner seg i en utfordrende posisjon i slike saker, og det kreves personer med stor integritet. Har sett og opplevd mye rart på denne fronten siden jeg gikk ut i arbeidslivet i 1979.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: