buorm og pantermåler

Siden sykkelturen sist søndag ga fine opplevelser og bilder av “nye” arter, måtte vi prøve igjen. Mens noen velger å gå til messe i kirken, velger vi å sykle til “messe” ute i det fri på søndager. Himmelen passer oss bedre som tak. Det blir liksom mindre knugende. Og angående altertavlen, erstatter vi gjerne den med synsinntrykk fra det store skaperverket. Ikke hadde vi noe uhell heller, så bønnene uteble.

Som nevnt tidligere, har jeg hatt som ønske og mål å feste tre arter til minnebrikka denne sommeren; svalestjert, ospesommerfugl, og buorm. Sist helg lyktes jeg med å få bilde av svalestjert, samt hagtornsommerfugl og en bille, men ospesommerfugl og buorm fant vi ikke, kona og jeg. Riktig nok fablet jeg om å finne ospesommerfugl denne dagen, og kanskje få se igjen svalestjert, men vi måtte nøye oss med å se et titalls hagtornsommerfugler.

Og det dukket opp en liten sommerfugl langs grusveien jeg ikke hadde bilde av. Liten og unnselig i forhold til svalestjert, men en vakker og stresset liten skapning. Jeg hadde lest om den og gjenkjente den fra insektbøkene som pantermåler, og jeg klarte også å få et par bilder av den de få sekundene den satt noenlunde i ro. Men den store overraskelsen denne dagen, hadde vi i vente. Etter rast med kaffe og sjokolade ved en gammel boplass inne i skogen, syklet vi tilbake til bilen.

Da vi hadde kjørt noen kilometer på vei hjem, fikk vi øye på noe i veien som kunne ligne en orm. Oftest når det skjer og jeg rygger tilbake for å sjekke, finner jeg bare en pinne. Men denne gangen var det orm. Ikke hoggorm eller stålorm som jeg forventet, men buorm. Den første buormen jeg har sett. Dessverre hadde den blitt overkjørt og var død, men bortsett fra litt blod ved hoderegionen var den hel og fin – og varm. Blikket var glassklart, og det kunne ikke ha gått mange minuttene siden uhellet skjedde.

Jeg løftet den opp og bar den ut av veien. La den på veiskulderen og beundret de fine tegningene på hodet. En vakker skapning. Jeg knipset noen bilder av den, men uten å føle stor glede ved det. Det var interessant å studere buormen på nært hold, men spenningen manglet. Den spontane gleden uteble. Det ble en annerledes opplevelse. En amputert opplevelse på mange måter. Så jeg vil fortsette fotojakten på buorm – levende buorm. Og første forsøk skjer allerede i morgen. Da går turen igjen til Notodden og Heddøla.