vond juleskinke i år

Juleaftens morgen starter vanligvis med kroppsvask. En god og varm dusj etter at juleforberedelsene er unnagjort, før sylte og lefse, ribbe og pølse, surkål og mandelpotet, samt en rikelig dæsj riskrem, skal få ansiktet til å glinse i matfett og skjegget til å strutte av karve og kål. Alt var liksom i rute da jeg entret dusjkabinettet, naken og vinterbleik. Jeg var ved godt humør, plystret “O helga natt” da jeg stilte inn vannstråla og var slett ikke forberedt på hva som skulle dale ned i skjul.

Termostatbatteri er en fin ting å ha. Man forhåndsinnstiller vanntemperaturen og skrur på vannet. Jevn og fin temperatur hele tiden. Vi har ikke termostatbatteri i dusjkabinettet. Derimot et velsmurt, eldre batteri med to kraner, ett for varmt og ett for kaldt. Så velsmurt at den minste berøring med rattene endrer innstillingen. Da jeg med lukkede øyne, og med hodet innhyllet i skum etter å ha sjamponert håret, slo underarmen borti kaldtvannskrana, startet jeg en handlingsrekke jeg gjerne skulle vært foruten.

En ting, en god ting, er sprøstekt svor på ribba. Langt verre er det å få svoren grillet i et dusjkabinett. Et trangt dusjkabinett, med tre vegger og et forheng. Så der sto jeg, blindet av såpe, og kjente en kokhet kaskade av vann over meg. Så jeg rygget mot forhenget med små skritt og rask frekvens på fotarbeidet, nærmest riverdanset meg bakover, inntil jeg sto og spant med hælene mot veggen i kabinettbunnen. Det var dømt til å gå skeis. Jeg visste det. “O helga natt” hadde for lengst forstummet, og nå, i løpet av noen tidels sekund, hørte jeg strofer av Øystein Sundes “Tanta til Per Erik” (hun som sklei på badegulvet og stanga hue i ei dør – game over!).

Jeg visste at på utsiden av kabinettet, rett bak forhenget, sto et servantskap med steinplate, at avstanden dit var 70-80 centimeter, og at jeg med mine 187 centimeter var… – lang nok. Men bevegelsen var i gang. Dette lot seg ikke stanse. Etter tredje eller fjerde hæltråkket, raskt spinnende mot den brått skrånende kabinettbunnveggen, forsvant fotfestet. Beina ble liksom bare borte. Jeg hadde fått et bra tak i forhenget med den ene hånda, mens den andre febrilsk forsøkte å svabre skum ut av øynene – uten hell.

Enkelte ting skulle vært filmet, fra minst tre ulike vinkler. Dette var en slik episode. Noen action-fylte sekunder. For ikke før hadde jeg festet håndgrep i forhenget, før det med mitraljøseliknende lyd ble snappet løs fra opphenget. De hvite plastringene var ikke konstruert for å turne i. Og nå gikk det fort. Da fotfestet forsvant var jeg fritt svevende i lufta et øyeblikk, i et C-moment jeg vil beskrive som “kvart-kroppert-baklengs-salto”, med strake bein og såpe i øynene. Jeg registrerte at hodet bommet på steinplata med en centimeter eller to, da hodet skled ned langs døra på servantskapet. Så da jeg landet på nakke og skuldre med et smell mot harde fliser på betong, konstaterte jeg med smerte 1-0 i min favør.

Men det var ikke over. Jeg var ikke helt i mål. Riktignok var jeg fri for det skåldhete vannet, men jeg hadde ikke helt landet ennå. Baken, skinkene og beina befant seg ennå i frittsvevende modus. Og nå, i ettertid, skulle jeg nesten ønske de hadde forblitt svevende. Kanten på kabinettbunnen er ganske smal og skarp. Konstruktøren ville det slik – ikke jeg. For da understellet landet og skled som ei sviske over kanten til jeg liksom bluppet ut på gulvet, raspet jeg skinka og øvre del av låret smertelig sårt på vei ut og ned. Jeg vet ikke om jeg husket å si AU!, men jeg burde gjort det. Det gjorde vondt. Jeg vet jeg jamret, mens den ene hånda fremdeles gikk som en vindusvisker for å fjerne sjampo fra øynene. Og endelig lyktes deg meg å se, med ett øye.

Det skranglet godt i kabinettveggene da C-momentet ble utført, så kona hadde hørt noe skje. Det første jeg så der jeg lå, med ett øye åpent, var at døra til badet ble revet opp. “Hva er det som skjer her’a, har du falt?” Jeg svarte ikke på det spørsmålet umiddelbart. Ikke for å være uhøflig eller ufin, men jeg syntes ikke det var nødvendig, liksom. Enhver måtte forstå!, at jeg ikke brukte å entre kabinettet, eller forlate kabinettet, på denne måten. Det ville vært tungvint, og fullstendig meningsløst! “Neida”, svarte jeg omsider, etter å ha bitt tennene hardt sammen, “jeg ble bare sliten og måtte legge meg nedpå litt”.

Det kunne gått langt verre, det hele. Men jeg vil på det sterkeste understreke at jeg verken hadde griseflaks eller englevakt! Flaks forbinder jeg med noe helt annet. For selv om jeg ikke slo meg i hjel, fikk høyre skinke god medfart. Først smerte og svie etter oppskrapingen. Nå, mange timer senere, en ømhet og sårhet som gjør at jeg ikke kan sitte som folk flest. Jeg må sitte litt vridd, slik damer med for trange skjørt sitter etter femte halvliteren – uten å ha vært på do ennå. Jeg kommer ikke til å nyte “juleskinka” i år, den er slett ikke god!

Advertisements

30 responses to this post.

  1. Posted by Maldina Planz on desember 25, 2008 at 12:57 PM

    Eg berre ler og ler og ler og ler og ler……. Du er…. USLÅELEG! Fantastisk skildra. Utruleg morsomt. Ja, altså …. «uff, stakkars deg» og «det var synd» og alt det der….. Men må innrømme: Hovudfølelsen her er

    *ha ha ha ha ha ha ha ha ha!!!!!!!!!!!!!!!!!!!»

    😀

    Maldina ønskjer deg og skinka ei god jul vidare

    Svar

  2. Maldina.

    Det er bedre å le av andres ulykke enn sin egen, så bare le du. Jeg klarer ikke å le av det ennå, men om et år eller to, når smertene har gitt seg, da skal jeg trekke på smilebåndet – litt.

    I dag blir det stabilt sideleie på sofaen, med link og samarin innen rekkevidde. Blir vel feit den julematen – puh!

    Hilser over fjellet med labben 😉

    Svar

  3. Posted by Maldina Planz on desember 25, 2008 at 2:21 PM

    Var faktisk ikkje sikker på om det var tull eller alvor, så no som eg ser av kommentaren at det faktisk ER alvor, så må eg berre seie: Uff -og god betring!!! Kjedeleg å skade seg midt i jula, men samstundes: Då kan du med godt samvit liggje på sofaen og kommandere. – Så nokre fordelar har det, kanskje. 🙂

    Her søv lisjegut, jenta oppteken av julegåvene, mamma lagar lutafisk på kjøkenet og vi andre strødd omkring i kvar si krå og berre kosar oss.

    Svar

  4. Maldina.

    «Det var ille, men ikkje så ille heller». Jeg overlever – trolig. Bare fortsett å le du. Meningen med innlegget var å more 😉

    Savner barn i huset nå i jula. Tindrende barneøyne, latter og knis. Gled deg med dine, plutselig en dag er de voksne og vil ut av redet.

    Svar

  5. Ha ha ha, det var utrolig morsomt beskrevet! 😀 Sikkert ikke så morsomt å falle, og heller ikke så morsomt å gå rundt med oppskrapt skinke, men du har i alle fall fått meg til å le godt 😀

    Svar

  6. Tante Grønn.

    «Artig» å kunne glede, men jeg gjør det ikke om igjen. I alle fall ikke på denne måten. Takk for besøk på bloggen, og kos deg videre i jula 😉

    Svar

  7. vops… egentlig utrolig morsom lesning hvis en lager seg et tegneseriebilde av hendelsen, men auuuuuuuuuu, det høres ikke godt ut, slike dramatiske fall går jo som i sakte kino men lar seg likevel ikke stoppe.
    God bedring.

    Svar

  8. Graylady.

    Takk for besøk og kommentar 🙂
    Man ser jo det komiske i slikt når det går (ganske) bra. Skriveriet ble gjort for å more. Men, jeg er skikkelig øm ennå, og ikke minst glad den baklengse saltoen hadde kvart kroppering, med tanke på de edleste delene. Kunne fort blitt en av Sølvguttene etter en slik reise, eller sunget coverlåter av Bee Gees 😉

    Fortsatt god romjul, og et godt 2009.

    Svar

  9. Haha, jammen skriver du bra. Jeg har lest med store øyne fallet til den minste detalj.
    Slike stunt er ikke ofte en opplever heldigvis.
    God bedring til deg. Husk på å utnytte situasjonen litt nå da og dra til deg litt ekstra stell av familien ;-)’

    God jul, hehe.

    Svar

  10. Denne «flotte» skildringen var morsom helt til jeg kom til kabinett bunnen, da fikk jeg slike sympati smerter her…

    Ellers fikk jeg også flashback til tiden da jeg kom ned fra andre etasjen i mørket, og isteden for å tråkke på gulvet, tråkket på en lekevogn… Det gikk heldigvis bra det og selv om jeg fløy for en stakket liten stund 🙂

    Synes også du tok konas spørsmål med god fatning 🙂

    Svar

  11. tordenlill.

    Er gul og blå og svart i dag. Riktig fargerik. Godt jeg ikke er rass-ist.

    Angående det å utnytte situasjonen, trenger jeg ingen oppfordring. Kona har bært meg i reiv på ryggen siden det skjedde. Kan tenke meg det ser ut som paddeparring, eller som tandemhoppere uten fallskjerm 🙂

    Svar

  12. Ivar.

    Endelig litt ektefølt sympati, det varmer. Takk, kjære mannevenn! Det gjør vondt å lese at du også har fløyet og havarert innomhus. Det er i overkant dramatisk de sekundene det pågår.

    Vi satser på stødig og godt fotarbeide i året som kommer – lykke til og godt nytt år 🙂

    Svar

  13. Posted by Lavina on desember 27, 2008 at 12:31 PM

    Stakkars, dette var ille.. Men så godt skrevet som det var så måtte jeg jo le, men skjønte snart at dette var en reell opplevelse..
    Ha en fin romjul, og godt nyttår til deg..

    Svar

  14. Lavina.

    Hei!, håper du har en fin jul 🙂
    Normalt bruker jeg ikke å be med meg folk i dusjen, men denne gangen skulle du vært der med speilrefleksen din 😉

    Ellers må du bare le av mine fadeser, jeg forventer faktisk det av deg 🙂

    Ønsker deg et supert fotoår i 2009!

    Svar

  15. Hæhæhæhæ…. Dauer av latter her….. For et skue……;) Skulle gjerne vært der og filmet ja… og kringkastet det rundt på alle stasjoner…. Hehe….;)

    Men …. Den skinka høres ikke bra ut…. Grøss….
    Godt du hadde noen fridager å komme deg på da….

    Genialt skrevet….Med mesterlig penn og smertelig ironi….;) Dette har jeg faktisk savnet… Slike virkelig goe innlegg… på VGB…… Aaaarh…. Sikker på at du ikke vil tilbake??

    Pokker at Miss Tillit og Mister Gnisten måtte avbryte letingen av den forsvunnede blogger… *Sukk*….
    Jaja… Men livet går nå videre… og ja… jeg tar med meg alle gode ting og smiler meg inn i det nye året……

    Godt nytt år til deg, vennen…..

    Klemmergoe Yetien……

    Svar

  16. YetiBabe.

    Beklager seint svar, men jeg har jobbet denne uka.

    Skinka er fin den nå. Øm, og med en fantastisk alkis-nese-lilla farge, men absolutt bedre.

    Tilbake til VGB? Når jeg ser klagene på mod som jevnlig drypper inn, velger jeg heller å holde meg til WordPress.

    Hadde en anelse om at jeg kunne være mål for Gnisten og Tillit’s elleville etterretningsstunts, så jeg hamstret hermetikk og gikk under jorden en periode – litt Saddam-bunker-alike opplegg. Er nå ute i det fri igjen, men går ennå i forkledning.

