fritt antrekk

Vi bærer alle på noen små hemmeligheter, om oss selv. Sannheter vi ikke tør eller synes vi bør dele med noen. De er litt ut-av-skapet-hemmeligheter, eller på-med-hjelmen-hemmeligheter. Handlinger og opplevelser, eller også følelser og fobier, som sitter fast i hodet og gjør oss litt annerledes.

Det kan hende, tenker jeg, at enkelte av disse demonene bør opp i lyset og ut i eteren slik at solen kan falme dem litt. Kanskje en og annen sprekker som troll bare vi våger å slippe dem ut? Men det er ikke så lett å få det til. Det krever mot og det krever forberedelser, slik at man er bestemt nok og klar for det.

De fleste tenker at dette er noe de må gjøre selv, alene. Men det stemmer ikke alltid. Det gjelder ikke for alle. Har man en fortrolig man kan åpne seg for i full trygghet, kan det faktisk være til stor hjelp. Eller, man behøver ikke fortelle heller, ikke alt, om det blir for tøft. Da er det avgjørende viktig at vennen tråkker støttende til og blir med på seansen.

Jeg stilte opp som venn og ble med på en slik seanse. Tror jeg vil gå så langt som å kalle det en happening. Men hadde jeg visst hva jeg gikk til før jeg full av empati og hybris sa JA, tror jeg kanskje jeg hadde sagt NEI. Jeg ville definitivt sagt NEI! Men man holder ord. Et ja er et ja, så det var bare å motta instruks og forberede seg på arrangementet som skulle føre til vennens forløsning og vei ut av traumene.

Instruksen ble sendt meg per brev, takk og pris. Intet normalt(?) menneske ville sendt den som SMS eller E-post. Så jeg sprettet konvolutten med brevkniven, lente meg tilbake i stolen og fingret fram brevarket:

Min Gode Venn, Phalloides!

Jeg vil nok en gang takke for at du stiller opp for meg på denne måten. Det betyr mer for meg enn hva jeg kan beskrive med ord. Jeg håper og tror denne handlingen vil føre til en lettere hverdag for meg i ettertid, og jeg vil uansett være deg evig takknemlig. Vi snakker mer når vi møtes. Her følger informasjon om hva du må gjøre i forkant og hvordan og hvor det skal skje.

Jeg leste informasjonen og måtte hente konjakkflaska. Hva i svarte natta var det jeg hadde tatt på meg? Dette var jo… – sykt. Riktignok skulle det foregå på et avsidesliggende skogområde, nær et abbortjern vi begge kjente godt, men fantes noe område avsides nok til at jeg kunne føle meg trygg? Og hva i all verden var det for slags marer som red min venn? Hva kunne han oppnå med denne planen? Hva hadde han opplevd i sin barndom? Dette var jo som å entre Sigmund Freuds psykoanalyttiske verden.

Vel, det var ingen vei tilbake. Her var det bare å trå til. Handle inn to bleiepakker og en hjelm, med visir, av typen JOFA. Det var nå torsdag, og på lørdag skulle det skje. Da skulle jeg kjøre en liten halvtime og gå en time inn til møtestedet. Og så, klokken 10.00, skulle jeg ikle meg kostymet, som kun besto av bleie og hjelm, og løpe ham raskt i møte på en lysning i skogen.

Det var helt stille da jeg kom fram til myra, bortsett fra livlig fuglesang. Jeg forsøkte å få øye på kameraten ved motsatt kant av lysningen, men det var ingen bevegelse å se. Så jeg åpnet ryggsekken og byttet om. Kikket stadig på klokka som nå nærmet seg 09.50. Trakk på hjelmen og snek meg igjen fram for å se om han var der – hvor han var. Like stille. Jeg kikket på klokka – 09.58.

Som en del av planen hadde han sørget for at vi hadde synkronisert klokkene våre, så på slaget 10.00 spurtet jeg fram og ut på åpningen. Syntes det føltes ganske bra, for jeg løp med krum rygg, senket hode og holdt god fart. Men så måtte jeg bare kikke opp. Jeg nærmet meg midten av lysningen og forventet å se ham komme. Ikke en sjel var å se. Ikke et løv raslet. Eller jo, det sto faktisk en kar der, kledd i kamuflasjeklær, med et kamera pekende mot meg.

Jeg stanset med et par lange steg samtidig som jeg voltet mot venstre. FY FAEN! FYYY FAEN! Det var bare å bite det i seg, jogge dukknakket og såret tilbake til sekken og få byttet om. Klær. Det var hva det nå handlet om. Få på seg igjen klær – og av med den tåpelige hjelmen. Men i det jeg skrelte av meg bleia ringte mobilen. Det var den godeste drittsekken himself. Jeg åpnet for samtalen men uten å si noe.

– Hey, Phall! Opptaket satt som et skudd. Veddemålet er i boks og jeg kan endelig få betalt restskatten. Historien vil bli lagt ut på youtube. Ja, siden ingen vil kjenne deg igjen, regner med det er ok – det var en del av veddemålet, og… Du har hjulpet meg ut av mitt største mareritt. Dette vil jeg aldri glemme, Phall – hahahaaaaa! Tusen hjertelig takk! Grillkveld og filmvisning hjemme hos meg i kveld, klokka åtte. Fritt antrekk, hahahaaa!

Han lo hele tiden. Også da jeg stengte av for samtalen. Det var ikke mer å si. Gleden var helt og fullt på hans side. Fritt antrekk, my ass! Jeg skulle aldeles ikke på noen grillfest. Denne gangen hadde han spilt i overkant høyt på vårt vennskap og min tillit. Jeg hadde viktigere ting å gjøre. Dette skulle selvsagt hevnes, men hva jeg skulle finne på for å matche, eller helst overgå, denne revestreken, se det var en utfordring. Nå hadde han snakket om å gifte seg i løpet av året, eller til våren igjen, og bryllup åpnet for taler – selvskrevne og usensurerte taler – , så… Vi får vel se. Fritt antrekk, my ass!