norsk oppdrettsnæring – en miljøbombe

Mount Everest er verdens høyeste fjell med sine 8848 moh. Vil man nå enda høyere til fots, må man ta med gardintrapp opp. Levestandarden og ressursbruken i Norge og den vestlige verden, befinner seg også på toppen av et «Mount Everest». Og ikke bare det, vi befinner oss ustødig høyt oppe i gardintrappa. Vi vet det er umulig å klatre inn i himmelen på denne måten, men det skal ikke forhindre oss fra å forsøke. Vi lukker øynene for sunn fornuft og klatrer nok et trinn opp.

Befolkningsvekst, levesett og utvikling har ledet til mange miljøkriser, og per i dag vil jeg dele dem inn i to: konsekvensene av klimagasser og CO2 -utslipp, og; konsekvensene av for ensidig fokus på klimagasser og CO2 -utslipp.

Bruken av fossilt brensel over mange tiår har skapt globale, atmosfæriske endringer, og klimaforskere verden over arbeider kontinuerlig med å forsøke å forstå hva som faktisk skjer, hvor raskt det skjer, og hvilke konsekvenser det kan gi. Prognosene så langt, er ikke oppløftende. Ny teknologi og større bevissthet vil redusere utslippene av CO2 og andre klimagasser framover, men spørsmålet er om snuoperasjonen startet tids nok og skjer raskt nok for å unngå de mest dramatiske scenarioene som tegnes.

All innsats for å redusere CO2 -utslipp, vil imidlertid kunne bli stående igjen som en skylapp-handling om man ikke samtidig slutter med å høste av naturressurser som går med underskudd. Det vil kunne medføre at økosystem kollapser, slik det allerede er klare tegn på skjer, og verden kan ende opp med ressurskriser i en størrelsesorden man aldri før har sett. Det grelleste eksempelet på slik kollaps, der norske myndigheter spiller en hovedrolle, knytter seg til overfiske og akvakultur.

Fiskeoppdrettsnæringens omfang og raske fremvekst, med storforbruk av fiskemel og fiskeolje produsert av såkalt fôrfisk (kolmule, tobis, sild, makrell, øyepål, lodde, m.fl), har medført at havets tobisbestand har kollapset, og at det samme nå skjer med kolmule etter mer enn ti års overfiske i forhold til bærekraftig uttak. Forskerne har advart i en årrekke og gitt sine kvoteanbefalinger, men myndighetene har høynet disse kvotene med 50 til 300%! Og nå som bestandene av fôrfisk kollapser eller desimeres i så stor grad at det ikke blir regningssvarende å fiske på dem, vurderer man å høste ett steg lenger ned i næringskjeden, blant annet på krill og ulike krepsdyr. Og naturen er slik innrettet at alle som befinner seg høyere oppe i næringskjeden, som større fisk, sjøpattedyr og også fiskespisende fugl, påvirkes av denne høstingen.

Overfiske gir også ringvirkninger nedover i næringskjeden, noe man har erfart bl.a. på svenskekysten. Sterk desimering i torskebestanden har ført til mindre beitepress på brisling, som igjen har gitt større beitepress på zooplankton, som endelig har gitt mindre press på planteplankton (alger). Resultatet er problemer med store algeoppblomstringer. Økosystemet er blitt sterkt forstyrret grunnet selektiv og dramatisk høsting på torsk, og det kollapser.

Når norske myndigheter hevder at vi forsker på fiskebestandene i havet for å kunne føre en bærekraftig høsting, er det i beste fall en halvsannhet – noen vil kalle det løgn. Forskningsresultatene og de råd om kvotebegrensninger forskerne gir, tas ikke til følge. Politisk handler det om klingende mynt fra landets tredje største eksportnæring. En næring man tar sikte på å doble de kommende år, der ikke bare produksjon av laks og ørret, men også arter som kveite, torsk, hyse, sei og hellefisk skal inngå i oppdrettsnæringens vekst. Hva angår tradisjonelt industrifiske – høsting av matfisk i havet, har 90% av stor matfisk (lengde over 50 cm.) allerede blitt høstet. I løpet av kommende stortingsperiode, vil vi for første gang i historien oppleve at mengden oppdrettsfisk overstiger produksjonen fra tradisjonell fiskeridrift.

At norske myndigheter står for en slik ekspansjon innen oppdrettsnæringen uten først å ha funnet løsninger på de mange uheldige konsekvensene næringen påfører miljøet, er urovekkende. Stikkord her er: lakselus og rømninger fra mærene (truer villaksen både sykdomsmessig og genetisk); sykdom på fisk; oppdrettsfiskens betingelser i mærene; massiv medisinering ved bruk av antibiotika; bærekraft i alle ledd rundt fremskaffelse av fôr (hindre overfiske på fôrfisk som sjøpattedyr og fugl er helt avhengige av). Og sist men ikke minst, fratar vi søramerikanske fiskere og fattige i Chile og Peru deres levebrød og mattilgang, alt for å fôre opp laks.

Offentligjorte fakta om at det går med 2-2,5 kg fôrfisk for å produsere 1 kg oppdrettslaks, samt vissheten om kollaps i flere av de hardt truede fôrfiskbestandene, gjør målsettingen om sterk ekspansjon i oppdrettsnæringen hjemme og ute uansvarlig. At vår fiskeriminister Helga Pedersen likevel fastholder at vår oppdrettsnæring er bærekraftig, får hver og en tolke som de vil. Jeg er høyst usikker på hva ministeren legger i ordet «bærekraftig» i denne sammenhengen.

Oppdrettsanlegg frie for rømninger har lenge vært et uinnfridd krav overfor oppdrettsnæringen, og både her hjemme og i Chile gir det alvorlige konsekvenser for miljøet. Man kan gjerne dekke seg bak de tillatelser, konsesjoner og fiskekvoter chilenske myndigheter har gitt, slik både (tidligere) Nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen og oppdrettsnæringen gjør, men det sier mye om hva slags miljøsyn og moral man styrer etter. Kanskje har ministeren benyttet seg av råd fra Atle G. Guttormsen, professor i økonomi ved Institutt for økonomi og ressursforvaltning, Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), Ås, som skriver:

Oppdrettsmotstandernes argumenter om at fiskeoppdrett fører til overfiske av fôrfisk holder altså ikke mål. Historien så langt viser at det ikke er tilgangen på fiskemel som setter noen definitiv grense for veksten i denne næringen, og at oppdrettsnæringen derfor ikke fører til overfiske. De fleste oppdretterne kan benytte andre innsatsfaktorer hvis fiskemel blir for dyrt.

Dette er troen på markedsøkonomien som verktøy for bærekraftig ressursforvaltning i et nøtteskall. Jeg har selv blitt presentert tenkningen i faget Økonomi og ressursforvaltning. Man går ut fra at når en ressurs blir tilstrekkelig redusert (les: fôrfisk), vil innsatsen for å høste ressursen bli så kostnadskrevende at etterspørreren velger et substitutt. Resultatet blir da i teorien at ressursen (les: fôrfiskbestanden) kan bygge seg opp igjen. Problemet med denne tenkningen er, at den ikke tar inn over seg det faktum at teknologien har gjort høstingen så effektiv at den knekker fiskebestander. Og, at den ikke tar inn over seg hvilke ringvirkninger sterkt reduserte bestander gir i næringskjeden de inngår i. Uttalelsen her fra økonomiprofessoren skriker etter mer tverrfaglig innsikt. Det er heller ikke slik at fullgode substitutter til fiskemel, som både ivaretar vekst og kvalitet på oppdrettslaksen, per i dag finnes. Med tanke på den mengde fiskefôr som etterspørres, en etterspørsel som skal dobles, snakker man også om et behov for betydelige dyrkingsarealer for vegetativt fôrtilskudd. Dyrkingsarealer som ved direkte matproduksjon ville mettet langt flere munner.

For vel 20 år siden ble oppdrettsnæringen i Norge sterkt kritisert for sitt store forbruk av antibiotika for å redusere sykdom på fisken – 50 tonn antibiotika ble brukt i 1987. I dag er situasjonen en annen her hjemme, hvor man nå vaksinerer mot de spesifikke bakterier næringen har slitt med siden 80-tallet. I Chile derimot, hvor nordmenn også driver oppdrett på laksefisk, benyttes 600 tonn antibiotika årlig. Norsk oppdrettsnæring har møtt stor og velbegrunnet motstand fra indianer- og miljøvernorganisasjoner i Chile, men verken norske myndigheter eller konstituert konsernsjef i Marine Harvest, Leif Frode Onarheim, tar det så tungt.

Oppdrettsnæringen i Chile har fram til i dag vært konsentrert rund øya Chiloè i tiende region. På grunn av sykdomsproblemer ønsker næringen nå å flytte lengre sør i Chile. Konsesjoner er allerede gitt i region 11, og konstituert konsernsjef Leif Frode Onarheim i Marine Harvest, sier til VG at de ønsker å søke konsesjoner i region 12 , enda lengre sør. Både i region 11 og 12 møter oppdrettsnæringen sterk motstand både fra indianerorganisasjoner og miljøvern organisasjoner.

– Vi krever at oppdrettsnæringen venter med å flytte lengre sør i Chile til vi vet mer om konsekvensene. De flytter inn i urørt land, og skal drive i dype terskelfjorder. Den atlantiske laksen er en introdusert art i Chile. Rømminger har allerede påført økosystemet i havet her store problemer, sier Wolfram Heise, i Fundation Pumalin, en av organisasjonene som demonstrert i Puerto Varas i dag. (Januar 2008).

Det blir en hulhet over Miljø- og utviklingsminister Erik Solheims uttalelse i forbindelse med håndtering av ballastvann for å unngå spredning av fremmede arter, når Norge driver oppdrett av atlanterhavslaks i Chile hvor denne typen laks ikke hører hjemme.

– Det er svært viktig at vi beskytter våre farvann mot introduksjon av fremmede arter, og at vi også går foran internasjonalt med å innføre nasjonale krav, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.

 Havforskningsinstituttet gir i det følgende en kort oppsummering om noen av sykdommene lakseoppdrettsnæringen så langt har slitt med, og hvordan disse er blitt behandlet. Og igjen ser vi hvordan forskerne og fornuften har blitt overkjørt på grunn av press fra næringens aktører, samt konsekvensene det har gitt:

De første alvorlige sykdomsproblemene lakseoppdretterne ble utsatt for var forårsaket av bakterier. Dette var tidlig på 80-tallet og sykdommene var vibriose og kaldtvannsvibriose (også kalt «Hitrasyken»). Alvorlige sykdommer er tilstander med opp til 100% dødelighet, noe som i mange tilfeller førte til rasering av anlegg og konkurser. Vaksiner fantes ikke, i begynnelsen visste man ikke helt hva som forårsaket djevelskapen. Men man fant snart ut at det nyttet å behandle anleggene med antibiotika. Dette førte til et enormt forbruk av antibiotika. I 1987 ble det brukt 50 tonn antibiotika i norsk lakseoppdrett. Dette gav næringen et negativt stempel som den har slitt med helt fram til i dag. De første vaksinene ble lagd ganske enkelt ved at bakterien som forårsaket sykdom ble dyrket opp i store mengder og deretter drept. Fisken ble så vaksinert ved at den ble badet i en slik løsning med døde bakterier. Vaksinering mot vibriosesykdommene på denne måten viste seg å være meget effektivt, og antibiotikaforbruket sank raskt i tidsrommet 1988-89.

En ny fare lurte imidlertid i sjøen. Furunkulose, som skyldes en annen bakterie, ble høyst sannsynlig importert til Norge med infisert laksesmolt fra Skottland i 1985. Forskere prøvde å hindre denne importen, men de norske oppdretterne manglet smolt, og presset på for å ta sjansen. Muligens er tillatelsen til denne importen den dyreste feilen som er gjort i norsk oppdrettsnæring, for sommeren 1990 nærmest eksploderte furunkuloseutbruddene i norske oppdrettsanlegg. Den fine trenden med nedgang i antibiotikaforbruk ble snudd til en kraftig oppgang i 1990. Oppgangen var faktisk mer alvorlig enn forbruket i tonn kan tyde på, for siden Hitra-syken nådde toppunktet i 1987 hadde man fått tilgang på kraftigere antibiotika.

Nå viste det seg å være atskillig vanskeligere å utvikle vaksiner mot furunkulose enn mot Hitra-syken. Men det ble snart utviklet nye vaksiner som var tilsatt immunstimulerende stoffer og som ble injisert i fisken. Etter noe prøving og feiling hadde man i 1992 utviklet en effektiv vaksine også mot furunkulose. Fra den tid ble antibiotikaforbruket i norsk fiskeoppdrett dramatisk redusert på tross for at mengden produsert fisk er mangedoblet.

At norskdrevet, maritim oppdrettsnæring vil få alt annet enn flatterende omtale i historiebøkene, er det liten tvil om. Riktignok representerer næringen, med staten som storaktør, et økonomisk eventyr, men de negative konsekvensene er for mange og for alvorlige. Det er et svik både overfor mennesker og natur.

Se den svenske dokumentaren «Rosa gull» som ble sendt på NRK1 Brennpunkt, 17.03.2009.

Oppdatering 17.02.2011.:  Rømt oppdrettslaks.
Oppdatering 27.04.2013.: Les om oppdrettslaks som «sunn» matkilde:http://www.dagsavisen.no/nye-inntrykk/reportasje/den-rode-fare_1/?fb_action_ids=10152303962385752&fb_action_types=og.recommends&fb_source=other_multiline&action_object_map=%7B%2210152303962385752%22%3A179576162196943%7D&action_type_map=%7B%2210152303962385752%22%3A%22og.recommends%22%7D&action_ref_map=%5B%5D

Oppdatering 17.03.2014: (Viktig også å lese kommentarene til artikkelen da enkelte av disse gir en annen og mer innsiktsfull vinkling).

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10138328

Advertisements

9 responses to this post.

  1. Oppdrettsnæringen var miljøUVENNLIG fra starten, og har bare blitt verre siden da.

    Svar

  2. Grenseløs.

    Det som skremmer, er at man hele veien har latt næringen ekspandere kraftig til tross for de alvorlige miljøproblem det har skapt og skaper, og ofte på tvers av forskernes tilrådinger.

    Våre største og tredje største eksportnæringer, er hhv. olje og fisk. Begge næringene gir store miljøskader, og de er viktige for vårt høye, sosiale velferdsnivå.

    Lærdommen man trekker – paradokset – må bli at vårt høye, sosiale velferdsnivå går på bekostning av vår livskvalitet.

    Svar

  3. Det kan man trygt si. Jeg advarte mot det når det startet opp for tjuefem år siden. Det har bare blittt verre siden da.

    Svar

  4. Posted by steinar sørensen on mai 9, 2009 at 2:14 PM

    takk for et svært interessant stykke,det finnes også en gruppe på facebook nå som forsøker å sette lys på denne næringen,sjekk utgruppa boikott oppdrettslaksen:
    http://www.facebook.com/group.php?gid=34664878471

    Svar

  5. steinar sørensen.

    Takk for oppmerksomheten. Lykke til med aksjonen!

    Svar

  6. Mye interessant her ja..
    Eksperimenterte de ikke med vegetabilske substitutter til det marine fiskeforet for en stund siden? Mener å huske det.

    En slik «endelig» løsning ville jo kunne senke presset på havbestandene av forfisk betraktelig.

    Svar

  7. Det er rett. De har gjort vellykkede forsøk med å erstatte ca 50% av fiskeoljen med vegetabilsk olje i lakseoppdrett. Men, ut fra en målsetting om å doble produksjonen, er man egentlig like langt.

    Den intensive kjøttproduksjonen som drives i dag (fisk og storfe), er dårlig ressursutnyttelse og ikke bærekraftig for naturen. Enten må slik produksjon fases ut, eller folketallet må ned. Men det er en litt annen diskusjon.

    Det blir marinerte mygglår til middag i dag 🙂

    Svar

  8. Posted by steinar sørensen on mai 11, 2009 at 7:27 PM

    og hvor lenge er en «laks»en laks,når den vegetabilske forprosenten nærmer seg 50 %? laks er en predatorfisk og sammenvoksning av organer etc er utbredt. I fjor var tapsprosenten i norske anlegg 37 millioner fisk.Når hundretusener av fisk blir presset til å gå i ring i det samme habitatet over flere år er grobunn for epidemiske sykdommer i høyeste grad tilstede.. En annen sak er at mengden oppdrettslaks er så stor at store områder dyrkbar jord blir brukt tilå produsere vegetabilsk laksefor istedet for å brukes til å produsere lmenneskemat. Dette blir vel feil,uansett?

    Svar

  9. steinar sørensen.

    Sammenvoksninger av indre organer, og mellom organer og bukhinne, skjer både naturlig og i økt grad grunnet fiskens immunreaksjon relatert til vaksinering. Vaksineringen, som er et must for oppdrettsnæringen, gir i det hele tatt mange negative konsekvenser for fisken.

    http://www.imr.no/__data/page/7377/3.9.6_Bivirkninger_av_vaksinasjon.pdf

    Det er vanskelig, enn si umulig, å argumentere for oppdrettsnæringens eksistensberettigelse, med unntak av at den gir kortsiktig og stor profitt. Så ja, det blir feil uansett.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: