et blikk

Mange har satt blikk på det fremmedkulturelle. Jeg vil sette fokus på et fremmedkulturelt blikk.

For få år siden mistet jeg min mor. Selv om hun hadde vært syk i lengre tid, og selv om døden lenge befant seg i nærheten, kom den med sin nummende styrke. Man kan ikke helt forberede seg på døden. Vi mennesker er dårlige på å takle alt som er endelig. Vi ønsker oss alt det døden ikke byr på. Derfor mister vi grepet. Mister oss selv når det skjer nært innpå oss, selv om vi finner støtte i de rundt oss. Døden er personlig. Og den kan gjøre oss litt stive og keitete. Vi finner ikke helt ordene. Vi møter ikke blikket annet enn i korte glimt. Vi er på halvdistanse. Vi nordmenn er altfor ofte på halvdistanse. Jeg visste ikke det da, men jeg fant det ut etterpå.

Jeg oppdaget noe merkelig vel en uke etter mors bortgang. Noe som ble sittende fast i meg og som har fått meg til å snu om på egne tanker. I tiden fra hun døde og til etter at begravelsen og familiesamlingen var over, var det kondolanser. Snille ord. Nærhet. En situasjonsbetinget nærhet, fra slektninger man sjelden og aldri ser og snakker med. Jeg følte det som en god ramme etter alle følelser som løstes ut etter at jordfestelsen var over. Det var trygt og oppmykende å høre prat om dagligdagse ting. Noen hentet fram gode minner. Det hørtes lett latter. Overraskende frisluppen latter. Knutene og spenningene løste seg litt opp.

Det ble snart tid til å reise fra hjembygda i Hedmark og ned til Telemark, mitt andre hjemfylke. Hverdag og jobb ventet. Og bilturen hjem sammen med kona, fire til fem timer, tosomme, ble en overgang. Den geografiske distansen, og det å reise fra, fikk dobbel betydning. Det var i slutten av mai og naturen sto pyntet i friskt grønt. Mjøsa, Eina, Randsfjorden og Tyrifjorden lå som mørkeblå smykker, og turen ga en fin ro med få ord. Det ble som å trekke pusten dypt ned i lungene og slippe den ut etter en tung påkjenning. En underlig form for god tristhet. Hodet ble tømt og sanseinntrykkene fløt inn i kroppen.

Dette med sorgtanker går i bølger. Man faller dypt inn i dem i stille perioder, og man lar seg av og til avlede av gjøremål eller triviell samtale. En berg og dal bane for følelser. Og da jeg kom tilbake på jobb, mottok jeg blomster og vennlige ord. Noen ga en klem eller et klapp på skulderen. Andre ga ord eller et avmålt smil. Men det var én som skilte seg ut, markant. Det var en som ga noe annet og noe mer, litt udefinerbart. En kollega som visste mye om sorg og hva familie er. En høy, slank ung mann fra Mogadishu i Somalia. Han ventet. Han lot de andre vise sin medfølelse først. Iakttok. Han hadde ikke hastverk. Ikke den dagen. Ikke der og da. Han sto alvorlig og ventet.

Det var måten han kom på. Han fant blikket mitt først og holdt det hele veien de få skrittene det var mellom oss. Så tok han handa mi i sine og så lenge dypt inn i øynene mine med sorgtungt, tåreblankt blikk. Han sa ikke noe. Var bare helt tilstede noen lange sekunder. Intenst tilstede. Det føltes så ekte og så fylt av empati at jeg nesten ble satt ut. Måtte være litt for meg selv etterpå, og… – svelge inntrykket. Det var sterkt. Det sto i kontrast til de andre kollegaenes måte å møte meg på, den norske måten. Det sto også i kontrast til hvordan den ytre familien hadde møtt meg på. Jeg tror aldri jeg har følt meg så sett, verken før eller siden. Ord som verdighet, empati, medfølelse og absolutt tilstedeværelse, fikk et større innhold den dagen. Et fremmed innhold.