krig og barn

Krigshandlinger og øvrige terrorhandlinger og -trusler, skjer til enhver til rundt om i verden. Volden øker og avtar i styrke, men den er aldri fraværende. Nyhetsbildet formidler dette hver dag, år etter år, generasjon etter generasjon. Vi er blitt vant til det. Det er en del av tankebevisstheten vår, som voksne. Men vane gir også sløvhet, som del av en selbeskyttende kappe vi ikler oss. En sløvhet som må være vanskelig å forstå og takle for barna som vokser opp rundt oss, siden barna også hører radio og ser TV.

Det er først når krig og annen form for terror kommer nær oss, geografisk eller via berørte mennesker i vårt etnisk sammensatte nærsamfunn, at vi virkelig føler på den fortvilelse, sorg og sinne, som volden forårsaker. Naturlig nok går våre tanker og bekymringer til de barna som lever i krigssonen, og som opplever grusom vold og redsler sekund for sekund. Inntrykkene fra media og våre kognitive forestillinger av hvilke lidelser som påføres dem, blir sterke og sjelsettende.

Når vi voksne engasjerer oss mer, blir vi alvorlige av bekymring og snakker om det, voksne mellom. Men hva med barna rundt oss? Hvordan reagerer og tenker de når foreldrene i tonefall, gemytt og med mimikk, viser sinne og fortvilelse? Hva tenker de om demonstrasjoner med innslag av vold her i fredelige Norge? Hva tenker de om sinte og aggressive debatter mellom norske voksne på radio og i TV? Enn si hatske ord i avisinnlegg og på Internett? Hvilke tanker, redsler og angst – hvilke ubesvarte spørsmål – bærer de med seg inn på soverommet og inn i søvnen når far eller mor gir godnattkos og slukker lyset?

På nettsiden Helsenytt for alle, kan man lese artikkelen Barn og krig, der psykolog Atle Dyregrov intervjues av Eli Gunnvor Grønsdal. Artikkelen viser til Irak-krigen i 1991, men fokuserer generelt på barn utsatt for krig, direkte eller indirekte, og den innledes med følgende av Dyregrov:

Det følger store konsekvenser av å involvere barn i en krig. For de fleste av oss blir det for vanskelig å tenke på at mange av disse barna for alltid vil være traumatisert av sine erfaringer. Vi ønsker alle å tro at barn glemmer, og på en eller annen måte mestrer grufulle hendelser og bilder. Iraks barn lider store tap og følelsesmessige påkjenninger. Norske barn kan bli engstelige av all fokuseringen på krig, blant annet gjennom media.

Det er vanskelig å forestille seg hvilket hat, hvilken angst og hvilke traumer og redsler mennesker som har opplevd krig bærer med seg videre, og da særlig barna. De færreste av dem vil få adekvat oppfølging i forhold til bearbeidelse av psyke, og noen vil også – som flyktningebarn – måtte oppleve mistenksomhet, mobbing og trakasseri i de land de kommer til. Og, mange har en viktig jobb å gjøre overfor egne barn her i Norge, særlig i disse dager, da engasjementet hos mange foreldre er stort.

Det er umulig å skjerme barna helt mot inntrykk fra de grusomheter som skjer mellom Israel og Palestina. Dessuten er det slik at kun brokker av informasjon overlater mye til barnas fantasi, som kan gi skremmende forestillinger i et barnesinn. Nevnte artikkel, Barn og krig, samt linker til Dødsangst hos barn og Barn og sorg, informerer og gir tips om slike vanskelige samtaler med barn.

 

 

 

 

 

 

2 responses to this post.

  1. Posted by Maldina Planz on januar 16, 2009 at 1:25 PM

    Det er SÅ frykteleg…. FRYKTELEG å sjå bileta via både nettet, tv, aviser…. Eg skjermar døtra vår på 6 år ALT eg kan. Vi ser ikkje nyheiter på tv så lenge ho er vaken. Ho har ikkje lov til å gå inn på aviser på nettet. Ho les fort og får kjapt med seg brotstykkjer, så ho veit at det fins krig, fattigdom og nød. Det har vi også snakka om. Men detaljane skal ho bli spart for. Syns ofte det er ille nok det dei serverer på barne-tv, eg. Demonar, spøkelser, monster…. Mykje å takle for born med livleg fantasi når ein skal leggje seg og sove.

    ha ei god helg, du! 🙂

    Svar

  2. Maldina Planz.

    Skulle ønske alle var like vaktsomme som det du her beskriver. Uansett tror jeg barna fanger opp nok til å sitte med spørsmål de trenger greie svar på. Om skolene har noe opplegg for å møte dette, vet jeg ikke. Men jeg ser behovet også der, og da et opplegg som hindrer lærere som velger side i krigskonflikten(e) å vri informasjonen til skyld og årsak istedenfor å fokusere på ofrene på begge sider. Måten barna møtes på i slike sammenhenger representerer en stor utfordring for alle voksne. «Små gryter har også ører», er det et ordtak som sier, og det er sant. Barna hører det meste som blir sagt.

    God helg til deg, også🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: