elskov i romjula

«Det hendte i de dager…». Vi hadde kost oss med god mat og godt drikke. Stearinlysene luet og blikkene formidlet velvære. Det lå erotikk i luften. Ute var det bitende kaldt og vedkassa var nesten tømt, så det gjensto en liten oppgave. Jeg dro på en ulster og småsteppet på glatte tøfler over lumske issvuller mellom huset og skjulet. Opplevde kun et lite glepptak, helt udramatisk, og jeg triumferte i mitt stille sinn. Om litt var jeg klar. Var vi klare. Jeg begynte allerede å danne meg bilder av elskov. Begynte å planlegge akten.

Jeg slo på lyset i skjulet og var klar til å gå inn. Der inne lå tørr og god ved som ville holde selv gjennom den strenge vinteren vi hadde. Det var bare å fylle opp de to vedveskene under skinnet fra lampa. Jeg tok først et forsiktig skritt over terskelen. Forsiktig fordi det var en høydeforskjell på hver side av terskelen. Jordgulvet i skjulet lå betydelig lavere enn på utsiden. Men det var jeg blitt vant med. Så jeg steget inn. Det jeg ikke kunne vite, var at en liten, rund vedkavle hadde rullet ned fra vedhaugen og lå der og ventet på tøffelen min.

Jeg har en hoggestabbe stående innenfor og litt til side for døren. Og i den står alltid øksa klar for å kløyve en og annen kavle som er litt drøy for ilegget i ovnen. Naturlig nok sitter øksa godt i hoggestabben. Og med skjeftet, naturlig nok, pekende mot døråpningen. Sånn i passe høyde. Klar til å gripes. Men så var det denne lille kavlen jeg ikke så. Den jeg så skjebnesvangert tråkket på. Den utgjorde det lille ekstra. Selve overraskelsesmomentet. Og i løpet av et sekund eller så, først med en liten og antatt kledelig svai i ryggen, liksom for å spenne opp kroppen, deretter på full fart forover, falt kveldens lokkende sysler i grus.

«O jul med din glede, jeg har ikke lyst…». Det ble et ublidt møte med økseskjeftet. Det traff der det smerter verst. Riktig en pungstyver var det. Så jeg ble stående der, jamrende på kne ved siden av hoggestabben noen minutter, mens ubehaget herjet i kroppen. Men det var kaldt. Jeg kunne ikke bli sittende der. Med ynk og stønn ble vedveskene fylt opp, og snart kunne jeg jamre meg lutrygget og bredbeint tilbake på glatta. Heldigvis uten flere uhell. Og rett før jeg gikk inn i stua forsøkte jeg å manne meg opp så godt jeg kunne. Pustet dypt et par ganger og bet smerten i meg. Tenkte at kanskje, likevel, om jeg bare fikk litt tid på meg. Jeg måtte forsøke. Det lå forventninger i lufta. Blikket som møtte meg levnet ingen tvil om den saken.

Jeg puttet et par barkloffer i ovnen. «Jeg går og tar meg en rask dusj», sa jeg. Og under over alle undere. I løpet av ti-tolv minutter, innhyllet i en kaskade med varmt, rennende vann, ble smertene gradvis mindre. Kanskje det kunne la seg gjennomføre, likevel? Jeg måtte forsøke. Og da jeg få øyeblikk senere, ikledd Adams drakt, kikket inn i stua, var hun forsvunnet. Noen klær lå igjen på sofaarmlenet. Hun hadde gått opp på soverommet. Jeg trippet etter opp trappa i den kalde entreen, og da jeg åpnet døra inn til soverommet, som også var i overkant kaldt, så jeg henne ligge klar under dynene. Julen er undrenes tid, og som en gledelig overraskelse kjente jeg noe skje med meg, der nede i økseskjeftets krokketarena. Jeg hutret optimistisk på tå over gulvet og krøp raskt inn under dynene.

Som nevnt, overraskelser hører julen til. Så etter å ha varmet hverandre opp, og endatil fått glødepluggen opp i giv akt, nærmet vi oss siste fase. Hun heiv seg i sadelen og red et par minutter, med brystene vakkert duvende i rolig, behagelig takt. «Heaven, I’m in heaven…». Men det var som nevnt kjølig på soverommet, og snart stanset det salige rittet. Hun grep etter dyna og ville kaste den rundt seg. Men siden jeg lå halvt oppå dyna måtte hun ta i litt, samtidig som jeg vred litt på meg. Først en gang. Så en gang til. Og så smalt det! Hun glapp taket i dynesnippen, og det endte med at jeg fikk meg en skikkelig uppercut under haka så hodet ble kastet bakover. Jeg lider av pyrea, eller periodontitt, med litt løse tenner i underkjeven, og jeg kunne formelig høre «Jingle-bell, jingle-bell…». Det skranglet i tannrekka. Og det som hadde vært en staselig cowboysadel med sadelhorn, ble gradvis til en helt vanlig sadel.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg begynte å le. Jeg hadde slett ingen grunn til det. Og så begynte hun å le der hun satt. Satt på, etter hvert, nær sagt ingenting. Latteren måtte skyldes situasjonen. En fortvilelsens latter. Forventningene og gleden i forkant, møtet med øksa som nær ødela alt, så stigende optimisme på ny, et glimt av det som kunne blitt en hyrdestund, før alt igjen gikk i grus. Riktig en Brækhus spesial var det hun hadde vartet opp med. Og for å gjøre fiaskoen komplett, fulgte en like naturlig som ubehagelig reaksjon på latteren. Mye god og kraftig mat de siste dagene hadde medført rikelige mengder med tarmgass, og hennes latter gjorde at fjertene kom som rytmiske skuddsalver over en fallen stolthet. Og godt var det, på en måte. Nye forskrifter om fyrverkeri forbyr fyrverkeri med «styrepinne», så da så.

Godt Nytt År!

Advertisements

16 responses to this post.

  1. Enten ler jeg så jeg griner, eller så griner jeg så jeg ler. Kanskje noe midt i mellom, eller hverken eller?
    En av delene er det iallefall!

    Du har tydeligvis ikke mistet grepet på forfatterpennen, sjøl om du var slepphendt med andre skaft.. 😀

    Fornøyelig lesning.., -og vet ikke om jeg kommer til å mestre kunsten med å la vær å flire neste gang jeg ser dere. Fikk noen bilder her nå, jeg godt kunne vært foruten, hehe… 😀

    Godt nyttår på dere også, og vær forsiktig. Nyttårsraketter uten styrepinne kan havne hvor som helst!

    Mvh Glenn

    Svar

    • @Glenn

      Du må ikke nevne dette med ett kløyva ord når vi treffes igjen. Dette må vi ha litt tid på å fortrenge, serru, og ingen skal rive opp igjen såret – hører du!

      Men det må jeg si at jeg heller ville gått til sengs med frøken influensa akkurat den kvelden. Hun byr aldri på slike overraskelser 🙂

      Svar

  2. Posted by Tore Slettengen. on desember 30, 2010 at 3:17 PM

    Det blir kansje litt tafatt å si (for oss gutta ivertfall) at «ting» blir litt større av slike historier som du har gått igjennom nå Magne, men jeg gjør det alikavæl.
    Før eller siden stemmer det ivertfall!

    Den gjorde kansje merkelig nok litt godt, skjøl om det var aldrig så vondt, den historia der…..først og fremst fordi at det var deg det gikk værst utover, og nest etter det på grunn av den gode lattervarmen hele veien underveis! 🙂
    (Sistnevnte holder i lange tider!)

    Godt nytt år, og tusen takk!

    Svar

    • Hei Tore!

      Artig å kunne more. Vi trenger å kunne strekke litt på smilebåndet av og til, og andres fadeser er en sikker vinner. Selv takk og godt år i 2011 🙂

      Svar

  3. Posted by Arne Fjellberg on desember 30, 2010 at 3:49 PM

    Magne: – Takk for advarselen! Jeg driver akkurat nå og fyrer opp i badestampen under epletreet. Den er trolig varm nok om 3-4 timer, etter en bedre middag. Og deretter kan alt skje! – Eller før. Hoggestabben, øksa og veaskjulet stemmer presis med din beskrivelse, bortsett fra at vi ikke har lys. Jeg skal ta meg en tur før mørket faller på. Bare for å sjekke at økseskaftet er vendt vekk fra døra og at ingen lumsk rundkavl ligger innafor dørstokken!

    Godt Nyttår!

    Svar

    • Hallo Arne,

      og lykke til med det som måtte skje under apalen. Må huske å ta deg en liten joggetur først da, så du unngår boblebadeffekten 🙂

      Magne.

      Svar

  4. Hehe. Godt nyttår til deg.

    Svar

    • @Fred Rune

      Bloggen «litt av hvert» har nærmest ligget brakk dette året, men så fikk jeg da noe å blogge om nå helt på tampen. Ønsker det beste for deg og dine i året som kommer 🙂

      Magne.

      Svar

  5. Posted by Gunn Hege on desember 31, 2010 at 12:49 PM

    :O Å herregud hehehe…
    *latterkrampe*

    Svar

  6. Posted by Annie on januar 1, 2011 at 2:15 AM

    HAHAHAHAHA!!

    Guhjelpemeg Magne!!!
    Denne har jeg ledd av siden jeg leste den igår…jeg ser det hele for meg. Fantastisk fortalt!

    Hils fruen så mye fra meg 🙂

    🙂

    Svar

    • Hei Annie.

      Det får en ekstra piff når man vet hvem hovedpersonene er. Sannsynligvis var det ikke veldig stilige bilder du fikk opp i fantasien, men så lenge historien lokket frem latteren er jeg fornøyd. Skal hilse 🙂

      Magne.

      Svar

  7. Posted by Lavina on januar 5, 2011 at 11:06 PM

    Neimen, hva er det du styrer med? Er det derfor det har vært så stille? Jeg ler, og ler…

    Men du, det var flott å se deg igjen! Godt nyttår!

    Svar

    • Hei Lavina.

      Hva jeg styrer med? Du kan så spørre. Egentlig hadde jeg ikke så mye å «styre» med der og da. Men nu går alt meget bedre 🙂

      Godt fotoår/bloggår 🙂

      Svar

  8. *ler så jeg hikster*

    Jeg håper det fremdeles går meget bedre nu :-). Nå fikk jeg i hvertfall en latter som gjorde godt for både kropp og sjel! Jeg kjenner henne ikke, men føler likevel behov for å si som mange andre her oppe: Hils fruen :-)!

    Og så ønsker jeg dere et riktig godt år!

    Svar

    • Hei Kari!

      Godt du fikk trimmet lattermusklene litt, det gjør godt. Og etter at sprengkulda slapp taket går det meget bedre på soveværelset. At en og annen fjert sniker seg ut i løpet av nattens drømmetilstand er som det er, det lar seg nok ikke stanse. Men uppercutene har opphørt. Det setter jeg umåtelig stor pris på 🙂

      Takk for kommentar.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: