ryggplager i april

Når ryggen streiker, blir man temmelig immobil. Jeg er dog ikke helt ubevegelig, men så pass krakete at jeg ikke får på meg trusa sånn i en håndvending når jeg står opp. Må lure ene foten inn først, strekke ned armen med smerte og lirke trusa midt opp på leggen. Så kommer B-momentet, som det er å få andre foten gjennom trusa. Øøøyy! Øhh! Av og til går det, av og til ikke. Da blir det å ta med trusa ned til badet. Kreke seg i adams drakt ned trappa og foreta morgenvask og tannpuss før neste forsøk. Da går det som regel greit. Det handler om å lee i gang skroget først, før man går til så tøffe oppgaver som å kle på seg.

Natta har vært kald og det er kjølig nede i stua. Frokosten består av blåbæryoghurt og er unnagjort i en fei. Men jeg må fyre. Og det er ikke ved inne. Så jeg banner. Forbanner ryggen. Oppfører meg som et barn som nettopp har lært å banne. Drar til med alle de verste ordene. Det er smertene som styrer vokabularet. Og jeg føler meg bedre etterpå. Litt bedre. Men jeg må hente ved. I skjulet. Og det kan jeg jo ikke. Jeg kan umulig bære ved med den helvetes ryggdritten. Alternativet er å ta på tykke vinterklær, inne. Men nei, jeg må hente ved. Gå mange turer. Bære ei og ei vedski. Eller… Jeg slår i kaffe og bestemmer meg for å drøye litt. Slår på TV’n for å se om det har skjedd noe interessant i TV2s nyhetsverden i løpet av natten.

Det første nyhetsinnslaget gjør meg varm på et blunk. Varm i hodet. Jeg banner mer. Forbanner nyhetsredaksjonen, fordi de nok en dag, etter en uke eller to med den samme innholdsløse dritten, serverer innslag om den nyanskaffede hunden til president Obama og hans familie. En portugisisk vannhund. So what? So what?! Det lugger i ryggen da jeg desperat knabber til meg fjernkontrollen – øhh! – og slår av TV’n. Forbanner TV2 opp og ned, på kryss og tvers. Var redd neste innslag kunne være en eller annen pressekonferanse, der lyden er så dårlig at man verken hører spørsmål eller svar. Og der støyen fra fotokorpset, et dusin fotografer som blitser og fyrer av 20-30 bilder hver, uten at paneldeltakerne så mye som har leet på et øyelokk. Vet de ikke hva de holder på med? Hva med å ta et par-tre bilder? Da bør minst ett bilde bli brukbart, om de ikke er helt på jordet.

Innslaget med Obama og vannhunden, den portugisiske vannhunden, ble redningen. Jeg fikk en fantastisk ide, og det skyldtes det meningsløse styret rundt bikkja. Amerikas førstehund, tror jeg de kalte kjøteren. Kan president Obama slepe rundt på en vannhund, kan da jeg skaffe meg vedhund. Ideen var genial. En taustump, eller aller helst en buksestrikk av typen metervare, med renneløkke, var hva jeg trengte. Så kunne jeg gå til skjulet, snare fast ei og ei vedski og trekke dem etter meg over tunet. Ingen bæring. Og med en bøyd strikkepinne til krok i andre enden, kunne jeg hekte tauet i smøystolen bak på buksa – voila! Små ujevnheter i terrenget, attersteg og litt ravende gange, ville bli kompensert av strikken. Ingen brå protester fra vedhunden. Optimismen antok en eksponentiell vekstkurve.

Første turen gikk over all forventning. Vedhunden oppførte seg veldressert og eksemplarisk. I løpet av ti minutter var første vedski på plass ved ovnen. Latterlig enkelt, om ikke direkte effektivt. Jeg huket motvillig i knærne – øhh! – og sagget ivei etter ny vedski. Det var nummer fire i rekken som skulle skape problemer. Første halvtimen gikk som en drøm. Ikke uten smerte, men relativt greit. Men vedhund nummer fire var en djevel. Det stakk ut en kvisttapp på en tomme eller så, og denne måtte selvfølgelig hake seg fast på vei ut av skjulet. Jeg merket det ikke straks. Hadde vendt meg til at opplegget fungerte perfekt. Så jeg fortsatte å gå enda noen skritt før jeg merket at noe holdt igjen. Og det var da det ulykksalige skjedde. Idet jeg skulle snu meg for å kikke bakover, sviktet det ene beinet slik at jeg ravet to ekstra skritt fram.

En strikk har sine egenskaper. Alle finner ut av det ganske fort. Man lærer som liten, med et vondt rapp! Husker den morsomme leken til storebror, der begge skulle bite godt tak i hver sin ende av strikken, så skulle vi rygge helt til den ene ikke lenger klarte å holde igjen. Jeg var kanskje fire, og jeg ville veldig gjerne vinne. Det jeg ikke forsto før etterpå, etter å ha lenet meg tilbake i 45 graders vinkel, småspinnende i sokkelesten, og med maksimal strekk på strikken, var at det var den som ikke slapp taket som tapte – schnapp!

Dette var et deja vu. Skjebnen ville det slik at jeg akkurat fikk snudd hodet før den hurtigflyvende vedhunden traff – midt i panna! Men hell i uhell, det er ett mykt område på gårdsplassen, et lite telehiv hvor vannet surkler i møkka. Jeg landet mykt med kinnet og øret i møkkgrauten og tok telling. Lå og lyttet til vårens surklerapsodi i D-moll noen minutter. Riktig behagelig lå jeg, og jeg kjente ingenting til ryggsmertene. Kunne jeg ha pådratt meg en hjerneskade, eller en lammelse? Jeg åpnet øynene og kunne konstatere at vedhunden lå rolig og voktet over sin herre. Phalloides’ førstehund lå der trofast og helt i ro. Obamas kjøter skulle hete Bo. Min, som hadde skremt meg skikkelig, fikk navnet Bø. Min vedhund, Bø, skulle snart kremeres. Jeg frøs!

Jeg løftet armen for å kjenne på pannebrasken. Den var øm og virket fremmed i formen allerede – stor, liksom. Den var i ferd med å pose seg ut, skikkelig. Og ved å løfte blikket, kunne jeg snart se min egen panne. Jeg behøvde ikke tenke på å bruke skyggelue med det første. Bekymringen nå, var å komme seg på beina og innomhus. Og det gikk med tiden til hjelp og smerter så det holdt. Halvtimen senere knitret det godt i ovnen. Jeg fikk lirket meg ned på sofaen med et pledd over meg og fjernkontrollen innen rekkevidde. Minutter senere ble det avholdt pressekonferanse på TV2s Nyhetskanalen. Hva de snakket om og hvilke spørsmål som ble stilt, har jeg ingen anelse om. Tror det hadde noe å gjøre med at Røkke og Stoltenberg hadde vært på Aker og ruset seg på solusjon. Samme kunne det være.

Advertisements

25 responses to this post.

  1. Godt du tar det med ro, for du lever åpenbart farlig. 🙂

    Svar

  2. frr.

    Forsøker å underholde, mest meg selv, med litt vill fantasi. Et forsøk på selvtrøst. Ryggen er ræva, om det går an å si det slik, og jeg sleper avsted som om jeg skulle gjort i buksa. Håper de verste plagene gir seg snart så jeg kan spasere litt – det hjelper. Nå blir det finvær til helgen også. Du får gå litt for oss begge frr, og knipse noen vårlige bilder 🙂

    Svar

  3. Au au au! Det er litt flaut, men når du forteller at du har vondt trekker jeg på gliset…. Men det er noe med det at du ikke bare lar vondt være vondt, men liksom er nødt til å sette en spiss på det 😀

    Det kan forresten være greiest for deg at de hunderasene du velger deg er små, enten det er i virkeligheten eller i fantasien. Jeg mener – hvis du skal fortsette å slå dem i panna på den måten.

    God bedring!!! Slike rygger er noe ordentlig herk.

    Svar

  4. Kari.

    Bare le du, da kommer i hvert fall noe positivt ut av plagene. Angående hunderaser, høres en vannhund bløtere ut enn mine vedhunder – så kanskje 😛

    Svar

  5. Ah – det tenkte jeg ikke på! Sånn sett kan jeg foreslå silkehøne.

    Svar

  6. Kari.

    Ei høne midt i fjeset… – vel. Vel… – ?
    Du får 4 poeng for kreativiteten, det får holde 😉

    Svar

  7. Humre. Det var ryggen som var vond, var det ikke…

    Håper uansett den er bedre nå.

    Svar

  8. Kari.

    Jo, var og er. Takk for baktanken – sorry, omtanken 🙂

    Svar

  9. Hehe, stygt å flire, men det er godt og fortvilt berettet!=)

    Kom til å tenke på en kompis som hadde ryggtrøbbel. Ikke verre enn at han kunne ha seg en «bete» av og til med kjerringa. Disse to praktiserte «Hoppeavisvingen»-metoden.
    Murphys lov slår ofte til i vår verden, og de slapp heller ikke unna «tingenes iboende fanskap».

    I samme øyeblikk det skulle rusle for karen, gjorde han seg klar til å «hoppe av».., – Hekseskuddet kom momentant, og han datt pladask nedpå kvinnemennesket igjen.
    Kombinert utløsningsorgasme og hekseskudd i samme pakka ble resultatet…

    Pluss ei mannevond kjerring….

    Svar

  10. Posted by Leyla on april 23, 2009 at 12:43 PM

    Heia Phalloides 🙂

    Uff altsaa..ryggsmerter er jo saa inn i granskauen vonde!
    Men..jeg maa aerlig innroemme at innlegget ditt fikk meg til aa le godt..:D

    Kanskje du likevel skulle skaffe deg en portugisisk vannhund? 😀

    Jeg haaper iallefall at ryggen din er bedre 🙂

    God bedring 🙂

    Ha en fin dag 🙂

    Svar

  11. Nunzio.

    Det der tror jeg på. Det å komme seg på, kan nok gå. Men av…! Kopulering er en dristig sport når ryggen streiker. I beste fall kunne man tilført noen nye stillinger i Kamasutra, uten at jeg tror det ville spredd mye glede – kanskje litt latter, når jeg tenker etter.

    Har nå vaklet og ravet omkring i heimen som en skamfull ape i fire dager. Ikke noe kjekt i det hele tatt. Men de to siste dagene har det bedret seg. I dag var jeg ute igjen. Ruslet i saaakte tempo langs elva.

    Svar

  12. Leyla.

    Blir nok ingen hund. Har trillebåre og det får holde.
    Ryggen er i god bedring, takk for omtanken. Beveger meg ute igjen nå, nesten som et menneske i ganglaget. Frydet meg over vårens fargerike smil langs elva i dag. Hestehov, hvitveis, blåveis, maigull og skogfiol, blomstrende or, selje og hyll. Det knopper seg overalt. Det hjelper både på rygg og sinn.

    Leser historien din og skal kommentere når du er i mål. Du skriver godt om vanskelige ting.

    Nyt årstiden 🙂

    Svar

  13. Humrer her av kommentarene dine nedover…
    Ser for meg en phalloidisk evolusjon her. Fra liggende til gående på et par vårmåneder..

    Noe for Darwinistene det der! =)

    Svar

  14. Nunzio.

    Fra «Det var en gang et menneske» til «Se, han går» – snakker om timelapses! Når ryggen er i ulage, sørger jeg alltid for å være nybarbert og unngår konsekvent å spise bananer ute i det fri.

    Angående darwinister, for ikke å snakke om deres rake motsetninger, valgte jeg under en drøy ryggsjau å rusle lutrygget og tvekroket ut av Statskirken for mange herrens år siden. Hadde jeg da, med positur som en slags dårlig kopi av Quasimodo, truffet på pastor Torp i Oslokirken, er jeg redd han ville manet både djevelen og tarmene ut av meg. Amen!

    Svar

  15. *Ler høyt så kaffen skvetter*

    Dette var riktig så underholdende om morgenen, Phalloides!
    Jeg nikker gjennkjennende til ryggsmertene, (selv om man bare er 31, så har ryggen fått mer bank enn den strengt tatt burde etter godt og vel 20 år som «kamikaze-rutter» på halvtemte hester *s*), fryser litt på ryggen av kulden i stuen din, og flirer godt av dårlig underholdning på tv om morgenen.
    Men latteren kommer for fullt når jeg begynner å se for meg du og din hund «Bø» på tur over tunet…og ikke minst den heldigvis myke landingen din etter «Bø»`s dårlige dressur… *ler*

    Kjære vene, ta det nå litt rolig på morrakvisten… En varm kaffekopp, og et skikkelig godt teppe burde vel hjelpe på til varmen har fått igang maskineriet litt bedre?

    *Blåse på pannen og ryggvondten, lager kaffe og henter teppe*

    *Klem fra Døgnfluen*

    Svar

  16. Ephemera.

    Ahh! Endelig en omsorgsperson. Både mental pleie, nykokt kaffe, pledd og klem… – nesten så jeg får lyst til å hente flere vedhunder. Takk.

    Går bedre nå, for hver dag. Skal ut å rusle om noen strakser. Det er medisin i seg selv å bevege seg i naturen i disse vårdager, selv om man enda er litt hemmet.

    Kanskje jeg også skulle begynt å ri inn halvville hester, som en slags kiropraktikk a la naturmetoden. De sier man får god holdning av å ri – eller kanskje ikke.

    Takk for omtanke og kommentar, og ha en fortreffelig weekend 🙂

    Svar

  17. «De sier man får god holdning av å ri – eller kanskje ikke.»

    Å joda, god holdning får man, av både balansen og bedre ryggmuskulatur… Og gudbedre så harde muskler man få i både rumpe, lår og legger… ene og alene fordi man innimellom klamrer seg fast for livet. *Flirer*

    Men om det alltid er like godt for helsen ellers, se det er jeg mer usikker på…. Kommer aldri til å glemme komentaren sist gang jeg var innom legevakten…
    «Si meg… har du fremdeles samme hesten..???»
    Kan si det sånn at jeg var rimelig rød i topplokket da… *ler*

    Og nå er merren min dagsventende med føll…. Jeg må like å leve farlig, tror jeg…*s*

    Ja, ja…

    En god helg ønskes deg også!

    Svar

  18. Ephemera.

    Red litt tidlig i tenårene, men ble aldri så god at jeg følte meg helt trygg. En av hestene het Bronen og var utrolig hard i kjeften. Hadde ikke sjangs når den tok i vei. Ikke følger det håndbrekk med disse doningene heller. Ble kastet av og gikk lei.

    Må følle godt med merra di, da. Ta jordmorrollen på største alvor 🙂

    Svar

  19. Under en tur til legekontoret ble denne kompisen på en måte kurert.
    Det første doktoren befalte ham å gjøre, -var om å ta av seg benklærne.
    Før underbuksa falt, sto legen klar med bendoverhansken, og en velvokst finger var klar for oppdagelsesferd.
    Rett før penetrasjonen, hadde kompisen kastet et raskt blikk på den hvitkledde, og sverget på at han kunne se legen «likte» det… Det var ren skjær lyst og begjær som styrte fingeren…

    Etter dette legebesøket har jeg aldri hørt ham klage over jokkeleddet…

    Svar

  20. nunzio.

    Sitat: «Etter dette legebesøket har jeg aldri hørt ham klage over jokkeleddet…»

    Øh? Skal det tolkes som at de endte opp som et lykkelig par, eller… 🙂

    Svar

  21. Aner ikke om de er lykkelige jeg…;)

    Svar

  22. Posted by Lavina on mai 4, 2009 at 9:00 PM

    Huff, og huff men likevel må jeg smile i det jeg ser hele situasjonen for meg! Håper ryggen er bedre, og du slutt å fyre med ved og gå heller for varmepumpe.. Da kan du slippe gåsehud på naken hud… he,he..

    Svar

  23. Lavina.

    Ryggen rettet seg og jeg kunne igjen gå turer i skogen, men ikke nå. 1. mai gjorde jeg en lang tur i skogen, og så kom jeg over knust glass som jeg ville plukke opp. Jeg bøyde meg ned, og smack!, så streiket ryggen på ny. Ble stående i vinkel. Turen tilbake til bilen ble lang og smertefull. Så nå er jeg passe sur!

    Erstatte vedhund med varmepumpe var et brukbart forslag, takk 🙂

    Svar

  24. Posted by Lavina on mai 6, 2009 at 8:44 PM

    Man blir ikke yngre med årene vet du. Men vær forsiktig med ryggen og kom deg til kiropraktoren, man skal jo ikke lide unødig lenge.
    Er ikke plaget, men mer plaget av at nakken låser seg om jeg tar en uheldig vridning..
    God bedring!

    Svar

  25. Lavina.

    Trenger nok ikke kiropraktor, tror jeg. Det synes å rette seg. Har beveget meg uten stokk det meste av dagen, smertene avtar og jeg håper å kunne ta en forsiktig tur ut i løpet av helgen. Bare jeg kan gå turer igjen så retter det seg raskt. Men takk for omtanken. Angående alder, er det noe for statistikere. Er vi unge i tanken og beholder litt av fantasien og lekenheten, blir alder bare tall 😉

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: