trakassering av ekssamboer

De kommer jevnt og trutt disse sakene om sjalusi og trakassering i avisene. Av og til får vi det gjennom nyhetene på TV, når alt har gått for langt og veldig, veldig galt. Da intervjues justisministeren som lover at slike saker nå skal ha høyeste prioritet. Sier at slik kan vi ikke ha det. Så går det en uke eller en måned, før neste sak kommer opp. Da intervjues justisministeren igjen, og forteller at han har tatt tak i saken og gjort grep, og at ting er i ferd med å bedre seg. Så går det en uke eller en måned, før neste sak kommer opp. Osv.

Oftest er det menn som etter brudd i forholdet oppfører seg uakseptabelt overfor tidligere samboer, og gjerne også mot venner og familie av denne. Ikke sjelden er felles barn involvert, og sjikanen og trakasseringen kan pågå over flere år. Hva dette gjør med den eller de trakasserte, og hva det gjør med barna, er en vanskelig tanke å forholde seg til. I beste fall handler det om psykisk terror. I verste fall om ødelagte, enn si tapte, liv. Og hvem har ansvaret for å håndtere saken; politi og rettsvesen, eller helsevesenet?

I Varden 27. oktober sto en artikkel om en slik sak. Barn er innblandet og får sin frihet berøvet, da de knapt nok kan leke ute i sin egen hage. Trakasseringen har pågått over to år, og den med foreldreansvaret frykter barna kan bli bortført eller traumatisert. Politiet har stilt opp, og også foretatt pågripelse og bedt om varetektsfengsling, men retten mente det ikke var gjentakelsesfare. Og siden har ulike former for trakassering bare gjentatt og gjentatt seg.

Saken skiller seg ikke mye fra andre saker om trakassering fra eks-samboere, annet enn at det i dette tilfellet er mannen som har ansvar for barna, mens kvinnen, som ifølge artikkelen har psykiske lidelser, er den som trakasserer. Og tragedien vedvarer, både fordi politiet ikke vet om kvinnen er strafferettslig tilregnelig, og fordi kravet om mindre bruk av tvang og tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus gjør at heller ikke helsevesenet griper inn.

Man venter nå på at den trakasserende og psykisk lidende kvinnen selv skal be psykiatrien om hjelp eller å bli innlagt. Politiet venter på at kvinnen skal bli vurdert av rettspsykiatriske sakkyndige, noe som bare kan skje om hun samarbeider. Derfor vet ingen hvor lenge dette skal fortsette. Og faren, som har ansvaret for barna, uttrykker at han håper han skal klare å unngå å bruke vold som svar på trakasseringen.

Varsellampene blinker, og alt man gjør er å toe hender og vente. Man velger bokstavelig talt å heller la barna bli skadelidende ved å få ødelagt år av sin oppvekst, enn å risikere kritikk for tvangsbruk. Dette kan ikke være en rettsstat verdig. Det at barn og voksne kan bli trakassert i årevis uten at noen kan gripe inn, forteller meg at mye har gått riktig galt. Og ofte skjer det som her har skjedd, at politiet faktisk griper inn, men at rettsvesenet nekter varetektsfengsling. All kritikken mot psykiatrien og politisk krav om mindre bruk av tvang, gjør at heller ikke de griper inn. Systemet er lammet og ofrene overlatt til seg selv. Skammelig!

Advertisements

2 responses to this post.

  1. Ja, det er skammelig, men også vanskelig. Å tegne opp linjen for når det skal brukes tvang og når det ikke skal er vanskelig, og må vurderes fra sak til sak. Et system det alltid vil være vanskelig å håndtere, dessverre. Det er jo også en alvorlig inngripen å tvangsplassere noen til psykiatrisk behandling, og en kan jo også tenke seg at den kan settes for lav. Dette er også menneskeliv som må beskyttes, også disse kan få livet sitt ødelagt eller bli skadet for livet om. Vi har jo hørt om dem og. Men en strengere lovgivning på området synes jeg uansett er på sin plass. Det kan da ikke være slik at det er «greit» å trakassere noen over flere år, men blir aldri «alvorlig» nok til å bli varetektsfengslet eller domfelt. Sammenliknet med erting på skolen er det jo slik at når ertingen blir often nok, mye nok, blir det betegnet som mobbing. Noe liknende burde også vært brukt her.

    Svar

    • Takk for kommentar.

      Du har selvsagt rett i at grenseoppgangen kan være vanskelig. Her er det bare tapere så lenge trakasseriene fortsetter. Det er heller ikke noe sjakktrekk å fengsle mennesker med psykiske lidelser, det gjør bare den syke sykere. Tvangsinnleggelse og tvungen psykiatrisk behandling synes jeg må være en bedre løsning, eller form for straff om man vil kalle det det. Da skjermes i alle fall barna og kan få en tryggere hverdag – får lov til å være barn. Det må veie tungt. Noen, dvs domstolene, må våge å foreta en prioritering i hvert enkelt tilfelle som medfører at trakasseriene opphører.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: