ryggplager i april

Når ryggen streiker, blir man temmelig immobil. Jeg er dog ikke helt ubevegelig, men så pass krakete at jeg ikke får på meg trusa sånn i en håndvending når jeg står opp. Må lure ene foten inn først, strekke ned armen med smerte og lirke trusa midt opp på leggen. Så kommer B-momentet, som det er å få andre foten gjennom trusa. Øøøyy! Øhh! Av og til går det, av og til ikke. Da blir det å ta med trusa ned til badet. Kreke seg i adams drakt ned trappa og foreta morgenvask og tannpuss før neste forsøk. Da går det som regel greit. Det handler om å lee i gang skroget først, før man går til så tøffe oppgaver som å kle på seg.

Natta har vært kald og det er kjølig nede i stua. Frokosten består av blåbæryoghurt og er unnagjort i en fei. Men jeg må fyre. Og det er ikke ved inne. Så jeg banner. Forbanner ryggen. Oppfører meg som et barn som nettopp har lært å banne. Drar til med alle de verste ordene. Det er smertene som styrer vokabularet. Og jeg føler meg bedre etterpå. Litt bedre. Men jeg må hente ved. I skjulet. Og det kan jeg jo ikke. Jeg kan umulig bære ved med den helvetes ryggdritten. Alternativet er å ta på tykke vinterklær, inne. Men nei, jeg må hente ved. Gå mange turer. Bære ei og ei vedski. Eller… Jeg slår i kaffe og bestemmer meg for å drøye litt. Slår på TV’n for å se om det har skjedd noe interessant i TV2s nyhetsverden i løpet av natten.

Det første nyhetsinnslaget gjør meg varm på et blunk. Varm i hodet. Jeg banner mer. Forbanner nyhetsredaksjonen, fordi de nok en dag, etter en uke eller to med den samme innholdsløse dritten, serverer innslag om den nyanskaffede hunden til president Obama og hans familie. En portugisisk vannhund. So what? So what?! Det lugger i ryggen da jeg desperat knabber til meg fjernkontrollen – øhh! – og slår av TV’n. Forbanner TV2 opp og ned, på kryss og tvers. Var redd neste innslag kunne være en eller annen pressekonferanse, der lyden er så dårlig at man verken hører spørsmål eller svar. Og der støyen fra fotokorpset, et dusin fotografer som blitser og fyrer av 20-30 bilder hver, uten at paneldeltakerne så mye som har leet på et øyelokk. Vet de ikke hva de holder på med? Hva med å ta et par-tre bilder? Da bør minst ett bilde bli brukbart, om de ikke er helt på jordet.

Innslaget med Obama og vannhunden, den portugisiske vannhunden, ble redningen. Jeg fikk en fantastisk ide, og det skyldtes det meningsløse styret rundt bikkja. Amerikas førstehund, tror jeg de kalte kjøteren. Kan president Obama slepe rundt på en vannhund, kan da jeg skaffe meg vedhund. Ideen var genial. En taustump, eller aller helst en buksestrikk av typen metervare, med renneløkke, var hva jeg trengte. Så kunne jeg gå til skjulet, snare fast ei og ei vedski og trekke dem etter meg over tunet. Ingen bæring. Og med en bøyd strikkepinne til krok i andre enden, kunne jeg hekte tauet i smøystolen bak på buksa – voila! Små ujevnheter i terrenget, attersteg og litt ravende gange, ville bli kompensert av strikken. Ingen brå protester fra vedhunden. Optimismen antok en eksponentiell vekstkurve.

Første turen gikk over all forventning. Vedhunden oppførte seg veldressert og eksemplarisk. I løpet av ti minutter var første vedski på plass ved ovnen. Latterlig enkelt, om ikke direkte effektivt. Jeg huket motvillig i knærne – øhh! – og sagget ivei etter ny vedski. Det var nummer fire i rekken som skulle skape problemer. Første halvtimen gikk som en drøm. Ikke uten smerte, men relativt greit. Men vedhund nummer fire var en djevel. Det stakk ut en kvisttapp på en tomme eller så, og denne måtte selvfølgelig hake seg fast på vei ut av skjulet. Jeg merket det ikke straks. Hadde vendt meg til at opplegget fungerte perfekt. Så jeg fortsatte å gå enda noen skritt før jeg merket at noe holdt igjen. Og det var da det ulykksalige skjedde. Idet jeg skulle snu meg for å kikke bakover, sviktet det ene beinet slik at jeg ravet to ekstra skritt fram.

En strikk har sine egenskaper. Alle finner ut av det ganske fort. Man lærer som liten, med et vondt rapp! Husker den morsomme leken til storebror, der begge skulle bite godt tak i hver sin ende av strikken, så skulle vi rygge helt til den ene ikke lenger klarte å holde igjen. Jeg var kanskje fire, og jeg ville veldig gjerne vinne. Det jeg ikke forsto før etterpå, etter å ha lenet meg tilbake i 45 graders vinkel, småspinnende i sokkelesten, og med maksimal strekk på strikken, var at det var den som ikke slapp taket som tapte – schnapp!

Dette var et deja vu. Skjebnen ville det slik at jeg akkurat fikk snudd hodet før den hurtigflyvende vedhunden traff – midt i panna! Men hell i uhell, det er ett mykt område på gårdsplassen, et lite telehiv hvor vannet surkler i møkka. Jeg landet mykt med kinnet og øret i møkkgrauten og tok telling. Lå og lyttet til vårens surklerapsodi i D-moll noen minutter. Riktig behagelig lå jeg, og jeg kjente ingenting til ryggsmertene. Kunne jeg ha pådratt meg en hjerneskade, eller en lammelse? Jeg åpnet øynene og kunne konstatere at vedhunden lå rolig og voktet over sin herre. Phalloides’ førstehund lå der trofast og helt i ro. Obamas kjøter skulle hete Bo. Min, som hadde skremt meg skikkelig, fikk navnet Bø. Min vedhund, Bø, skulle snart kremeres. Jeg frøs!

Jeg løftet armen for å kjenne på pannebrasken. Den var øm og virket fremmed i formen allerede – stor, liksom. Den var i ferd med å pose seg ut, skikkelig. Og ved å løfte blikket, kunne jeg snart se min egen panne. Jeg behøvde ikke tenke på å bruke skyggelue med det første. Bekymringen nå, var å komme seg på beina og innomhus. Og det gikk med tiden til hjelp og smerter så det holdt. Halvtimen senere knitret det godt i ovnen. Jeg fikk lirket meg ned på sofaen med et pledd over meg og fjernkontrollen innen rekkevidde. Minutter senere ble det avholdt pressekonferanse på TV2s Nyhetskanalen. Hva de snakket om og hvilke spørsmål som ble stilt, har jeg ingen anelse om. Tror det hadde noe å gjøre med at Røkke og Stoltenberg hadde vært på Aker og ruset seg på solusjon. Samme kunne det være.