    Takk for nyttårshilsen, og takk det samme. Klemmen passet utmerket, en ren fryd 🙂

    Svar

  17. Farken.., det fallet der beskrev du så godt at jeg kjente det begynte å verke i skrotten her…;)

    Heldigvis, (bank i bordet) har jeg vært forskånet for fall i dusjen, -men ikke skålding…

    Har ennå i friskt minne en dusjstråle som skulle skylle vekk såpa i fusprekken.., -Det var da jeg kom borti varmtvannskrana med albuen…

    Mesterlig skrevet av deg! En fryd å lese. =)

    Svar

  18. Nunzio.

    Krymper meg ved tanken på fu-skålding! Det må ha fortonet seg som ren og skjær tortur.

    Tro det eller ei, men i går testet jeg skinka på ny. Var ute og etterfylte fuglemateren, skodd med plattfotede tøfler for anledningen. Meisene og spurvene fikk sitt, og jeg spilte rollen som dompap på tur ned skråningen. Tror nesten jeg er kvalifisert til å gifte meg kongelig etter alle rundkastene, både med og uten klær 😉

    Svar

  19. Hehe, ja det var tortur, selv om «varmtvannstøtsjen» der bak varte kun et brøkdels sekund før jeg forlot moder jord…
    Har aldri hatt en mer bananformet kropp enn den gangen tror jeg. Ante ikke at ryggsvaien kunne bli slik en vinkelgrad på!

    Det var nok like mye vondt å kvekke til slik, når en sto der i egne tanker og ante fred og ingen vassfare…

    😉

    Svar

  20. Du må passe på skrotten vettu, hehe…
    Har sjøl merket at reaksjonsevnen blir litt sløvere med økende alder. Slo salto ute ved ved søppeldunken i jula, og landet på flasken.., -selvfølgelig uten å rekke å ta meg for…

    Det var da undertegnede skjønte han ikke var noen ungdom lengre…

    =)

    Svar

  21. Nunzio.

    Ser for meg svaien. Før jeg flytta til Telemark hadde vi ei i bygda som gikk i slik svai til daglig – på folkemunne het hun fi… fysst. (Dette gjelder selvsagt da ikke for deg 🙂

    Alderen siger definitivt på. Det merker man når man en sjelden gang tar på seg ski. Snakker om å bli ubalansert 😉

    Svar

  22. Hehe, litt av et klengenavn det der…. =)))

    Her i bygda har vi et eget ord for akkurat den kroppsformen, «bjug»…

    Sist jeg hadde på meg ski, var faktisk på Lifjell… På vei ned skaret igjen… -Huff, orker ikke snakke mer om det… ;D

    Svar

  23. Nunzio.

    Din kommentar var nummer 1500. Gratulerer! Premien er en teskje blå swix 😉

    Svar

  24. Hehe, da må jeg vel gå til anskaffelse av et par ski da…;)

    Gratulerer med jubileet!=)

    Svar

  25. Posted by Leyla on april 24, 2009 at 12:55 AM

    Heia Phalloides 🙂

    Himmel og hav altsaa!!!
    Jeg maa aerlig innroemme at jeg holdt paa daue av latter her! Jeg maatte stoppe opp flere ganger for aa trekke pusten og toerke taarer..Likevel er det nesten saa jeg kan kjenne den smerten..huffffff, det maate ha vaert grusomt vondt!!

    Knakende godt skrevet 😀

    Ha en flott helg 🙂

    Svar

  26. Leyla.

    Vondt var det, men nu går alt meget bedre. Har til og med forsøkt å dusje igjen, det skjedde denne uken. Jeg har nå skiftet krantopper på dusjbatteriet og kroppsvasken gikk som en drøm. I tillegg dusjer jeg nå med vadesko på, de jeg bruker når jeg fisker i elva. Med filtsåler (anti-spin) står jeg støtt som et fjell.

    En knakende god helg til deg også 🙂

    Svar

  27. Hehe sjov læsning 🙂 Det er lidt tid siden at indlægget blev skrevet, men jeg kunne nu godt lide det 🙂

    Svar

    • Hei Dompap!

      Artig å kunne underholde. Det er godt å kunne le litt av andres fadeser. Jeg ler av det selv nå som det kun er et sært minne 🙂

      God helg!

      Svar

  28. hæhæhæhæ du ordlegger deg like fantastisk som jeg husket. Utrolig hvordan hele situasjonen ble filmet i hodet her.

    Håper skinken har blitt bedre, og håper du får termostatbatteri i julegave neste jul 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: