Fiske

Valg av utstyr og håndtering av fisk ved C&R.

 

Denne artikkelen er ikke ment som noen endelig fasit som gir alle svar rundt praktisering av C&R. Det jeg ønsker er å sette opp en enkel oversikt over hvordan C&R-fiske kan gjennomføres på en god måte. Det vil være ulike syn på det meste, men noen hovedtrekk bør være allmenngyldige. Om artikkelen kan fungere som en basis for utøvelsen av C&R, med opplysninger som trekker opp en hovedlinje, er min hensikt nådd.

Catch and Release (heretter C&R), eller Fang og Slipp, er et tema som har blitt og blir debattert jevnlig. Med økende fiskepress fra stadig flere sportsfiskere, vil et økende antall fiskebestander måtte bli forvaltet på ulike måter. C&R vil være ett viktig forvaltningstiltak.

C&R som metode har etter hvert blitt så allment kjent og praktiseres nå av så mange, at mye av jobben med å skape aksept og forståelse for nødvendigheten av C&R som forvaltningstiltak er gjort. Fra å debattere nødvendigheten av C&R i flere vann og elver, har man kommet et langt og viktig skritt videre. Nå fokuseres det mer på teknikk og praktisk kjøring, landing og håndtering av fisk som skal slippes ut igjen.

C&R handler om å påføre fisken så få og milde belastninger og skader som mulig. Alt annet er underordnet. Men her oppstår ulike dilemma og synspunkter på hva man kan og hva man bør gjøre – eller rettere hva man ikke kan og ikke bør gjøre. Det handler om redskapsvalg, fra kroktyper til fortomstykkelse og håvnettype. Også fotografering av fisker og fangst og hvordan dette bør foregå, er et viktig tema som omtales sist i artikkelen.

 

Redskapsvalg:

Jeg går ikke inn på detaljer rundt redskapsvalg, siden erfaring og teknikk her spiller en rolle for valg av stangklasse og stangaksjon relatert til fortomstykkelse ved ulike fiskesituasjoner og forhold (bl.a. strømstyrke i elv og forventet størrelse på fisk, og også fiskeart). Redskapsvalg og teknikk knytter seg mye til læringsprosessen ved sportsfiske, og preferansene vil endre seg for den enkelte over tid. Hovedregelen her må være å benytte så tykk fortomsspiss som mulig uten at fisket forringes.

Det har vært en tendens til at sportsfiskere fremstiller som en bragd det å lande stor fisk på spinkel redskap. Dette er ikke greit dersom fisken skal settes ut igjen, da tiden det tar å trette ut en stor fisk med tynn fortomsspiss blir for lang. Faktisk ville motsatt holdning vært langt mer tjenelig; skryte av hvor tykk fortomsspiss man klarte å lure fisken til å ta med. Legge prestisjen i stadig forbedret kaste- og presentasjonsteknikk framfor å kompensere med fortomsspisser på 0,12 og 0,10.

Allerede nå vil noen steile, på grunn av forrige avsnitts siste setning. Steile med rette, og av ulike grunner. En fluefisker knyter ikke en flue i krokstørrelse #22 til en 0,18 eller 0,20 fortomsspiss. Og det finnes ofte gode grunner til å velge lita flue og tynn fortomsspiss. De fleste skyldes ikke dårlig kaste- og presentasjonsteknikk, men en situasjon som krever det. Stor aure som nipper små døgnfluer på tunga av et brekk er ingen ukjent situasjon, og her står dilemmaene i kø. Lita flue og tynn fortomsspiss må trolig til for å få auren til å ta, og når den da tar er sjansen for at fortommen ryker eller at kjøringen må pågå lenge stor. Jeg mener det rette ville være å gå opp på krokstørrelsen i forhold til insektene som imiteres og velge fortom med tanke på kjøretid. Så får fiskeren heller akseptere at enkelte fisker står slik til og er av en slik størrelse at de ikke både lar seg fange og slippes på forsvarlig måte. Og det leder til mitt første hovedpunkt.

1. Velg tykkelse på fortomsspiss med tanke på rask og effektiv kjøring.

Fiskens “klær” er et beskyttende slimlag. Slimlaget virker først og fremst bakteriehemmende, og skader på slimlaget medfører ofte bakterieangrep som svekker fisken og kan etterfølges av soppdannelser. Ulike typer av Saprolegnia og særlig UDN (Ulcerativ Dermal Nekrose) kan true hele bestander der den blomstrer opp. Ikke minst derfor bør man i størst mulig grad unngå å ta i fisken, og aldri med tørr hånd! Videre bør man velge knuteløst håvnett for å påføre slimlaget minst mulig skade og sår. Ved harrfiske og bruk av krok uten mothake kan fisken med fordel avkrokes uten berøring eller bruk av håv.

2. Benytt håv med knuteløst og finmasket nett.

3. Forsøk i størst mulig grad å unngå å ta i fisken, og aldri med tørr hånd.

Valg av kroktype er omdiskutert. Hovedskillet går gjerne på valget mellom kroker med eller uten mothake. Her er det påvist fordeler og ulemper ved begge, så det blir et valg hver og en må foreta. Det man ikke er uenig om er de mothakeløse krokenes fortrinn når fisken ligger i håven; de er utrolig mye enklere å løsne og fjerne fra fiskens leppe, tunge eller svelg. Det er en vesentlig forskjell.

Det finnes ulike typer krokløserverktøy, og hvor hensiktsmessig den enkelte typen verktøy er avgjøres av situasjonen. Sitter kroken dypt, i svelg eller gjeller, er et verktøy som føres inn på sena via et spor i en hylse og føres inn til flua løsner, godt egnet. Sitter kroken i leppe eller framme i munnen, kan en av mange ulike krokløsertenger være beste valg. Her må hver og en orientere seg om hva som finnes og hva man vil satse på. En anbefaling er å utstyre seg med et par ulike typer som nevnt over. Undersøkelser viser også at overlevelsesprosenten for fisk som er kroket dypt (svelg/gjeller) statistisk sett er større når sena kuttes i munnhulen og flua blir sittende, enn når man forsøker å løsne og fjerne flua.

4. Sørg for alltid å ha krokløserverktøy lett tilgjengelig.

Disse fire punktene er i det store og hele hovedpunktene man bør forholde seg til ved C&R. De ivaretar utstyrsvalg for rask og effektiv kjøring, håving og avkroking. Alt dette kan ofte utføres med minimal eller ingen direkte kontakt med fisken, og fisken vil hele tiden kunne oppholde seg i vannet. Dette siste er viktig, da ethvert forsøk på å holde fast og/eller løfte fisken over vann påfører fisken skader (bl.a. skade på slimlag, men også indre organer og ryggrad). Det å løfte en fisk ut av vannet og holde den for å vise den fram eller fotografere/filme den, er en ekstra belastning man bør unngå å påføre fisken. Fotografering og filming bør skje når fisken ligger i vannflaten, da eventuelt i håven. Og siden slike situasjoner er ganske vanlige og omdiskuterte, velger jeg å ta det med som et siste punkt.

5. Unngå å holde/klemme rundt fisken eller løfte fisken ut av vannet.

Det kan ofte være behov for å gi “starthjelp” for å få i gang gjellefunksjonen og gassutvekslingen over disse når en utmattet fisk settes ut igjen. I elv gjøres det greit ved å holde fisken forsiktig under buken og rundt haleroten opp mot strømmende vann. I sakteflytende elv og stille vann kan det være behov for å skyve fisken rolig frem og tilbake for at oksygenholdig vann skal passere over gjellene. (Se video under). Så snart fisken beveger seg for å komme fri kan man forsøke å slippe, men av og til må prosessen gjentas. Oppleves dette problemet ofte, skyldes det sannsynligvis feil teknikk og praksis av nevnte punkter, eller at temperaturen i vannet er for høy til at C&R-fiske er forsvarlig.

 

De fire første punktene,

1. Velg tykkelse på fortomsspiss med tanke på rask og effektiv kjøring.

2. Benytt håv med knuteløst og finmasket nett.

3. Forsøk i størst mulig grad å unngå å ta i fisken, og aldri med tørr hånd.

4. Sørg for alltid å ha krokløserverktøy lett tilgjengelig.

 

handler om enkle retningslinjer for redskapsvalg og bevissthet rundt teknikk for å påføre fisken minst mulig skade, men også begrense tiden fra kroking til gjenutsetting. Siste punkt derimot

5. Unngå å holde/klemme rundt fisken eller løfte fisken ut av vannet.

skiller seg ut ved at den atferd som best tjener fisken forutsetter noe kunnskap om fiskens anatomi og fysiologi for å vinne bred aksept. Derfor vil jeg bruke litt tid på å opplyse om og underbygge dette i følgende avsnitt.

Extended play time can result in exhaustion, this is characterised by marked acidosis due to the release of protons into the extra-cellular fluid from poorly perfused white muscle (Tufts et al., 1991). Specifically this causes an increase in blood lactate levels and a decrease in extra-cellular pH (Tufts et al,. 1991). Once the fish is landed, air exposure cases the gill lamellae to collapse, causing an almost complete loss of gas transfer. This results in an increase in blood CO2 levels and a decrease in blood O2 levels (Ferguson and Tufts, 1992).

Den engelske teksten over er hentet her, en side med bred informasjon om temaet C&R. Som vi leser (fritt oversatt) vil langvarig kjøring kunne føre til utmattelse og forhøyede syreverdier (acidosis = reduserte pH verdier). Særlig gir dette økte melkesyreverdier i blodet og lavere ekstracellulær pH. Og så snart fisken kommer på land og utsettes for luft (løftes ut av vannet), kollapser gjellelamellene og all gassutveksling opphører. Følgene blir økt karbondioksidnivå (CO2) og senket oksygennivå (O2) i blodet. De negative faktorene forsterkes ved høye temperaturer, og C&R bør nok ikke utøves ved vanntemperaturer på >18 grader.

Vi snakker her om betydelig stresspåvirkning som øker kortisolproduksjonen (kortisol blir ofte kalt stresshormonet) og derved risikoen for infeksjonssykdommer. Kortisol reduserer nemlig lymfocyttenes evne til å produsere antistoffer, og fisken blir betydelig mer utsatt for soppangrep og får svekket evne til heling av skader. Videre påvirkes de metabolske prosessene generelt, og restabiliseringsprosessen tar lang tid. Det å løfte en fisk ut av vannet, selv for kort tid, må ses på som en stor ekstrabelastning på fiskens fysiologiske system, og noe som kommer på toppen av et allerede høyt stressnivå. Det er også slik at ulike typer stress som medfører smerte, frykt eller ubehag medfører sensitivisering (gir økt stress ved gjentakelse – opplever C&R igjen).

En annen faktor som kan spille inn når en stor og tung fisk holdes over vann, også når den holdes horisontalt og understøttes med en hånd under buken, er at svømmeblæra utsettes for eksternt trykk. Laksefisk er såkalt fysostome, dvs at det går en åpen kanal fra svømmeblære til svelg. Ytre trykk kan derfor redusere luftvolumet i blæra og flotasjonen (balansen i oppdrift i forhold til trykk ved ulike dyp) forstyrres midlertidig. Det vil i praksis si at fisken som gjenutsettes og allerede lider av utmattelse må bruke inntil 20% mer krefter og energi på å svømme for å unngå å synke til bunns (kompenserer for ubalanse i flotasjonen).

Når det gjelder press-skade på øvrige indre organer ved forsiktig og kortvarig løfting og holding av fisk, er det for laksefisk meg bekjent ikke påvist større følger. Problemene knytter seg snarere til feilbelastning på ryggrad. Kraften skyver fra spord/hale og framover når fisk svømmer, og muskulaturen som støtter rundt og holder ryggvirvlene på plass er ikke konstruert for å tåle belastning motsatt vei. Et fast grep om sporden til en sprellende fisk vil skade ryggraden. Likeså om den holdes vertikalt fra hode eller spord. (Her syndes det ved mange settefiskeanlegg når stamfisk håndteres i forbindelse med stryking!). Jo større/tyngre fisk dess større fare for negative konsekvenser.

 

Oppsummering:

C&R er et viktig bidrag fra sportsfiskere i forvaltningen av sårbare fiskestammer. Metoden er anvendt i mange tiår og har vist seg å fungere bra. Men det forutsetter kunnskap og bevissthet om praktiseringen. Ved å holde seg til enkle retningslinjer og følge disse, vil også ferske sportsfiskere kunne praktisere C&R med godt resultat. Selv om metoden medfører at en andel fisk dør etter gjenutsetting, vil kanskje så mange som 9 av 10 overleve (laksefisk). Det er også greit å vite at forskjellene for tapstall varierer betydelig fra art til art.

Note: En del fakta er hentet fra Kjell Døving og Eigil Reimers bok «Fiskens Fysiologi».
%d bloggers like this: